Kommentar

Det er store endringer som finner sted i Den norske kirke, og de angår oss alle, selv de som ikke tror eller går til gudstjeneste, for kirken er som kanarifuglen i gamle gruver: den varsler om for lite oksygen, i vår situasjon en indikator om hvor vi er på vei. Det paradoksale i vår tid, er at forsvarerne av endringene hevder de arbeider for menneskets frihet, men spiller på lag med krefter som krever konformitet og underkastelse.

Mens kirken under romerrikets brutalitet vokste fram som en moralsk korreks til en statsmakt uten en absolutt forankring av menneskeverdet, fremstår kirken i dag som en alliansepartner til en gudløs stat som avviser enhver religiøs innblanding i sin iver etter å forme mennesket etter den nye tids ideer. De liberale i kirken trives i denne rollen, men er det rom for de konservative?

Tre hendelser gir et godt bilde på hvor kirken, men også staten, er på vei med tanke på troens, og dermed også frihetens, posisjon i Norge. For det første er det etter kirkevalget blitt klart at det blir flertall ved neste kirkemøte for kirkelig vigsel av homofile, noe som for mange fremstår som en seier for friheten, uten at man skjenker premissene bak endringen en tanke, for her karakteriseres motstanderne av likekjønnede ekteskap ikke bare som inkompetente, men som homofobe, mobbere o.l. Det er, for å si det forsiktig, ingen grenser for hva liberale i kirken kan få seg til å si om sine konservative trosfeller.

Ved siden av denne epokegjørende endringen i forkynnelsen av hva som leder til fortapelse eller ei, har kirken også åpnet seg for andre religioner og ny-åndelighet. I Stavanger har kirkens arbeid for dialog ledet til både felles bønn med representanter for 12 andre religioner og høymesse med et medium som hevder hun har kontakt med døde. Dette finner sted selv om dialogpresten innser at det er i strid med hva Bibelen sier om saken. I femte Mosebok står det:

Når noen vender seg til dødningemanere og sannsigere og driver med avgudsdyrkelse med dem, da vil jeg sette mitt åsyn på den mann og utrydde ham av hans folk.

Til dette har dialogprest Silje Trym Mathiassen å si til Stavanger Aftenblad:

Hvordan skal vi forstå disse tekstene i vår tid? Og hvordan forholder vi oss til mennesker med slike erfaringer? Dette er viktige spørsmål for at kirken skal ha relevans for mennesker i vårt samfunn. Teologien har stort sett avvist kontakt med døde, men kanskje er det på sin plass med litt mer ydmykhet?»

Presten svarer aldri på hvorfor ikke Vår Herre selv var litt mer ydmyk overfor datidens mennesker og deres erfaringer, men det ligger noe bak kirkens ønske om å være relevant for samtiden, å tilpasse seg tidsånden, avvisningen av Guds vilje, men med ydmyk respekt for folkeviljen. Det gjør at alle tanker om ytringsfrihet og kristen fromhet må vike plassen, og vi mer enn aner opplysningstiden og Jean Jacques Rousseau, hans allmennvilje lurer i skyggene. For når konsensus er det høyeste mål, blir ikke friheten idealet, men en motstander som må bekjempes.

Det er tydelig at dagens liberale teologi forkaster en guddommelig plan med skaperverket, troen på en åpenbart sannhet med tilhørende religiøse direktiver blir avvist, for hva annet kan man si når det er den enkeltes erfaringer som skal være det moralske utgangspunktet? Allmennviljen blir et resultat av frie borgeres refleksjon og åpne debatt, og som Rousseau anklaget den katolske kirke å splitte samfunnet, er dagens kirke livredde for å bli anklaget for det samme. I boka Contract Sociale tok nemlig Rousseau et kraftig oppgjør med den katolske kirke og deres hang til å splitte samfunnet med «to slags lovgivning, to slags ledere, to slags fedreland, pålegger dem innbyrdes motstridende plikter og hindrer dem i å være gudfryktige og samfunnsborgere på samme tid.»

Og da blir det naturlig at Rousseau hevder at «alt som bryter med samfunnsenheten er verdiløst.» Professor Bernt T Oftestad skriver i sin siste bok, Den katolske kirke og liberalt demokrati, om denne konflikten som ødela forholdet mellom kirke og stat på 1700-tallet, og hvorfor en selvstendig kirke, i Rousseaus øyne, var uforenlig med en gudløs sekulær stat:

Katolisisme er derfor uforenlig med det moderne statssamfunn. Den bygger på en løgn, fremmer overtro og tomme seremonier, blir til sist tyrannisk og gjør folket blodtørstig og intolerant. I det nye samfunnet er det «menneskets religion» som har gyldighet. Det er for Rousseau en ny form for kristendom, som er «hellig, opphøyet og sann.» Der alle mennesker «er …Guds barn og anerkjenner hverandre som brødre.» Dette er en personlig og individuell, en hjertets inderlighets religion som består i «dyrkelse av den høyeste Gud og de evige moralske plikter.» Rousseau står for en «indre» bevissthetsreligion uten kirker og altere. Hans løsning av det politisk-teologiske problem er radikal og konsekvent, egentlig opphever han det ved å la teologien suges opp i menneskelig bevissthet – og handlingsliv.»

Slik den katolske kirke var en trussel for Rousseau, er den selvstendige kirken en trussel mot kravet om konsensus i vår egen tid. Også nå er ideen om troen på Gud som lovgiver, mennesket som Guds skapning, dogmene og kirkens tradisjon et politisk uroelement det nye Vi ikke kan leve med. Det moderne mennesket vil forme seg selv og sine normer, det finner seg ikke i å bli korrigert av en kirke som mener den handler på vegne av noe større enn oss selv, det beskytter seg med en omfattende anti-diskrimineringslovgivning og henviser alle avvikende tanker til det private rom. Dette mennesket finner seg selv underlagt en historisk prosess hvor det stadig beveger seg mot nye høyder, der tiden i seg selv blir et argument for forandring, men hvor problemet blir dem som ikke deler ideen om allmennviljen, viljen samfunnets lover må være i samsvar med.

Det skal ikke mye fantasi til for å se at ideen om fellesskapets plikt og evne til å skape den samfunnsmoralen samfunnet ønsker å virkeliggjøre, ikke er forenlig med kristne idealer, men det er nettopp disse idealene vi er i ferd med å kaste over bord. Aktivitetene til dagens dialogprester mer enn roper på en innordning av felles vilje, og derfor kan ikke konservative prester få beholde sin frihet til stadig å forkynne at det biskopen mener, leder til fortapelse, på samme måte som at søndagsskolelæreren ikke skal få fortelle noe annet til barna enn det presten sier til menighetens voksne. Det er en teologi bak alt, en teologi som krever at den enkeltes vilje må gå opp i allmennviljen, der evnen til å ta hensyn til alles vel står i sentrum, og der konservative tanker ikke er en del av programmet.

Vår tids allmennvilje handler om troen og respekten for enkeltindividets erfaringer, religioner forutsettes å tjene våre individuelle behov, for sannheten finnes ikke, og da er det naturlig at kirken blir en møteplass for ulike religioner og shamaner. Den vil imidlertid ikke ha plass for dem som ønsker å forkynne Bibelens autoritet. Rousseau har blitt mer relevant enn hva godt er, kirkens kollaps viser at det er sterke krefter i sving, de som mener de er på lag med historien er som oftest ikke til å spøke med.