Kommentar

lhan Omar, som representerer Minnesota for Demokratene i Representantenes hus, avlegger ed i Kongressen i Washington, D.C. den 3. januar 2019, i nærvær av speaker Nancy Pelosi. Omar la hånden på Koranen under edsavleggelsen. Foto: Joshua Roberts / Reuters / Scanpix.

 

I Sverige har kulturredaktør Åsa Linderborg i avisen Aftonbladet gått av. Hun ser mørkt på den offentlige samtalen. I en lengre tekst i Klassekampen og i et intervju med Dag og Tid kritiserer hun det svenske samfunnet for å være ensrettet, ureflektert og flokkbasert. Hun innrømmer at det er vanskelig å tenke høyt i Sverige, men ønsker at Sverige fortsatt skal være både flerkulturelt og et innvandrerland.

Men slik er det mange steder nå, i varierende grad. Spørsmålet få våger å diskutere, er om det multikulturelle samfunnets ideologiske plattform, multikulturalismen, er forenlig med tradisjonelle demokratiske idealer.

Multikulturalismen hviler på en verdirelativisme der troen på en sannhet om mennesket og samfunnets utgangspunkt forkastes. Boris Johnson kritiserte for eksempel Donald Trumps melding til de fire demokratiske kvinnene i Kongressen omtalt som the squad med begrunnelsen:

Dersom du leder et moderne, multikulturelt samfunn, så kan du ganske enkelt ikke be folk om å dra tilbake dit de kom fra.

Det er ingen som spør hva de aktuelle demokratiske representantene ønsker med USA, om deres politiske idealer støtter opp om demokratiet, om de gjør det mulig å tenke høyt, eller om de egentlig styrer USA i den retning Åsa Linderborg advarer mot. For det synes å være et stort paradoks i vestens multikulturelle samfunn: Jo mer åpne de ønsker å være, jo mer lukket blir den offentlige samtalen.

Det interessante er at både venstre- og høyresiden synes å være enig om at det er helt i orden. Det er derfor symptomatisk at når NRK-programmet Ukeslutt ville ha en debatt om Donald Trumps påståtte rasisme, inviterte de nestleder i Partiet De Kristne (PDK), Tomas Moltu. Tomas Moltu tilhører nemlig en del av kristenheten som ikke lar seg binde av multikulturalismens krav om full toleranse for ulike kulturer og menneskesyn. Resultatet ble en debatt mer åpen enn vi har opplevd på lang tid.

Fra et kristent standpunkt har nemlig multikulturalismen noen forutsetninger som er svært problematiske. Ronald Fangen skrev i sin tid at «vi trenger et folk som er bevisst sine kulturelle verdier og som vet hva et menneske er verdt». Dersom et samfunn ikke har en sannhet å bygge på, er det nemlig umulig å vite hvordan det skal møte krav om alt fra polygami til forbud mot konvertering.

KrFs Bjørg Tysdal Moe utsagn om at når muslimene reagerer, så tar hun det på alvor, er nemlig helt i tråd med programmet til KrF og de fleste andre politiske partier. Mangfoldet fremheves som positivt og velkomment. Men ingen svarer på hva vi gjør vi den dagen vi oppdager at kvinne- og jødehat følger med på lasset, om vi da skal slutte å ta muslimenes krav på alvor. Det er i det hele tatt et åpent spørsmål om vi har et ideologisk fundament som vil holde oss opp i den kampen som da eventuelt vil finne sted. Det er knapt noen grensesteiner tilbake.

Utfordringen er at når multikulturalismen får definere utgangspunktet for den politiske samtalen, så blir enhver påstand om kvalitative forskjeller kulturer imellom rasistiske. Det er derfor rasistisk å hevde at de demokratiske kvinnene vil ødelegge USA slik vi kjenner det i dag.

Multikulturalismen bygger på en avvisning av troen på en objektiv sannhet, og vi ser det tydelig i møte med kulturelle «avhoppere». De av oss som vokste opp under den kalde krigen, husker hvordan vi hyllet dem som våget å hoppe av fra kommunistiske regimer. Kontrasten til vårt møte med muslimske avhoppere er slående. Et samfunn som ikke tror, kan nemlig ikke hylle dem som tar avstand fra sitt undertrykkende opphav.

Skal debattanter som Åsa Linderborg bli troverdige i sin kritikk av den offentlige samtalen, må de derfor ta avstand fra den verdirelativismen de bygger sine liv på. Det multikulturelle samfunnet vil nemlig bare fungere når multikulturalismens verdirelativisme forkastes og vi alle blir enige om hva et menneske er verdt.

Først da vil det være mulig å tenke høyt.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!