Sakset/Fra hofta

En ortodoks menighet i Russland hadde en forfyllet prest som hadde det med å dukke opp sørpe full, også til gudstjensten. Til slutt sendte menigheten en delegasjon til biskopen som innstendig ba ham om å avsette fylliken. Biskopen tilkalte mannen og konfronterte ham med anklagene. «Ja, det er sant, hvert ord», innrømmet drukkenbolten. «Da kan jeg ikke annet enn å ta fra deg kappe og krage,» svarte biskopen. Presten gikk skamfull der i fra.

Samme kveld stilte biskopen seg som sedvanlig på knærne foran alteret for bønn. Da fikk han i en visjon se tusener av sinte mennesker på en åpen mark som raser mot ham. Forferdet avbryter han, korser seg, kaster kaldt vann i ansiktet, før han fortsetter. Men det samme skjer igjen, den uhyggelige visjonen gjentar seg. Dagen etter tilkaller han presten og spør ham: «Hva gjorde du egentlig?». «Hva jeg gjorde, Deres Eminense?», utbryter presten forundret, «jo», fortsetter han, «siden jeg er så skamfull over min fordrukkenhet, så holder jeg hver dag en gudstjenste på gravlunden for alle de døde der.»

Jeg kommer i hu denne historien da jeg nok en gang har blitt konfrontert med den politiserte norske kirke. Det er 17. mai, og jeg tenkte jeg skulle starte dagen med gudstjenste. Jeg burde visst bedre. Sermonimesteren er palestinaprestinne, som i god pietistisk stil ikke lar anledningen gå i fra seg til å søke å kaste litt dårlig samvittighet over nordmannen på denne festdag når hun påminner ham om hvor urimelig godt han har det. Og så glemmer hun selvsagt ikke å nevne tiggerne og asylbarna som han vil bli kvitt.

Hvordan endte vi opp med denne sneversynte, politiserte kirke som kun viser kraft når den taler oljesand, fattigdom og asylpolitikk midt i mot? Hvorfor er kirka kun opptatt av den materielle fattigdommen, ikke den åndelige? Ja, har den noen formening om hva åndelige fattigdom er?

Det saliggjørende er vel ikke å vinne oppholdtillatelse i Norge, men i himmelriket? Ser kirka kanskje på det sistnevnte som en rettighet, en menneskerettighet som vi kan ta for gitt, slik at det eneste igjen å kjempe for er den første formen for rettighet? Got mit uns og vårt politiske prosjekt, det er bare de onde mennskene som står i veien for en himmel på jord?

På 70-tallet hadde man kristensosialismen. Som uttalt ideologi er den ikke synlig lengre, marxismen har falt betraktelig i ry de siste tiår, men den tendens som denne bevegelsen stod for, har i bunn og grunn innvadert folkekirkas makthierarki. Det heter seg at det finnes små isolerte celler av motstand spredt ut over det ganske land, men jeg mistenker dem for å være lett match da også de er materialister.

Når sant skal sies, så tror jeg at den materialistiske, politiserte kirke er sluttproduktet av en tusenårig intellektualisering og despiritualisering av den opprinnelige kirke, som en gang utgjorde hele kristenheten. Bruddet mellom den ortodokse og den katolske kirke i 1054 ble sjebnesvanger. Den katolske, sterkt påvirket av rasjonaliserende gresk filosofi, gikk stadig lengre vekk fra den opprinnelige, ikke-intellektualiserende åndelighet som man enda har vitnesbyrd om blant annet i gregoriansk sang.

Til slutt var åndeligheten så utvannet at folket ikke stod ut med utnyttelsen og man fikk en Zwingli, en Calvin og en Luther. Dårskapen har selvsagt alltid funnets og vil alltids finnes midt i menneskeheten, som midt i kristenheten. Men denne akk så menneskelige komponent er til å leve med så lenge man også har et gudsnærvær, kanskje mest håndfast i egenskap av mennesker som har oppnådd theosis – enhet med Gud, når selvet er renset for sine egosentriske pasjoner som blokkerer for Nærværet.

