22/7

Søndag, to dager etter 22/7 ringte sjefen meg. Jeg hadde fredag skrevet et krast innlegg på Document om statsministerens tamme reaksjon på bomben i regjeringskvartalet. Et par måneder senere var min tid i Actis over. Jeg var bedt om å gå.

En statsviter ved Universitetet i Oslo skrev lørdag epost til Actis med spørsmål om hvordan Actis kunne forsvare å ha en slik ansatt? Alarmen gikk. En snøball begynte å rulle.

Saker jeg hadde skrevet på nettet ble finlest, og etter en uke hadde Actis komponert et seks siders notat som beskrev meg som en person ”som har noen sammenfallende synspunkter med ABB”. Det var et smedskrift. Det var et uakseptabelt angrep på min rett til å skrive og mene som privatperson. Jeg kunne ikke leve med det og måtte kreve det trukket i sin helhet.

Etter en uke var prosessen så godt som irreversibel. Det ville stå mellom styreleder og generalsekretær på en side og meg på den andre. Utfallet var nok da allerede gitt.

Den 31. august vedtar styret under ledelse av fagforeningsmannen Arne Johannessen at de ”anser det som umulig at Anders Ulstein fortsetter i sin stilling” ut i fra ”den aktivitet på ulike nettsteder og de synspunkter han står inne for”. Actis ”ønsker ut i fra ovenstående å avslutte arbeidsforholdet”, og jeg blir bedt om å komme med et ”forslag til løsning i saken”.

En måned senere og etter 11 år som internasjonal sjef og rådgiver i Actis, rusfeltets samarbeidsorgan, står jeg med en sluttpakke i handa.

Arbeidsforholdet er over. Jeg har ingen flere krav til Actis, men saken ligger der. Det er en skam for Actis, det er en verkebyll for meg og det er et varsku til samfunnsdebatten.

Det er en del av historien etter 22/7 og en av ringvirkningene terroren fikk. Sammenlignet med terroren selv er dette ingenting. Jeg har nå jobb, familie og trygghet. Men det har vært to vanskelige år.

Hvorfor tok jeg ikke rettssak? Jeg ville, og jeg ville trolig vunnet. Men rettssaken ville komme opp parallelt med ABB-saken. Jeg kunne bli midlertidig avskjediget. Kona hadde ikke jobb. Vi hadde akkurat flyttet og bodde i kjelleren hos mine foreldre mens vi skulle bygge hus – og ikke minst, søke om boliglån. Vi hadde tre små barn. En skulle begynne på ny skole, en i ny barnehage.

Risikoen for å bli behandlet av media utover i rettssaken som en som ”delte noen meninger med ABB”, var stor. Det jeg så i ukene etter 22/7 bar preg av en heksejakt. Innsatsen var for stor til at jeg våget.

Utrygghet er ikke en god følelse. Det ene er det økonomiske og personlige. Livet snus opp ned og mye kan gå med i dragsuget. Det gikk bra, men det andre er risikoen for å bli brennemerket på nytt. Når en er merket en gang kan det fort skje igjen. Best å tie stille om det? La det være en hemmelighet mellom Actis og meg?

Nei, jeg betalte ikke denne prisen for at jeg skal tie. Et sentralt tema for meg og Document er hvordan det frie ordskiftet nå er preget av politisk korrekthet, fortielser og heksejakt. Skulle jeg tie om en sak som viser hvordan rettigheter og verdier vi trodde var selvsagte, over natten plutselig ikke er selvsagt lenger?

I dette er jeg hjertelig enig med Jens Stoltenberg som kort tid etter 22/7 sa at det vi trengte nå var ”mer demokrati og mer åpenhet”. Det gjaldt ikke for meg.

Heksjakten etter 22/7 er en gift for det frie samfunn. Straff og trusler for å mene, skrive, tale. Det uvirkelige er hvor lett det skjedde, og hvor raskt. Og at det skjedde på en ”vanlig” arbeidsplass. Actis jobber med alkohol- og narkotikapolitikk. Det er en paraplyorganisasjon for en rekke organisasjoner innenfor forebygging og behandling. Jeg skrev om terror, utenrikspolitikk, multikultur osv. Der finnes ingen link.

For meg fikk det radikale konsekvenser. Hvor mange andre har opplevd noe lignende? Kanskje ikke så mange har måttet gå fra jobben, men for hvor mange har trusselen, frykten, uroen eller risikoen vært nok til at man tier, og skriver om? Hvorfor er det så mange som skriver anonymt der ute?

Hadde jeg skrevet anonymt, ville jeg berget jobben. Jeg hadde sluppet belastningen ved å bli merket og vist døren. Men hva med selvrespekten?

Hva med det norske ordskiftet som skulle søke sannhet, mangfold og rikdom? Hvor lett vil en ikke over tid som anonym føle seg anonym, utenfor og marginalisert?

Dette er en gift. Den polariserer og undergraver tillit. Det er ikke jeg som polariserer og viser politikerforakt. Jeg forakter ingen, ikke statsministeren, ikke muslimene. Men taushet og selvsensur kan gjøre at man forakter seg selv. Giften skaper den vonde tausheten. Man våger ikke; og vet at man er underlagt sensur men våger ikke.

Skulle ikke statsministeren tåle kritikk? Selv ramsalt kritikk? Og selv i krisesituasjoner? Jeg gjorde demokratiet en tjeneste ved å peke på et moment som jeg mener var riktig.

Det er et faktum at myndighetene og statsministeren i tiden etter bomben trodde det mest sannsynlig var islamister. Mitt poeng var likevel ikke dette. Jeg mente å se at statsministerens respons i den første kommentaren var svak fordi hvis det stod islamister bak ville konsekvensene for regjeringens politikk innen dialog, multikultur og Midt-Østen bli svært vanskelig.

