Kommentar

Dagens organiserte kristne oppfører seg som de driver en organisasjon eller et firma, som driver markedsføring og lobbyvirksomhet. Kirke og kristne organisasjoner er redusert til særinteresser.

De har sine interesser å ivareta, men at dette kombineres med statskirkeordningen oppfattes av mange som urimelig og en forfordeling. Hvis de representerer særinteresser, hvorfor skal det ikke være likestilling med andre trossamfunn, med myndighetene som nøytrale?

Utvalget Trond Bakkevig ledet for noen år siden brukte selv en tilsvarende begrunnelse. Mange protesterer, de vil beholde statskirkeordningen. Hvorfor?

Kan det være fordi de føler at statskirken er bærer av en tradisjon hvor kultur og kristendom har smeltet sammen i en nasjonal legering? Det er umulig å ta ut den ene biten uten å gjøre skade på den andre. Vi snakker da om kristendommen og kirken som kultur med en nasjonal-religiøs klangbunn.

Det er folkets ulykke at kirken selv har forlatt denne posisjonen: den ser ikke ut til å være klar over de ulike rollene den spiller. På den ene siden som forvalter av læren, på den annen side som forvalter av en nasjonal kultur.

Kirken er blitt utsatt for et voldsomt press om å tilpasse seg den postmoderne tendensen, som setter individets selvrealisering over alt. Menneskerettighetene og individets rettigheter har de siste tiår fått en status som aldri før i historien. Gjennom den Europeiske Menneskerettskonvesjon tvinges regjeringer til å forandre sine lover av en overnasjonal instans.
Den situasjon konvensjonen ble til i, har endret seg radikalt. Post-9/11 kan rettighetene true kollektivets sikkerhet og overlevelse. Den debatten har bare såvidt begynt. At vi står ved et tidehverv har flere registrert. Walter Laqueur sier det slik: Liberalismens tidsalder er over.

En slik problemstilling kunne kirken legitimt tatt opp, ut fra bekymring for folket. Men det er utenkelig. Kirkene i Europa har alle som en lagt seg opp til den liberale, humane tendensen, som forutsetter at vi har innledet innflyvningen til historiens endestasjon der ingenting kan true vår overlevelse.

At kirken med sin store og lange erfaring kan gå god for en slik illusjon sier noe om hvor ideologisert den er blitt. Kirken vet bedre enn de fleste at historien består av ulykker og invasjoner. Ingenting er bestanding. Den vet også at synden aldri lar seg utrydde, at menneskenes hjerte er fullt av ondskap.

Det finnes selvfølgelig en forbindelse mellom de to: da man ga avkall på synd og fortapelse, og frykten for død og forferdelse, ga man også avkall på historiens bitre lærdommer.

Kirken skal være vokter: hyrde over flokken, både mennesker og nasjon, og læren. Kristendommens kjerne handler ikke om homofili. Den handler om frelse fra ondskap, om synd og fortapelse, om kjærlighet på tross av alt det onde. Den handler om å se det onde inn i øynene og bevare håpet.

Det er kirkens store tap at den har gitt slipp på disse sannheter, og gitt seg de korrekte holdninger i vold.

Kirken er anno 2008 langt på vei alliert med en myk-sentrumvenstreorientert linje. Det kan man se på holdningene til islam, terror, USA, Afghanistan. Kirkens Gud er en sosialdemokratisk gud fra et stadig revidert nytestamente uten poesi. Den gammeltestamentlige guden er borte. Gud brøler ikke lenger. Gud er ikke voldsom. Han er blitt tam.

Derfor står kirkene tomme. Når de mest alvorlige spørsmål i tvilværelsen reduseres til moralisme, mister folk interessen. Det gjelder både de liberale og de konservative. De er to sider av samme mynt: for eller mot kjønnsnøytral ekteskapslov. Det finnes visse sosiale sider av familielovgivning som bør diskuteres åpent, ellers er Gud likegyldig til om de som elsker hverandre er av ulike eller samme kjønn.

Etter hvert som vitenskapen detroniserte Gud og skjøv ham til side, har bare moralen blitt igjen. De kristne ble sykelig opptatt av seksualmoral. Den demningen brast på 60-tallet med den seksuelle revolusjon, med p-pille og vaskemaskin. Hvorfor skal man late som noe annet? Siden har ballen bare rullet. At det skulle være mulig å stanse denne prosessen og feks. ikke inkludere de homofile, savner enhver rasjonell begrunnelse. I spørsmål om anerkjennelse og likeverd i samfunnet er det eneste gangbare kriterium. Det moderne samfunn godtar ikke andre. Informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottesen, kan jamre så mye han vil om mangel på respekt for «klassisk kristen etikk». Den tolereres, men heller ikke mer. Kirken får noen år på seg til å justere kursen, hvis den vil fortsette som statskirke. Den kan ikke få i pose og sekk.

Det er et falsum at kristen etikk betyr konservativ seksualmoral. Moralismen er et uhyre som krever å bli fóret. Mekanismen er likedan enten man er konservativ eller liberal-korrekt. Idag er den liberal-progressive dominerende og farligst, men svaret er ikke å gå tilbake til vrangsiden, men bryte med moralismen.

Kanskje kirken skal glemme underlivet og konsentrere seg om kristendommens kjerne: Jesus som trosser det onde, som stiger ned til dødsriket og viser en kjærlighet sterkere enn døden.

Det er en av de tristeste ting, nært forbundet med at kristendommen ble redusert til moralisme, at menighetene bygget murer rundt seg. Jesus var en del av samfunnet, han oppsøkte tollere og syndere, han levde i verden, isolerte seg ikke fra den. Moralismen velger bort, distanser seg, føler seg bedre enn andre. Den som følger Jesus lider med all smerte i verden, som er endeløs.

Dette er begreper som var levende i middelalderen – Imitatio Christi, om å etterligne Kristus. Det var så mye lidelse i verden. At Kristus tok lidelsen på seg var for dem noe levende og sant. Nå har vi fått det så godt at lidelse er blitt noe som rammer andre.

Men tiden har forandret seg. Igjen kjennes en understrøm av uro og frykt. Folk ser seg om etter orientering, etter støtte, etter en avklaring: hva står vi for, hva skal vi forsvare? Den hyrde som ikke kan besvare disse spørsmål svikter oppgaven og overlater plassen til andre.

Folk er ikke uten religiøsitet. Tomme kirkebenker sier ingenting. De har en dyp lengsel etter at tradisjonen skal artikuleres, at noen sannheter skal slås fast. Uten denne forankring kan ikke huset bestå. Folk tørster etter Logos, at Ordet igjen skal bli levende.

Disse ord var opprinnelig tenkt som en kommentar til Ottesens innlegg i Aftenposten: Da Rana fikk rett , men tok en helt annen retning.