Gjesteskribent

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) har kartlagt den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Rapporten «Antisemittisme i Norge?», ble offentliggjort 29. mai og viste at 12,5 prosent av de spurte har utpregede fordommer mot jøder.

Antisemittismen tilhører ikke noe politiske parti eller bestemt ideologi. Historien har vist oss at den trives like godt på venstresiden, i sentrum og på høyresiden. Som Trond Berg Eriksen sier i boka Jødehat: «Hver eneste generasjon og situasjon utmynter fremmedhatet i egenartede ideologiske mønstre. Det finnes ingen evig og uforanderlig antisemittisme.» Neville Chamberlain hevdet i 1939 at det tyske folk var sjalu på jødene fordi jødene var flinke. «Det er ingen tvil om at jødene ikke er noe elskelig folk, jeg er ikke glad i dem selv» (Menneskerøyk, Nicholsen Baker).

«Israel er som unggutten som drepte sine foreldre og deretter tryglet om nåde, siden han var en stakkars foreldreløs gutt.» Morten Strøksnes brukte historien som et bilde på det han oppfatter som Israels arroganse i Aftenbladet 30.april 2010. Den 25.februar 2012 skrev Sven Egil Omdal: «I mellomkrigstiden var det ikke så lett å vite at man levde i mellomkrigstiden, i hvert fall ikke før Hitlers planer ble umulige å ignorere. Som Israels planer er det i dag.»

Spørsmålet er om de kjente skribentene Morten Strøksnes og Sven Egil Omdal gjør mer enn bare å kritisere Israel, når de stadig peker på landet som den ansvarlige for Midtøstens problemer. Er de medansvarlige for dagens jødehat? Antisemittismens historie er ikke en fiksjon, slik det høres ut som, når Strøksnes beskriver den israelske statsministeren Benjamin Netanyahus far; en professor i jødisk historie som var overbevist om at verdenshistorien drives av et evig og uutslettelig jødehat (SA 28/2 2009). Jødehatet viser menneskehetens dypeste avgrunn og få har skildret det bedre enn André Schwarz-Bart i boka Den siste rettferdige. Den tyske antisemittismen gav seg utslag i en overbevisning om at jødene var ute etter verdensherredømme, og at dette innebar en kamp på liv og død mellom jøder og tyskere. Nazistene hentet sin overbevisning fra blant annet Sions vises protokoller. I dag er det få som bruker Sions vises protokoller som bevis for jødenes hensikter om å erobre verden, dagens kritikere av Israel er mer opptatt av å redde verden fra den jødiske endetiden.

Når Sven Egil Omdal hevder at Israels planer om å forberede seg på en forkjøpskrig mot Iran er en historisk parallell til Hitlers totale krig, og den raskeste veien til helvete (SA 25/2 2012), er det en tydelig analogi til Sions vises protokoller. Han hevder selvfølgelig ikke at Israels, les jødenes, plan er å erobre verden. Strøksnes og Omdal advarer mot det motsatte, nemlig Israels manglende ydmykhet og det at «Israel ser på seg som et land som alltid kan diktere sine betingelser overfor omgivelsene, og som anser sin egen sikkerhet som hellig, selv om denne oppnås på andres bekostning» (SA 17/3 2012). Denne manglende ydmykheten vil, ifølge Omdal, føre til et helvete, eller som Strøksnes sier; «apokalypse snart». Noen av oss spør hva den logiske konsekvensen av Omdal og Strøksnes’ argumentasjon blir, annet enn hat.

Det er imidlertid ikke bare apokalypsen som er tema. Israel som stat blir gjort til gjenstand for grove karakteristikker. Landet er «en militarisert stat som er vant til å starte og vinne kriger..»(ibid), eller som den bortskjemte gutten, nevnt innledningsvis. At Israel aldri har startet noen stor krig, er bare en av de vanlige historiske omskrivingene fra Strøksnes. Verre er det hvordan han på middelaldersk vis ilegger Israel motiver og egenskaper som gjør landet om til Midtøstens inkarnerte ondskap og problembarn. I følge Strøksnes er Israels forhold til USA som et fortapt ekteskap hvor «den staeste og mest ustabile partneren drar den andre inn i sine ville og farlige prosjekter, hvis katastrofale resultater bare ser ut til å bekrefte hans paranoide verdensbilde»(ibid). Også Sven Egil Omdal gjorde, muligens ubevisst, bruk av middelalderens oppfatninger når han forsvarte at Aftenbladet trykket bildet av den drepte palestinske jenta fra krigen på Gaza i 2008. Israel drepte åpenbart jenta med vilje. Omdals argumentasjon er med på å bekrefte eldgamle myter om jøder som barnemordere.

Morten Strøksnes hevder at det er uttrykk for en formidabel arroganse når Netanyahu mener at «det jødiske folk skal kontrollere sin egen skjebne» (ibid). Men hva ble konsekvensen for jødene når de overlot kontrollen over sin egen skjebne til andre? Israels krav om å leve innenfor trygge grenser, og med et jødisk flertall blant innbyggerne, må ikke bare sees i lys av Holocaust. Vel så viktig er årene etter 2VK. I tiden mellom 1945 og 1948 opplevde overlevende jøder at ingen ønsket å ta imot dem. De hadde kunnskap om fortiden, men uhyggelig uvisshet om fremtiden. I nesten 2000 år lot de, med hjerteskjærende konsekvenser, sin skjebne bli styrt av andre. Når Strøksnes under disse forutsetningene beskriver landets utenrikspolitikk som paranoid og arrogant, er det i beste fall historieløshet. Paranoia er en diagnose, men for Strøksnes er det et bilde på Israel, et Israel som vil styre seg selv, og det er mer enn Strøksnes kan tåle.

Jødenes historie har gitt dem en visshet om hva fremtiden kan bringe, men både Omdal og Strøksnes avviser jødenes ny-gamle fiende, islamismens hat, som relevant for landets politikk. De er begge opptatt av at Israel er den ansvarlige for Midtøstens problemer. Det forklarer deres retorikk, men gjør den ikke mer holdbar enn Vestens avvisning av jødiske flyktninger etter Krystallnatten. Også da var jødene et problem og nazismen en trussel de burde kunne leve med, men for Omdal og Strøksnes er bildet snudd på hodet, for dem er det Israel som er blitt forfølgeren. Strøksnes hevder (28/2 09) at palestinerne har «engstelige blikk vendt mot en blå himmel. Fra den kan et når som helst regne nye bomber på nytt. Israels nye ansikt er Israels gamle ansikt» og krever samme beskyttelse av dem som libyerne fikk av NATO. Konklusjonen er klar: verden må reddes fra jødenes ondskap. Strøksnes og Omdal har et mørke og en retning over sine analyser vi kjenner igjen fra Sions vises protokoller. Dette mørket kjenner Israel godt, for dem er det en realitet.

Neste rapport fra HL-senteret bør også se på  hvordan antisemittismen blir gjødslet av norske journalister og skribenter, de har lenge nok skjult seg bak rubrikken kritikk av Israel.

 

Kjell Skartveit

Statsviter

 

Artikkelen har stått som kronikk i Stavanger Aftenblad og Dagen.

Les også

Fasit -
La frykten bli vårt våpen -
Jødehatet lever -
Antisemittismens følger -
Jødenes lange motbakke -
Halvmåne og hakekors -

Les også