Kommentar

Jan Provoost Christian Allegory (1516)

«Moderne rasisme handler ofte om kultur, ikke rase, slik jeg presiserer i artikkelen», sa Aksel Braanen Sterri til Dagsavisen etter han ble kritisert for å endre Store norske leksikons definisjon av begrepet rasisme. Og nå som vi nærmer oss jul, bør det være på sin plass å problematisere hvordan klassiske begreper innenfor politisk tenkning endres, De gjør det vanskelig å argumentere mot den politiske utviklingen, for endringene som finner sted er fundamentale, de krever en annen virkelighetsoppfatning enn den som har formet vår sivilisasjon.

Begreper som rasisme, demokrati og ytre-høye er ikke lenger det de en gang var. Uten motstand har en ny elite definert begrepene på ny og skapt en polarisering som vi ikke har sett før.

Når rasisme handler om kultur og ikke biologi blir kulturrelativismen opphøyd til en offentlig norm, ikke bare et ideologisk ståsted. Den europeiske sivilisasjon er imidlertid bygget på ideen om at det finnes et ideal å strekke seg etter, en misjonsbefaling å følge. Men kristendommens budskap om at her er ikke jøde eller greker, fange eller fri, at vi alle er ett i Jesus Kristus, er ikke lenger politisk korrekt. Kristendommen handler nemlig om å forandre mennesker og kulturer, skape en felles identitet i Kristus. Men dersom enhver kultur er like god, hvordan kan man da si at noen kulturuttrykk er destruktive, resultat av religioner som bryter ned og ikke bygger opp? Den nye definisjonen av rasisme er derfor en nødvendig konsekvens av et multikulturelt samfunn. Ideen om et multikulturelt samfunn hviler nemlig på troen på alle tings likhet.

Når kulturrelativismen ble det etiske utgangspunkt for møtet med andre kulturer, var veien kort til det liberale demokratiet. Uten at noen synes å legge merke til det, bruker man i dag konsekvent begrepet «liberalt demokrati» som den eneste gyldige definisjonen på demokrati, noe som har store ideologiske konsekvenser. For mens det klassiske demokratiet var opptatt av begreper som sannhet, moral, folkesuverenitet og nasjonal tilhørighet, er det nye demokrati begrepet tømt for innhold. Det liberale demokratiet, som til og med Klassekampen er en varm forsvarer av, forutsetter at vi forkaster alle ideer om objektive standarder. Dette manifesteres i vår omfattende diskrimineringslovgivning og handler om en fullstendig relativisering knyttet til kjønn, seksualmoral, religion, etnisitet og nasjonalstaten.

Vestens demokrati hadde utgangspunkt i troen på et menneskeverd åpenbart i julens budskap. Vi visste hvem vi var og hva som ga oss en identitet. Men dagens liberale demokratier er avhengig av at vi forkaster troen på en slik eksklusiv tilnærming. Fri flyt av mennesker, dvs rett til immigrasjon når og hvor du måtte ønske, kan ikke finne sted dersom man tillater en tro på moralske absolutter. Globalismen kan ikke godta påstanden om ulike kulturers forskjellige oppfatning av moral. Det liberale demokratiet handler nemlig om troen på det motsatte og avviser troen på en gitt religions moralske overlegenhet. Det liberale demokratiet forkynner hvert menneskes rett til å definere sin egen sannhet, sier vi noe annet, krenker vi. Vår idé om egen kulturell identitet blir dermed i strid med utgangspunktet for det liberale demokratiet, den blir rasistisk da den indikerer at vi foretrekker noe fremfor noe annet.

Konsekvensen av det liberale demokratiet og den nye definisjonen av rasisme, leder til at svært mange ender opp som høyreekstreme, det er enkel ideologisk matematikk og brukes daglig av media. Utfordringen er at få, eller ingen, tar seg tid til å gjøre rede for grunnlaget for dette paradigmeskiftet i politisk tenkning.

Vår tids nye tenkning rammer dermed både kristen tro og politiske opposisjonelle. Å bli stemplet som høyreekstrem er en skjebne som kan ødelegge mennesker, det vet våre motstandere, og det viser deres hensikt.

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.