Tilbake til søndag 24. juli 2011. En ”angiver” hadde gjort sjefen oppmerksom på innlegget jeg skrev denne fredagen, Uviljen og valget. Jeg var rystet over bomben og jeg var rystet over at Statsministeren ikke ville kalle bomben for terror, ikke en gang for en bombe. Han omtalte den som ”en hendelse”.

Dette har Stoltenberg selv siden berørt i sin forklaring til 22. juli-kommisjonen. Han angrer på at han ikke hadde brukt ordet bombe selv når han visste det var en bombe som gikk av.

Slike vage ordvalg som ”hendelse” skapte inntrykk av en forvirret og vag leder. Situasjonen var selvsagt vanskelig, men det er nettopp da nasjonen trenger en leder som er klar og tydelig. Det var Jens Stoltenberg ikke der og da. Ingen andre bemerket dette, så vidt jeg kan se. Documents rolle er å si ting som de andre ikke våger.

Min analyse av hvorfor han var svak og stotrende i sin første opptreden var det som satte prosessen mot meg i gang. Så begynte de lese andre ting jeg har skrevet som fanden leser Bibelen. Var ikke saken så alvorlig var dette latterlig.

Så er det skrevet i en form som er krass. Ja, det er skrevet til bildene av Grubbegata og publisert på en blogg som dekker hendelser der og da. Min analyse i bunnen bærer godt en krass form. Jeg omtaler et moment som ingen andre har omtalt. Og dette momentet er ikke hypotetisk. Regjeringer har opplevd terror før, som nylig i London.

Vold og terror som knyttes til islamisme setter selvsagt regjeringens dialogpolitikk i et nytt og kritisk lys. Alt dette kan man selvsagt diskutere. Det er lov å være enig, eller uenig. En åpen diskusjon vil gi oss avklaringer, presiseringer, fordypning, alternativer osv. Slik skal det være. Skal man miste jobben for det?

Historien min er viktig. Saken ble alvorlig for meg, men den er mer alvorlig for ytringsfriheten i Norge. Det ble gjort en grov urett, men uretten er del av en tendens i tiden etter 22/7. Meninger er blitt farlig, og meninger straffes.

Det er neppe mange som har mistet jobben, men i hvor mange situasjoner er dette blitt en faktor? Det er selvsagt ikke et nytt fenomen. Å stemple noens meninger har alltid vært en usaklig måte å argumentere på. Etter 22/7 fikk vi likevel en ny situasjon. The perfect storm. Var man i nærheten av meninger som ABB målbar i manifestet sitt, var en merket.

ABB var en ensom ulv, men han kom fra en flokk, slik flere uttrykte seg i tiden etter. Og jeg var del av flokken? Der var saktens en flokk på ferde den høsten, men jeg var ikke del av den, jeg var jaget av den.

Spør Ole Jørgen Anfindsen, hvordan han hadde det. Spør Christian Tybring-Gjedde. Spør Peder Nøstvold Jensen. Jeg så den malstrømmen som norsk debatt framstod som fra høsten 2011 og tenkte at jeg ikke kunne risikere min og familiens helse på dette.

Mine meninger ble sykeliggjort og demonisert. Dette er ikke saklig; det er personlig. Min kritikk blir til fobi, frykt og forakt. ”Actis kan ikke godta at sentrale medarbeidere står fram i offentligheten med islamofobi (eller kristenfobi, for den del), fremmedfrykt, de-og-oss-tenkning, politikerforrakt, mistenkeliggjøring av store befolkningsgrupper osv”, for å sitere styrets sakspapirer. Man kan jo bare tenke seg hva ”osv” betyr. Fyll inn, du vet jo hva som hører med i pakken av gale holdninger.

Jeg bryr meg lite om å diskutere innholdet i mine ulike innlegg. Det skulle bare mangle. En skulle selvsagt ikke være nødt til å forklare seg for beholde jobben sin.

Actis mente en person med slike meninger som jeg har kunne skade Actis sitt påvirningsarbeid vis-a-vis regjeringen. ”Anders sine uttalelser om regjeringen og Statsministeren vil kunne bli uheldige for Actis og frata han muligheten til å kunne delta i møter med de samme politikere, noe som er av Actis sine prioriterte oppgaver.”

Dette er vel noe av det mest sensasjonelle de bringer til torgs. Regjeringen er i kontakt med hundrevis av aktører og organisasjoner om sin politikk; tror Actis at hva disse personene mener privat er noe departementene sjekker? Og hvis de gjorde de; hva synes Actis om et slikt eklatant maktmisbruk. Er vi Russland?

Påstanden blir enda mer underlig når vi tar i betraktning at vi kan få en borgerlig regjering etter valget. Actis kan dermed måtte forholde seg til en helseminister fra Fremskrittspartiet som har samme syn på multikultur og innvandringspolitikk som meg. En ny regjering kan mene at Actis har ”et verdisyn og et politisk ståsted som gjør oss mindre troverdige”.

Trodde Actis at den rødgrønne regjeringen skulle sitte for all framtid?

Jeg holder med Voltaire: Demokratiet handler om å verne retten til den du er uenig med. Om en ikke forstår dette er man ikke verdibasert, slik Actis hevder de er. Hele tanken om at en må kvitte seg med medarbeidere som kan sette organisasjonen i et dårlig lys vis a vis makthaverne er en kjølig kalkyle. Verdibasert er det ikke.

 

Ukeavisen Ledelse tok hull på saken: http://www.ukeavisenledelse.no/nyheter/arbeidsliv/-jeg-ble-presset-ut-av-jobben/

Mest lest