Venstre-leder Trine Skei Grande hadde lørdag en kronikk i Aftenposten som utmerker seg ved å være et angrep som kan synes uangripelig i sin moralisering.

Det kan virke som om Grande er forelsket i sin egen retorikk. I Stueren rasisme eksellerer hun. Ingenting gjør så godt som å kunne tegne et bilde av rasismen og kunne si som fariseeren: Takk Herre fordi du skapte meg annerledes.

Skei Grande synes ikke å forstå at hun gjør mange mennesker vondt. For hennes definisjon av rasisme er slik at den rammer en stor del av leserne. Men det er da også meningen. Skei Grande er den store oppdrager. Hun gjør bare Det godes verk.

Ifølge Skei Grande er rasismen og islamofobien massivt til stede, og den er voksende.

Den sniker seg nesten umerkelig på oss. Ikke islamiseringen, men islamofobiseringen. Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk. Islamofobi handler ikke om kritikk av religiøse dogmer. Islamofobi handler om kunnskapsløshet, fordommer og skremselspropaganda, og om å fremstille muslimer som fremmede og farlige.

Skei Grande benytter en teknikk som forsvarerne av den flerkulturelle utopien benytter i takt med at sprekkene i fasaden blir stadig tydeligere: Hun gjør seg dum, hun ignorerer massive fakta og konstruerer helt andre sammenhenger basert på sine egne premisser for hvordan virkeligheten skal være.

Denne late-som-holdningen bygger på benektelse. For å kunne slå igjennom må apologetene snakke stadig høyere og bli stadig mer ufin mot motstanderne.

Skei Grande synes ikke å forstå at hun midt oppe i all sin moralske prektighet viser en stor grad nederdrektighet. Hun kan gjøre dette med Aftenposten som talerstol, fordi avisen selv står for en prektighet som nederdrektighet.

Hennes ord får tyngde pga denne overmakten. Hennes motstandere har ikke avishus på sin side.

Men det er mange av dem, og de blir stadig flere. Hva kan det komme av? Det må være fordi onde krefter villeder dem. Disse kreftene må eksponeres, slike som Christian Tybring-Gjedde. Det er nok fordi han ikke bor i Gamlebyen at han ikke forstår noe.

Skei Grande er full av og overbevist om sin egen moralske selvrettferdighet. Under Debatten på NRK om Amelie-saken var Frps Per Sandberg skeptisk til myndighetenes fremgangsmåte og fremsatte synspunkter som ikke var så forskjellig fra Venstres. Det forvirret/forbauset Skei Grande. Da Sandberg senere roste myndighetene og statssekretær Pål Lønseth, kommenterte Skei Grande: – Nå ser vi det virkelige Frp titte frem.

Hun signaliserte at hun ikke var i stand til å ta Sandberg på alvor hvis han ikke bekreftet hennes klisjeer om Frp. Er ikke det den type fordommer hun mener å se hos alle andre?

Skei Grande er såvidt jeg vet hjemmehørende i skolen, og det er slik hun argumenterer. Ikke ut fra hvordan verden er, men slik den bør være. Hun er som et tohodet troll ved siden av Audun Lysbakken. At velgerne har liten sans for at et liberalt parti preker en toleranse som truer dem selv, affiserer ikke Skei Grande. Bare hun får rett.

Hun serverer utslitte klisjeer, fordi de pumpes opp av moralsk patos og refs. Det er virkeligheten som har torpedert myten om at muslimene er dagens jøder.

Det blir spesielt grotesk fordi muslimene har tatt med seg sitt jødehat til Europa og nå truer jødene på nytt.

Vi har sett det før. Bytt ut «muslimer» med «jøder» eller «fargede» i sitatene over, så ser du en uhyggelig parallell til noen av europeisk histories mørkeste kapitler. Forestill deg en folkeavstemning om synagoger, eller et parlamentsvedtak om det jødiske hodeplagget kipa. I likhet med antisemittismen har islamofobien en lang og vond historie, også på vårt eget kontinent.

Det er ikke lett å vite hvordan man skal forholde seg til en slik dumhet satt i system. Noen tar det til seg. De vil ikke bli kalt rasister. Derfor holder de munn. Trolig er det det som er Skei Grandes hensikt. At de uskikkelige skal holde munn. Elevene skal rekke opp hånden hvis de vil si noe.

Skei Grande synes å ha stor tro på sine egne kunnskaper. For et par uker siden kommenterte hun utviklingen i Syria. Hun mente at Syria var et mye åpnere samfunn enn Libya, det var større muligheter for å komme til orde. Argumentene ble fremført med den største selvfølgelighet.

Jeg tror ekstremisme bekjempes med toleranse, ikke med intoleranse – ved at ingen blir tråkket på i det norske samfunnet, enten det er på bakgrunn av tro, kultur eller etnisk bakgrunn. Jeg tror det er slik vi hindrer rekruttering til ekstreme miljøer. Og jeg tror stigmatisering og gruppetenkning bidrar til det motsatte.

Ekstremisme bekjempes ikke med toleranse. Det begynner folk å forstå. Skei Grandes toleranse er derimot med på å fremme ekstremisme, fordi hun er grenseløs og benekter virkeligheten i alt hun gjør.

Hun ser bare enkeltmennesker, og mener at det i det hele tatt å operere med gruppekarakteristika er et overgrep.

Det blir som å si at det finnes mange bilmerker, som Volkswagen og Volvo, men benekte at det finnes noe som heter bil.

Skei Grande fungerer som den typiske politiske kommissær og politimann/portvokter: visse problemstillinger er forbudt å diskutere.

Over hele Europa diskuteres våre små, men synlige forskjeller som om de var eksistensielle verdispørsmål. Resultatet er det motsatte av integrering; at vi deler befolkningen inn i oss og de andre.

Da jeg tok ordet senere i debatten tillot jeg meg å påpeke at voldtekter uansett begås av mennesker, ikke grupperinger og religioner.

Men Skei Grande synes blind for at hennes toleranse bare går én vei. Den skal beskytte de svake mot de sterke. Men hvordan kan hun være så sikker på hvem som er hvem? Det synes snarere som hun i sin tilværelse i Gamlebyen har identifisert seg med nye grupper og krever at nordmenn gjør det samme.

Til å tukte dem bruker hun en moralsk svøpe. Hvis folk flest kunne svart henne, ville de kanskje sagt: La oss i fred, bedriv du din selvpisking, men spar oss. Vi vil gjerne bestemme selv.