Kommentar

Nicola Perscheid, Heimwärts (1901)

Valget i Sverige har fått forsvarerne av den nye tids orden til å gå på barrikadene, og sist ute er Sven Egil Omdal. Det er så en knapt orker å lese ordgyteriet, men han bygger sine påstander på et premiss det er viktig å ta tak i. Omdal hevder at valget i Sverige bekrefter at rasismen er på frammarsj i Europa, og tar utgangspunkt i et utsagn til Sverigedemokratenes ideolog, Mattis Karlsson som beskrev dagens situasjon slik:

«Vi har ikke valgt dette, men våre motstandere har i realiteten tvunget oss inn i en eksistensiell kamp om vår kulturs og vår nasjons overlevelse. Det finnes bare to valg: seier eller død.»

Omdal påstår utsagnet er rasistisk i den moderne betydning av begrepet – og at oppfatningen av at mennesker med en annen kultur er mindreverdige − er en latent og mørk mulighet i de fleste av oss.

Omdal har rett i at denne definisjonen omtaler kulturer, men overser at Mattis Karlson snakket om kultur, og ikke mennesker som sådan. For hvis det var slik at kritikk av andre kulturer prinsipielt sett er rasisme, så står vel også den godeste Omdal i fare for å gjøre det samme, i sin kritikk av nesten 20 prosent av Sveriges velgere? Uansett, Omdal er ikke alene, og det er viktig å forstå hva som kan inspirere til deres raseri.

Det er påfallende hvor vanskelig det har blitt å kritisere andre kulturer, å hevde at det finnes normer som en foretrekker fremfor andre. Vi synes å glemme at det er kritikk av kulturer som har drevet oss framover. Innføringen av kristenretten på 1000-tallet var et eneste stort angrep på en brutal og nådeløs vikingkultur. Det samme skjedde i Mexico. Aztekernes hang til å ofre sine fiender til solguden gjorde det lett for spanjolene å nedkjempe dem, aztekernes naboer var nemlig ikke vanskelig å be, da spanjolene ba om hjelp for å få en slutt på uvesenet.

En gammel misjonær jeg traff fortalte hvordan de innfødte i Etiopia drepte nyfødte barn hvis de fikk sine første tenner på feil sted. Årsaken var at de første tennene var et tegn på om barnet var besatt av onde ånder eller ei. Arbeidet til norske misjonærer har ofte gått ut på å forandre slike kulturer ved å omvende de innfødte. «Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler», sa Jesus Kristus. Ingen kalte det for rasisme. Det var heller ingen som kalte det for rasisme da engelskmennene fikk stoppet enkebrenningen i India.

Med vår kristne kultur reagerte vi med avsky på denne typen overgrep og skapte et engasjement og en misjonsiver verden ikke hadde sett siden irene misjonerte i Europa i tidlig middelalder. Vi visste vi var moralsk overlegne. Ikke fordi vi så på oss som overmennesker, men fordi vår Gud hadde sagt noe om seg selv og oss alle, ikke bare europeerne. Vi hadde fått en moral bygget på sannheten. Det var derfor vi misjonerte, vi ønsket å inkludere våre motstandere inn i en kultur som inviterte til en relasjon med skaperen selv, motstandere vi oppfattet som likeverdige som oss. Det var derfor vi senere bekjempet nazistene, deres menneskesyn gjorde verden til et mareritt, og vi visste at det var dem eller oss.

Vi kalte det ikke rasisme av den enkle grunn at vi mente og trodde at noe var sant om mennesket, og at denne sannheten ga oss rett til å kjempe for menneskets ukrenkelighet, men den kampen vil ikke Omdal og co tillate oss. For dem er det et uttrykk for fremmedfrykt.

Det handler om kultur, ikke om mindreverdige mennesker. Det Mattis Karlson påpeker, er ikke annet enn det Samuel Huntington gjorde for noen år tilbake, at sivilisasjoner kan kollidere, og at slike kollisjoner kan bli stygge. Samtidig har Sverigedemokratene våget å si at det finnes kulturer som ikke bygger opp, men river ned, uavhengig av sosio-økonomiske betingelser. Det var ikke arbeidsledighet som fikk muslimske terrorister til å drepe jøder og andre uskyldige, slik norske forskere hevdet på Urix etter terroren i Paris for noen år tilbake, det var deres tro, og det er denne troens kultur Mattis Karlson advarer mot.

Skal en prøve å forstå hvordan denne intense motstanden mot generalisering på grunnlag av kulturelt fellesskap kommer fra, bør vi se til vår tids viktigste politiske fenomen, identitetspolitikken. Denne trenden, som får statsminister Erna Solberg til å marsjere i Prideparader og demonstrere for enhver rett til eget kjønn og med det bryter ned alle tradisjonelle forestillinger om hva mennesket er, inkluderer også det allment menneskelige.

Paradoksalt nok er det på den gamle venstresiden man frykter den mest, da de ser begreper som arbeiderklasse og klassekamp forsvinne som dugg for solen. Vi står nemlig med risikoen for, som den kjente statsviteren Francis Fukuyama peker på, å ende opp med syv milliarder identiteter. For på samme måte som enhver skal få velge seg sitt kjønn, er det ifølge identitetsteorien bare det enkelte individ som vet hvordan akkurat det har det. I praksis er det imidlertid kun den vestlige kulturen som angripes, og en liten historie fra Sverige viser hvordan det fungerer.

For noen år siden ble den svenske artisten Jason Diakité, bedre kjent som Timbuktu, tildelt en ærespris av Riksdagen. Da han mottok prisen, valgte han å protestere mot Sverigedemokratene ved å holde opp sitt svenske pass på Riksdagens talerstol og si «Jag är Jason Diakité. Jag är svensk, det här er mitt pass». Episoden medførte en solidaritetsaksjon fra andre svenske artister, blant annet fra den 60 år gamle visesangeren Tomas Ledin. Problemet var at Tomas Ledin var hvit, og dermed ville antirasistiske aktivister ha det til at han ikke kunne solidarisere seg med Jason Diakité. Ledin var ikke Diakité og kunne derfor aldri erfare det samme som han, og heller ikke solidarisere seg med ham. Tomas Ledin hadde rett og slett feil hudfarge.

Konsekvensen av en slik identitetspolitikk er at fellesskapet forvitrer, og påstander om at det finnes grupper med felles kultur blir fort et uttrykk for rasistisk grums. Når ateismen i tillegg har blitt samfunnets grunnvoll, blir Omdals tirader like forutsigbare som kristnes bygging av sykehus i Afrika. Vår moralske overlegenhet er snudd på hodet og blitt et offer for en nymotens avkolonisering. Avvisningen av troen på en sannhet resulterer i den fullstendige relativisme, man aksepterer heller et undertrykkende kvinnesyn enn å hevde det utålelige at vi har rett.

Omdal er en av vår tids misjonærer, han er kalt til å fordømme alle dem som enda ikke har bøyd kne ved globalismens og individualismens alter. Det er i det perspektivet vi må forstå hans aggresjon.

 
 

Støtt Document 😊

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!