Kommentar

Stavanger Aftenblads journalist Sven Egil Omdal hadde den 7. april en tankevekkende anmeldelse av Loretta Napoleonis bok The islamist phoenix.

omslag.napoleoni

Omdal hevder innledningsvis at «mens vi venter på barbarene, gjør vi klokt i å lese en bok som viser at de også er noe annet. Noe som kan forandre Midtøsten og verden.» Og spør deretter retorisk; Blir kalifatet det nye Israel?

En journalist skal selvfølgelig få lov til å anmelde en bok uten å bli tatt til inntekt for bokens budskap, men en anmeldelse kan også være med på normalisere forhold og bekrefte myter uten at anmelderen eksplisitt gir uttrykk for sine holdninger. Det holder med å la være å stille spørsmål eller ikke å drøfte forfatterens påstander, og Sven Egil Omdal skaper i sin anmeldelse av The islamist phoenix et narrativ der opplagte innsigelser blir fremmede, det blir som følelsen av å være kommet til feil klode.

Loretta Napoleonis påstand, er at den terroren vi i dag ser i Midtøsten, ikke er et resultat av islams natur, men et virkemiddel i en større anlagt nasjonsbyggingsprosess, og hun hevder at det nye kalifatet, den islamske staten, skal bli for muslimene det Israel er for jødene.

For Vesten er det store problemet at politikken så langt ser ut til å lykkes.

Sven Egil Omdal skriver:

«Napoleoni er en prisbelønt italiensk økonom, politisk analytiker, journalist og forfatter. Hun har skrevet for noen av Europas fremste aviser og vært rådgiver for flere regjeringer i antiterrorspørsmål. Den helt ferske boken hennes, ”The Islamist Phoenix”, som også er utgitt på dansk (”Islamisk stat”), supplerer større og tyngre verk om bakgrunnen for IS, som den like ferske og svært grundige ”ISIS – Inside the Army of Terror” av Michael Weiss og Hassan Hassan. Napoleonis ambisjon er ikke å forklare hvordan IS oppsto, men å vise at den islamske staten er noe helt annet, og mye viktigere, enn Taliban eller al-Qaida på steroider.

Det er moderniteten og pragmatismen som skiller IS fra alle tidligere væpnete grupper, hevder hun. Til tross for barbariet og den middelalderske måten å håndheve juridisk og sosial kontroll på, er den islamske staten bygget på en dyp forståelse for globalisering og teknologi. Vestlige medier ser bare henrettelsene og den grenseløse volden. De rapporterer ikke om hvordan IS samarbeider med lokale ledere i områdene de okkuperer og trekker dem inn i kalifatet som partnere og borgere i en ny stat. Det er laget få reportasjer om hvordan IS-krigerne reparerer veier, bygger nye markedsplasser, fikser ødelagte vannledninger og oppretter suppekjøkken.»

Moderne nasjonsbygging?

«Den sky og myteomspunne nye kalifen, Abu Bakr al Bagdadi, driver avansert moderne nasjonsbygging på et territorium som er større enn Storbritannia og river i stykker grensene som Frankrike og England trakk opp i 1916. Gjentatte ganger sammenlikner Napoleoni det gryende kalifatet med opprettelsen av staten Israel. Hun medgår at det kan virke ”absurd og frastøtende”, men skriver at ”på samme måte som moderne jøder bygget en moderne versjon av det gamle Israel for alle verdens jøder, er IS opptatt med å skape en funksjonell islamsk stat for alle sunnier i det 21. århundre”. Og det er slik kalifatet blir oppfattet langt inn i de europeiske storbyenes skarer av arbeidsløse og dårlig integrerte sunni-muslimer. Kalifatet blir drømmen om den ideelle nasjon der frigjøringen kan realiseres etter århundrer med ydmykelse, rasisme og nederlag overfor de vantro.»

Men hvorfor skriver ikke Omdal at det var på samme måte Hitler argumenterte for og drev gjennom sitt nasjonsbyggingsprosjekt? Hvorfor bruker ikke Omdal anledningen til å advare Vesten om hva IS handler om? For han gjør ikke det, han lar Napoleonis påstander stå uimotsagt, som om det er et hold i anklagene: at siden Israel ble dannet på samme måte, må vi også godta IS. Det er det narrativet Omdal uten videre ber leseren akseptere, at islam er forenlig med en moderne og funksjonell stat. For det er ingen innvending å spore hos Omdal, bortsett fra at han refererer til hennes «det kan virke absurd og frastøtende», ikke et eneste spørsmål om sannhetsgehalten i påstanden om «århundrer med ydmykelse, rasisme og nederlag overfor de vantro.» Det blir som AKP-mls dyrking av Pol Pot på1970-tallet. Historien blir hva en selv gjør den til. At Midtøsten stort sett var underlagt Det ottomanske riket til etter Første Verdenskrig, blir irrelevant, og han fortsetter:

«I motsetning til al-Qaida sikrer IS seg det som er helt vesentlig i nasjonsbyggingen: legitimitet hos de styrte. Det skjer på svært brutalt vis, gjennom folkemord på sjiaene og andre ikke-sunnier som holder til i de områdene IS erobrer og ved å redusere kvinnene til annenrangs borgere. Men den etniske rensingen skaper også en homogen befolkning i en etnoreligiøs stat, og styrker dermed både stabiliteten og motstandskraften.

