Kommentar

Danske liberale, kulturradikale, for ikke å snakke om venstresiden, har vanskelig for å akseptere Den andre når han kommer fra høyrefløyen.

De «liberale» er de mest tolerante og viser daglig hvor stor deres toleranse ved sin imøtekommenhet overfor kulturer og religioner som står langt fra den danske. Dette underskudd i gjensidighet må de så dekke inn igjen i møte med landets egen høyrefløy. Det er på en måte høyrefløyens tildelte rolle i det store nasjonale regnskap.

Det er en rolle høyrefløyen bør og må finne seg i. De er sonoffer.

Siden høyrefløyen har vanskeligheter med rollen, vekker det ressentiment hos forvalterne av den bornerte offentlighet. For å lindre de liberale/venstrefløyens dårlige samvittighet hjelper det å påvise høyrefløyens dårlige egenskaper.

Høyrefløyen står derfor i konstant fare for å plumpe uti og begå en synd hver gang de åpner munnen. Fortapelse truer.

Det preger medienes dekning av høyrefløyen.

Weekendavisen har i siste utgave to helsides artikler som illustrerer de liberales dilemma.

Det ene er Poul Pilgaard Johnsens artikkel om Tidehvervs sommerkonferanse. Den andre er Leny Malacinskis reportasje fra Kim Møllers sommerfest ved Mossø.

To helsider i én utgave: Valgresultatet må ha gjort inntrykk. Geert Wilders var på Bornholm. Høyrefløyen går frem. Det må dekkes.

Men hvordan?

Begge artikler er en studie i forfatternes ambivalens. De får seg ikke til å beskrive det de ser med noen innlevelse. Et taust imperativ hindrer dem: Høyrefløyen må ikke beskrives på dens egne premisser. Journalister får ikke bruke den empati som enhver journalistikk krever hvis den skal være ekte og god. I stedet må språket brukes til å objektivisere og distansere.

Denne holdning og policy gjør at journalistene skriver seg selv ut av storyen. Dvs. de mister grepet om hva de skal fremstille.

Tonen i artiklene er ikke direkte fiendtlig, men den svinger mellom ønske om og frykt for å slippe seg løs. Ambivalens skaper ingen god story, særlig ikke når den er uuttalt.

Det den venstreliberale presse har oppnådd med sin ambivalens er at den ikke klarer å gi offentligheten et sannferdig bilde av hva høyrefløyen står for, hvem de er og hva de ønsker.

Til tross for at den historiske pendel for lengst har svingt mot høyre, står vi uten journalister som kan beskrive den på en intelligent måte.

Poul Pilgaard Johnsen skriver med den største selvfølgelighet om Tidehverv og hva det står for, uten å deklarere hvor han selv står i forhold til kristendommen. Mennesker som skriver om andres tro bør klargjøre hvor de selv står. Det er nemlig en stor forskjell på å skrive innenfra og utenfra troen. Hvis man ikke selv tror bør man behandle andres tro med varsomhet.

Det gjør ikke Pilgaard Johnsen. Allerede fra første anslag merker man selvsikkerheten og skråsikkerheten. Han taler på vegne av det sekulære, liberale Danmark som kan behandle et fenomen som Tidehverv med overbærenhet og nedlatenhet.

Spesielt nå som høyrefløyen har fremgang?

«Karsk og spydig» og «hensynsløshed»  er ord Pilgaard Johnsen kleber ved Tidehverv-folket. De ler ekstra hjertlig når spydighetene rammer Alternativets Uffe Elbæk, skriver han. For Tidehverv skal visstnok ikke like «idealister» som ham. Elbæk idealist?

Pilgaard Johnsen er ikke hjemme hverken i kristendommen eller Tidehverv. Han avslører seg grundig når han kaller dem «nihilistiske»:

Man fornemmer lugten af sur cerut, knarvorn-og vrissenhed, og Eversharp er således kongenial med Tidehvervsfolkenes nihilistiske udgangspunkt: Mennesket er på Herrens mark og overladt til Guds nåde.

