Sakset/Fra hofta

Den politiske debatten bærer preg av provokasjoner. Man blir stadig provosert av andres meninger. Det går ikke en dag uten at noen får en utblåsning: Dette er over streken! Det sies med en undertone av at ikke bare meningene, også den som sier dem er en provokasjon. Harald Eia var en som gikk over streken.

Selvsagt er man ikke selv provoserende. Det er de andre som provoserer.

Denne arresteringen har fått skarpere kanter og blitt mer tydelig. Jeg spør: er det blasfemi-tenkningen og krenkelseskulturen som slår gjennnom? Har det norske ordskiftet tatt opp i seg noe av halal-haram-tenkningen?

Jeg får disse tankene når jeg leser utenriksminister Jonas Gahr Støres refleksjoner over 00-tallet i Morgenbladet, for det jeg leser der er en beskrivelse av en utstøting: det er visse mennesker med visse meninger som ikke passer inn. Dessverre er de nokså mange.

På 00-tallet graviterer det tradisjonelle høyre og venstre mot sentrum i vestlige land. I tillegg biter en populistisk fløy seg fast, variabel i størrelse – men gjenkjennbar i uttrykket: fremmedfrykt, forandringsvegring, trygghetshunger. Venstresiden får lide mest, fordi illusjonen om et fundamentalt alternativ har så svekket troverdighet. Samtidig står vi tilbake med dette som et politisk mulighetsrom for radikal reformpolitikk: Det er hva mennesker greier å løfte sammen som avgjør skaperkraft og mobilisering.

Gahr Støre legger seg dermed ut med en stor del av Europas og Norges befolkning. Ikke bare viser han dårlig politisk skjønn. Bruken av ordet rasisme, fremmedfrykt og sogar fascisme er blitt politiske våpen som en bestemt politisk klasse bruker for å jage folk tilbake i skammekroken. Det virker polariserende og konfliktskapende. Mange av dem som fremsetter disse beskyldningene er pene i tøyet, befinner seg i solide borgerlige omgivelser og tar det som en selvfølge at de selv har de rette oppfatninger. De utøver en form for språklige sjamanisme: ord skaper virkelighet. Det Nye Vi som Gahr Støre beskriver, skal oppstå ved at man trekker seg selv opp etter håret. En vanskelig øvelse.

Europa beveger seg mot høyre. Fristelsen til å bruke brunbeisingen er stor, og at man gjør det det, selv folk som Gahr Støre og Per Kristian Foss, sier noe om hvor svakt man står, intellektuelt og moralsk.

Det er et ekstremt språk, og man finner igjen noe av den samme moralismen i Konferansen av Islamske Staters utfall mot blasfemi og hatspråk.

Det sier noe om hvor komplisert vår tid er blitt: lover mot hatefulle ytringer kan selv bli et instrument for å undertrykke legitime meninger og et skalkeskjul for de som har hat på programmet.

Det politisk korrekte har et Janus-ansikt, og er ute av stand til å forstå sine egne motsigelser. Dermed glir man over i posisjoner der sterkere krefter tar over. Man er svak for de nye autoritære kreftene, enten det er Moskva eller Riyadh, men man vet godt hva man er mot: vestlig maktbruk og det at folk sier sin mening. Det må øyeblikkelig stanses.

Det Gahr Støre gjør og som pågår uavlatelig er å skape et klima av mistenkeliggjøring. Denne mistenkeliggjøring av andre meninger enn ens egne godkjente skaper et gravitasjonsfelt. Det er lett å bli trukket inn, også som motstander. Det er lett å svare med samme mynt: mistenkeliggjøring, stempling, betegnelse som forræder og sviker feks.

Det kan være fristende og til dels forståelig. Men det er ikke produktivt. Det er nettopp å gå i den politiske fellen Gahr Støre har lagt: man blir den motstanderen han ønsker seg.

Forsvar landet/folket

Man må hele tiden orientere seg etter sitt eget kompass, og nekte å la seg provosere.

