Kommentar

Flere europeiske land har en lov som forbyr benektelse av Holocaust. Blant opplyste mennesker regnes det som noe kun Tyskland og Østerrike har innvortes behov for. Ellers tar ytringsfriheten seg av revisjonismen. Gjør den det?

Det heter at mørket skal fordrives med opplysning og debatt. Eller er dette en sutteklut en liberal klasse trøster seg med? Kan det være at det er noe galt med balansen mellom ytringsfrihet og mørke? Kan det være at ytringsfriheten ikke klarer å hamle opp med de kreftene som er på fremmarsj? I så fall hvorfor ikke?

For første gang kan vi på Holocaust-dagen si at minnet, erindringen og det moralske lærestykket om Shoah (hebr. «katastrofe») er truet i Europa. Det skjer samtidig som kunnskapen om Holocaust er større enn noen gang. Litt av et paradoks.

Her er vi ved en av de gåter som forteller oss at noe er endret i vårt samfunn: Skulle ikke kunnskapen ha fordrevet revisjonisme og jødehat til krokene, der den rettelig hører hjemme? (Den lar seg aldri utrydde helt.) Det vi nå ser, er noe annet. En jødisk mor forteller i Aftenposten i dag at hun ikke lenger tør fortelle at hun er jødisk. Hun er engstelig for at sønnen skal bli identifisert som jøde og er på vakt når j-ordet blir nevnt høyt. Det er ikke første gang avisene bringer slike stories. De gjør inntrykk, men så blekner de. Hva og hvem som har skapt dette klimaet, forblir uuttalt.

Våre institusjoner er svakere enn før. De lider av å skulle ivareta for mange rettigheter, uten noen klar prioritering. Minnet om Holocaust er ikke just one those things. Det er heller ikke det verste blant mange. Det er ikke den typen anerkjennelse som etterspørres. Lex Auschwitz er et samfunns måte å si det på; dette er urokkelig for oss. Minnet om Holocaust går tilbake på det 5. bud: Du skal ikke slå i hjel. Nazismen sa det motsatte: Du skal slå i hjel.

Den eller de som benekter Auschwitz, er ute i et spesielt ærend. Å diskutere Auschwitz eller jødeutryddelsen er ingen diskusjon i vanlig forstand. Det er etwas ganz anderes – noe ganske annet, og de av mine kolleger som forsvarer ytringsfriheten på prinsipielt grunnlag, tar feil når de tror man kan diskutere med jødehatere. Jeg sier dette som europeer. Europas historie er annerledes enn USAs. Amerikanere har vanskelig for å forstå denne siden ved Europa.

Forebyggende arbeid kan virke overfor enkeltpersoner. Men når et fenomen når et gruppenivå, virker ikke overtalelsen. Man kan ikke diskutere med magen, eller med instinkter.

Nazistene lot seg ikke overtale eller overbevise.

Hvis de som forvalter mediene forsto denne faren, ville de mer aktivt søke seg frem til stemmer som analyserte, kartla og advarte mot den. Men i det multikulturelle samfunnet skal alle få slippe til, også de som hater. Det gjelder både eksplisitt og implisitt. De smarte gjør det siste, og dagens samfunn står overfor trusler fra begge kanter; folk som åpent viser til fiendtlighet mot Israel og jøder, og folk som ordlegger seg smartere.

Det finnes jødehat på venstresiden, blant muslimer og på høyresiden. Stråmannsargumentasjon er vanlig i sivilisert selskap; hvorfor skal jøder ha særbehandling?

Det lyder uskyldig. Er vi ikke alle tilhengere av likebehandling? Men jøder fikk en Sonderbehandlung i 1933–1945 som gjør at de aldri kan bli likebehandlet. Historien ga dem en særbehandling som legger en særlig forpliktelse på oss ikke-jøder.

En likebehandling vil bli skalkeskjul for fiendtlighet og vendetta: Europa bærer fortsatt på en enorm skyldfølelse for at det lot Guds utvalgte folk drepe. Det var det samme som å ville drepe vår Gud.

Avkristningen av Europa er også historien om flukten fra denne skylden.

Denne snu-seg-bort-holdningen har gjort Europa til en villig samarbeidspartner for et «internasjonalt samfunn» som har gjort anti-Israel-politikk til et varemerke. FNs maniske opptatthet av Israel taler for seg selv. Den er ikke bare en skam for verdensorganisasjonen, den truer også med å ødelegge den. For i dens kjølvann finner man kampen mot ytringsfrihet og religionsfrihet. Selv USA har gått inn på denne politikken og deltar i Istanbul-prosessen, som er et fremstøt fra Organisasjonen av islamske stater for å gjøre islamofobi til et folkerettslig straffbart begrep. Denne politikken splitter også de jødiske samfunn rundt om i verden, der en «liberal» fløy setter likhetstegn mellom islomofobi og antisemittisme.

Også Israel er truet av religiøse krefter som ikke respekterer grensene for et sekulært samfunn. Også Israel er forvirret når det foreligger forslag om å forby ordet nazi.

For Holocaust er ikke et adjektiv. Det er et faktum. Og ikke et hvilket som helst faktum. De som bestrider dette, er ute i et ærend, et ærend som truer alle levende jøder.

Det at trusselen denne gang kommer fra tre hold – venstresiden, muslimer og høyresiden –, gjør at jøder blir redde. Med god grunn. Det er ikke vanskelig å høre klagen i debatten på høyresiden over at jøder særbehandles, og på nettsteder som fyret.nu tyter det uhemmet frem i kommentarspalten. Også på document.no har vi merket disse tonene. Det lyder tilforlatelig: – Ja, men jøder må da også tåle kritikk.

Venstresiden har et stort opprydningsarbeid foran seg. Dens Israel-fiendtlige holdninger preger medier og lærebøker og oppdrar den oppvoksende slekt til fiender av Israel. De påtar seg et stort ansvar.

Dette handler ikke om enkelthandlinger, men om en fortegning av virkeligheten som gjør at folk mister perspektivet på hendelser. Den som beskjeftiger seg med f.eks. massakren på israelske utøvere under München-OL i 1972, vil oppdage en likegyldighet, passivitet og appeasement av morderne som få kjenner til. Sorgen er overlatt til jødene. For hver gang verden snur ryggen til, øker gjentagelsesfaren.

Europa spesielt har stelt seg slik at det har lite å stå imot med. Politikerne er svake, mediene er politisk korrekte, og den herskende klassen lukker øynene.

En lov er ikke sterkere enn dem som håndhever den. Men en lex Auschwitz er likevel noe spesielt. Den sier at de som bestrider denne grusomme gjerningen, er ute i et spesielt ærend. Den sier at «dette faktum er ikke åpent for debatt».

Europas skjensel er selvsagt smertelig. Å ha en skjensel som grunnsten gjør deg ikke happy. Men det er dét Europa har.

Hannah Arendt ble en gang spurt om hva man kan gjøre med vissheten om seks millioner Holocaust-ofre. Hun svarte: – Tåle den.