Levende helgner. Kvinner som menn. Som gjerne står utenfor formaliserte, kirkelige strukturer. Hver generasjon har sine, og de nyter enorm respekt hos lekfolk som prelater (med unntak av det kirkelige personalet som kan føle seg utfordret av dem).

En av disse høyt respekterte i sin tid er fader Maximos, abbed ved Panagia klosteret på Kypros. I boka «The Mountain of Silence» utforsker sosiologiprofessoren Kyriacos C. Markides den ortodokse spiritualiteten. Etter først å ha vært ung sosiologistudent og ateist, går han omveien via østlige meditasjonsformer og hindu-buddhisme, før han vender hjem til sin barndoms dal, hvor han, til sin store forundring, finner en levende spiritualitet, en som han kun forbandt med Asia, ikke kristendommen.

Det er overraskende å lese om fader Maximos. Ja, som norsk er man ikke noe mindre storøyd enn professoren når man hører Maximos gjøre rede for passasjen «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.»

Ikke skal dette forstås som et sosialpolitisk vitnespyrd, understreker han: «Når det kommer til Jesu ord, må vi ikke tolke dem ved hjelp av jordiske kriterier. Kristus snakket ikke om denne verden. Dette er noe som både legfolk og teologer har vanskelig for å skjønne. Han søkte ikke å gjøre verden til et bedre sted. Det som Kristus byr frem, har en dypere mening. Han søker å gjennopprette vårt forhold til Gudsriket.»

«Folk skjønner ikke», fortsetter Maximos, «at Jesus ikke var en sosial reformator som ønsket å gjøre snille handlinger».

Den godeste Maximos er i motsetning til norske bisper ikke redd for å stå opp i mot samtiden: «Kristi primære interesse var verken avskaffelsen av slaveriet, likhet mellom kjønnene eller mellom rasene. Vær så snill å ikke misforstå meg, alt dette er gode ting som godt kan være konsekvenser av Kristi lære. Men dette er ikke essensen i Jesu lære. Hans primære siktemål var å hjelpe menneskene inn i Guds rike».

Nå har i alle fall Maximos mistet den norske kirkes bispekollegies sympati.

Men vi får prøve å unnskylde dem, munker som gjennom et langt liv er vant til å kjenne kroppens klage og syt uten å gi etter for impulsene, har øyensynlig et mindre forferdet forhold til materiell mangelfullhet enn biskoper og andre med kulemage og bilringer.

Hva er vel en romlende mage mot en romlende sjel?

Maximos og hans munker lever et liv som fysisk sett er uhyre fattigslig. De har ingen personlige eiendeler, de spiser kun to 10-minutters korte måltider per dag, lite eller ingen fisk og kjøtt, de sover noen få timer hvert døgn, står opp til gudstjeneste hver natt som begynner kl 0400 og de er underkastet sin åndelige veileders makt. De lever kort fortalt et ufritt og magert liv bedømt etter moderne koseorienterte menneskers impulsivitet.

Et munkeliv kan derfor umulig borge for lykke og tilfredshet? Men de dør unntaksvis før de er 85. Og forekomsten av kreft og geriatri er svært lav. Et lyst og lett humør skal visstnok også være meget utbredt. Ja, en del av dem oppnår sogar å få ikonisk status og de besøkes av tusenvis av pilgrimer hvert år. Som gamle Paisios, Maximos avdøde veileder. En mann som satte vedvarende og dype inntrykk i en hel generasjon troende.

For dagens kristne fremstår den russiske presten som holder gudstjeneste for de døde som eksentrisk og hans gjerninger som bortkastete. Men så er også en gjennomsnittlig kristen i dag for materialist å regne. Han ser det fysiske. Den virkelighet som er bortenfor, er ikke mer sann enn var den sagn i en gammel bok. Materialisten har ikke annet enn materien. Mister han den, mister han det eneste han har. Da blir han naturlig nok opprørt, som norske prelatinner i møte med materielle stengsler.

Den norske folkekirke kan vanskelig avhjelpe sjelens hunger og tørste. Selv ikke en på fin 17. mai. Det er uendelig synd og fattigslig.