Napoleoni underslår ikke terroren. Hun skriver at situasjonen for sjiaer i Irak og alawitter i Syria kommer svært nær det å være jøde i nazi-Tyskland. Men hun advarer mot å forstå volden muslimer imellom som en religionskrig motivert av en feide fra det 7. århundres Arabia. Også under etableringen av det nye kalifatet er religionen bare et påskudd for politikk. For Vesten er det store problemet at politikken så langt ser ut til å lykkes.»

Sannheten om etableringen av Israel blir uvesentlig for Omdal, på samme måte som sannheten om islam og jødedommen blir overlatt til politiske vurderinger. Og det oppleves som surrealistisk at volden relativiseres til redskap i politisk arbeid, som om vi skal tro at den går over med den nye statsdannelsen. Og Omdal svarer aldri på hva forskjellen på IS og Nazi-Tyskland er, for volden på jødene var også ideologisk motivert, men den forsvant ikke med statsbyggingen av den grunn, snarere tvert imot. Men Omdal er ikke ferdig, for han er åpenbart fascinert av Napoleonis analyse:

Djevelens alternativ

«Revolusjon har vært en akseptabel metode for å etablere en ny stat, terror har ikke vært det. Dersom IS lykkes i det ingen andre har klart, kan verdenssamfunnet om kort tid bli tvunget inn i djevelens alternativ: Gå til full bakkekrig mot en etablert stat med indre legitimitet eller anerkjenne kalifatet.

Det er her Napoleonis bok blir virkelig interessant. Hennes fag er den politiske analysen, og i løpet av de få sidene boken består av, klarer hun på fascinerende vis å dra leseren inn i et av vår tids største dilemmaer: Kan Vesten, eller resten av verden, akseptere etableringen av en røverstat («rogue state») ved porten til Europa og enda nærmere Israel? Er full krig eneste løsning, eller er det bedre å oppta også denne staten i det internasjonale samfunn, slik det skjedde med Gadaffis Libya? Det vil i så fall være første gang i moderne tid at en stat oppstår gjennom ren terrorisme og en førmoderne erobringskrig.

Det er en svakhet at boken tar for gitt at leseren kjenner den kronglete utviklingen fra al-Qaida i Irak til dagens IS, og forstår hvor vesensforskjellig den islamske staten er fra sine forgjengere. De som ikke gjør det, bør lese Weiss og Hassan først, deretter er Napoleonis analyse absolutt verdt å diskutere.»

For de som vet at sosialt arbeid blant ens egne og veibygging ikke er ensbetydende med ønske om en stat etter vestlige idealer, blir Omdals anmeldelse et nytt eksempel på den moralske relativismen som preger dagens politiske realiteter. Sven Egil Omdal startet sin anmeldelse med at det kan være klokt å lese en bok som viser at IS er noe annet enn terror og død, at IS kan forandre Midtøsten og verden. Selv har jeg problemer med å forstå at det kan være mulig å overse en bevegelses bruk av virkemidler som terror og død, Stalin var ikke 70% god og 30% dårlig, slik enkelte har fått seg til å si. Hvor klokskapen da skal komme inn, må Omdal selv svare på, men kaoset i Midtøsten synes å ha fått media til å miste dømmekraften. Og når vi på samme tid applauderer for USAs arbeid med å få i stand en atom-avtale med Iran, blir det umulig dømme sunnienes bestrebelser på å etablere sitt kalifat strengere enn Iran. Det ene tar det andre, men det viktigste synes å være Israel og jødene. Avskyen mot Israel stikker så dypt at det ikke blir mulig å ta et oppgjør med islams destruktive karakter.

I møtet med Israels suksess og moralske overlegenhet blir relativismen derfor det eneste svaret. Vi kan ikke tåle at jødene gjør det bedre enn sine muslimske naboer. Vi må la sunni – og shiamuslimene få lov til å gjøre det samme som jødene i sin tid gjorde.

Men Sven Egil Omdal må ikke komme i ettertid og si at han ikke ble advart.

 

http://www.aftenbladet.no/kultur/Blir-kalifatet-det-nye-Israel-3666718.html