Det finnes en klar sammenheng mellom mistenkeliggjøring og konspirasjonstenkning. Stempling av folk som onde og umoralske gjør at de kan tillegges tilsvarende onde motiver: Bush sto bak 9/11 og nå spøker det også for Jens Stoltenberg. Venstres Trine Skei Grande deltok i Politisk kvarter fredag før høstferien, der tema var innstramminger i asylpolitikken. Skei Grande sa om adgangen til å sende mindreårige asylbarn tilbake til hjemlandet når de fyller 18 år at dette ikke en gang var en skjerpelse, det var ikke en gang politikk, det var «ren ondskap». Programleder – jeg tror det var Lars Nehur Sand, leet ikke på øyelokket. Han var tvertimot med på notene.

Man gjenfinner denne retorikken i «undergrunnen», der den ikke kjenner noen begrensninger.

Ord er smittsomme i et bestemt klima. Ett slikt ord er false flag-operasjoner. Det går i korthet ut på at den ene part organiserer operasjoner som andre får skylden for. Slik kan den britiske regjering få skylden for selvmordsoperasjonen 7/7. Den ble gjennomført for å legge skylden på muslimene. Denne «forklaringen» har en appell til visse muslimer, og jo flere som kolporterer den jo større avtrykk setter den. Man trenger ikke nødvendigvis tro 100 %, det er nok å gjenfortelle den så har den sin virkning.

Slike påstander kommer ikke på trykk på document.no (de ble nylig fremsatt av en flittig bidragsyter). De er irrasjonelle, og umulig å forsvare seg mot. De river ned tilliten til myndighetene og til legitim maktanvendelse.

Det er interessant at den samme Gahr Støre som forliter seg på idealer om å «løfte i flokk», stiller seg negativt til maktbruk:

For det andre – 11. september bidrar til å forme et tiår som setter forholdene mellom religioner, kulturer, tilhørighet, identitet og politikk på spissen. Kreftene bak terroren ønsker konfrontasjon mellom sivilisasjoner – mellom «islam» og «Vesten». De finner, paradoksalt nok, gehør hos ledende krefter i «vest» som nå finner en ny global fiende etter kommunismens fall – det er storpolitikkens arena – og i den voksende fremmedfrykten – på den lokalpolitiske arena.

Krigene – vi snakker om konvensjonelle og ressursødende kriger – tapper USA og andre involverte land for energi og handlekraft, de svekker evnen til å sette viktige dagsordener. Dagsordener må kunne bakkes opp av makt, men makten må ikke brukes slik at den tapper og årelater krefter. Konflikter som trenger engasjement blir liggende og drive. Den israelsk-palestinske konflikten er den første blant dem. Den fortsetter i stor grad i samme mønster og spiller over på andre konflikter i regionen. Ett resultat av et knekket Irak er et sterkere regionalt Iran. Var det meningen? Nå har vi også støyen rundt Irans atomprogram, det iranske presteskapet og de eksplosive forholdene i et skjørt Pakistan som akutte trusler mot nattesøvnen.

Trusselen fra Iran er «støy», og de som vil ta et oppgjør med ekstremistene ligner i virkeligheten på dem! Alt blir et spørsmål om vilje. Krig er bortkastet. Verden som realitet eksisterer nærmest ikke. Verden er noe som eleverer, slik demonstrasjonene utenfor Pentagon i 1968 trodde de kunne få bygningen til å elevere ved hjelp av meditasjonskraft.

Irrasjonalitet, konspirasjoner, mistenkeliggjøring, godhetsregimet og moralisering – det går ikke an å føre en samtale under slike forhold. Derfor blir debatten mer og mer de døves dialog. Man er ute av stand til å forstå hva som menes, men insisterer på sin egen fortolkning.

Det er ikke så farlig å bli definert av andre, verre er det om en begynner å tro det selv. Også negasjonen er en form for bekreftelse.

Kanskje det er en av grunnene til at så mye forblir uartikulert. Folk snakker privat, eller slett ikke. De aner noe stort, brennbart som vil suge dem inn, og holder seg på avstand. De liker ikke å miste kontrollen.

Det må være et viktig kriterium for politisk deltakelse: at man kan være seg selv. Men den politiske korrekthet og undergrunnen avkrever umiddelbart svar, som ved en kontrollpost: hvilken side står du på?

«Tiåret da verden igjen blir multipolar.»
Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver om 00-tallet i Morgenbladets essayserie.