Her klarer Pilgaard Johnsen å blande sammen adjektiver som beskriver Tidehvervsfolkets frisinn – cerutter og avslappet forhold til alkohol, med deres spesielle form for kristendom som er eksistensialistisk, ikke nihilistisk. Det er en graving ned til menneskets grunnvilkår, som går ut på at vi er syndige. Det er det å være syndere som gjør oss til mennesker.

Vi kan være uenige om frelsen. Den katolske kirke legger større vekt på gode gjerninger og tradisjon. Den protestantiske krever meget. Mennesket alene overfor Gud, s0m intet kan gjøre for sin egen frelse. Men dette har intet med nihilisme å gjøre. Da vet ikke Pilgaard Johnsen hva nihilisme er.

Derimot er det en teologisk kulegraving av eksistensen. Har Pilgaard Johnsen lest noe av Søren Krarup? Han får det til å fremstå som at båtmigrantene i Middelhavet ikke er Tidehverv-folkets Neste, men det er en fortegnet fremstilling.

Helt fra Augustin har kirken fremholdt at Gudsstaten ikke kan realiseres på jord. Det er umulig pga menneskets utilstrekkelighet. Dvs synd. Den som forsøker seg på utopier ender opp med totalitære mareritt. En slik hemning ligger innebygget også i Tidehvervs filosofi. Skribenter som Henrik Gade Jensen og Mikael Jalving har understreket at konservatisme betyr at visse områder av livet, som familien, skal være forskånet for politikk. De skal være fredede soner.

Venstrefløyen har aldri hatt noen slike begrensninger. Derfor har den politisert samfunnet i stykker. De liberale har gått dukken der de ikke har ytt motstand mot denne politisering, som i Sverige og Norge. I Danmark finnes det fortsatt rester av ekte liberalitet.

Men den har trange kår.

Hvis liberalere forsto sitt eget beste ville de forstå at de har noe til felles med Søren Krarup og Lars Hedegaard. Hvis den massive Gode smak og mening får fortsette utdefineringen av høyrefløyen, vil det heller ikke være plass for ekte liberale.

Prosessen er selvdrivende.

Ekte liberale forstår at man ikke kan bruke smakstester på ytringsfrihetens brukere. Derfor var Niels Ivar Larsens utmelding av Støttekomiteen for Lars Vilks ynkelig.

Enten er man for ytringsfrihet, eller man rømmer. Er man Charlie, må man også være Pamela Geller.

At det i det hele tatt er nødvendig å påpeke dette, er i seg selv et krisetegn.

Den mangel på empati og forståelse som Pilgaard Johnsen og Lena Malacinski viser Tidehverv og Mossø-folket, vil en dag ramme dem selv. Ganske enkelt fordi det denne distansering skal dekke over dype konflikter i Vestens politikk og samfunn. Men konfliktene forsvinner ikke ved å behandle andre på feil premisser. De forsterkes.

Ikke bare må høyrefløyen vokte sin munn. (Noen reagerer med det motsatte og skal bevise at de tør). Sammen med Google – det sterkeste overvåkingsorgan i historien, kan den korrekte mening utøve sitt herredømme. (Men som alle herredømme avler det motstand.) Folk risikerer å miste sine jobber og sosiale anseelse.

Utdefineringen og distanseringen har også en annen lite kommentert effekt: Høyrefløyen slutter rekkene og unnlater å kritisere hverandre.

Det er det absolutt grunn til. Høyrefløyen trenger selvkritikk. Den står overfor åpenbare farer. Ikke minst svermingen for Putin.

Trykket fra konsensus og de korrekte mening gjør at man kvier seg for å kritisere «sine egne».

Det har vi ikke lenger råd til. I takt med at høyrefløyen vokser, må den også vise at den kan håndtere intern uenighet.

Den korreksjon de «liberale» synes ut av stand til, må høyrefløyen påta seg selv, hvis den skal gjenskape den balanse og det sentrum som all politikk trenger. Den må behandle og betrakte venstresiden som sin Neste.

 

 

 

 

 

Mest lest