Sakset/Fra hofta

Sist uke hadde Tonje Hessen Schei og Jonathan Borge Lie, som har arbeidet med dokumentarfilmen Drone om krigen mot terror, en kronikk publisert på NRKs hjemmesider, der de drøftet årsaker til terroranslag i Vesten.

Allerede i ingressen serveres deres «sadomasochistiske» konklusjon:

Terrorangrepene i Europa kan spores tilbake til våre egne folkevalgte. Krigen mot terror er mislykket og slår nå tilbake på oss selv.

film.drone

Dette presenteres videre i teksten under navnet «blowback»-effekten (hyppig diskutert av venstreradikale amerikanske skikkelser som Noam Chomsky, Gore Vidal, Naomi Klein, Amy Goodman etc.):

Det er ikke vanskelig å forstå at droneangrepene øker rekrutteringen til Taliban og Al Qaida. «Blowback» er for mange et ukjent begrep men noe vi må starte å forholde oss til. «Blowback» er en bumerangeffekt der krigen mot terror ender opp med å slå tilbake mot oss selv.

Økning i antallet rekrutterte terrorister og terrororganisasjoner i den islamske verden brukes som et empirisk ankerfeste for tesen:

Da vi møtte den tidligere stabssjefen til Colin Powell, oberstløytnant Lawrence Wilkerson, var han særdeles klar i sin tale. Hver gang man dreper fire antatte terrorister, så skaper man ti nye. Ser en på de siste 14 årene og måten krigen mot terror har blitt gjennomført på, levner det lite rom for tvil. Antallet terrorister har økt, terrororganisasjonene har spredt seg til deler av Midtøsten, Nord-Afrika og Afrikas horn.

Den økte oppslutningen om jihadistiske bevegelser som følge av intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya, samt tilstanden i disse landene i dag – for ikke å snakke om Vestens svekkede internasjonale posisjon – tyder ikke på at den neokonservative tilnærmingen har vært noen suksesshistorie. Tvert imot har den vært et gedigent, utilgivelig feilskjær.

Likevel er det noe lettvint og bastant over den verdensanskuelsen som det gis uttrykk for i kronikken til Schei og Lie. De tror at deres forklaringsmodell dekker langt mer enn hva den i virkeligheten gjør. At de vestlige militære intervensjonene forklarer jihadistenes opphav, fremfor en viss oppsving i sympatien for dem.

La oss dermed gå filmskaperne nærmere i sømmene med følgende nyanser:

Punkt I

De eneste terrorangrepene som eksplisitt nevnes i deres kronikk er, interessant nok, Paris og København. Hva disse hadde til felles, er at de rettet seg mot karikaturtegnere og europeiske jøder, ikke mot aktører ansvarlige for eller delaktige i krigen mot terror.

Hva disse hendelsene med andre ord illustrerer, er at vi har å gjøre med en fiende som er villig til å angripe våre samfunn uansett, ut i fra et ønske om å begrense vår frihet (i dette tilfellet ytrings- og religionsfriheten), og påtvinge oss deres totalitære teokratiske dogmer.

De er selv ganske åpne om dette, og ikke minst om deres intensjoner om å etablere et verdensomspennende kalifat gjennom bruken av utstrakt vold (inkludert omfattende etnisk rensning).

Å knytte dette opp mot noen «blowback»-effekt er høyst spekulativt, faktisk direkte støtende.

Punkt II

Jihadistiske terrorangrep mot vestlige mål, om de så har kommet i form av flybombinger eller massakrer, er ikke et fenomen som oppstod først etter initieringen av krigen mot terror, men har vært med oss i så godt som hele etterkrigstiden. Dette styrker igjen inntrykket av en imperialistisk fiende som ikke uten videre vil la oss være i fred bare vi slutter å angripe dem.

Omfattende islamistiske terrorkampanjer mot land som ikke har noen historie med aggresjon mot muslimske stater, som for eksempel Thailand eller Fillippinene, underbygger dette poenget ytterligere.

Punkt III

Professor Noam Chomsky, den mest sentrale proponenten for «blowback»-tesen, har omhyggelig kritisert amerikansk utenrikspolitikk i mange titalls bind. Enhver som har lest ham grundig, vet at det er den aggressive utenrikspolitikken i Latin-Amerika og Vietnam som får hardest medfart.

Hvor har det så blitt av de latin-amerikanske og vietnamiske terroranslagene på amerikansk jord? Om det er hold i «blowback»-tesen, på samme tid som religion angivelig ikke er en viktig årsaksfaktor hva terror angår, hvorfor konsentrerer fenomenet seg da hos islamistiske jihadister i en såpass uforholdsmessig grad?

Åpenbart er det en kulturell komponent som spiller inn. En som er en del viktigere enn det «blowback»-effekten er.

Punkt IV

Kinas okkupasjon av Tibet er en av de aller mest brutale i verden, usigelig mer brutal enn Israels okkupasjon av de palestinske territorier.

I førstnevnte tilfelle ser vi ingen tibetanske terrorangrep mot kinesere (i motsetning til terror som har kommet fra islamske uigurer fra Xinjiang-provinsen, også under kinesisk okkupasjon).

I sistnevnte tilfelle har man derimot sett en endeløs serie av terrorangrep, ikke bare rettet mot Israel, men også mot Israels allierte. Og det er, som Sam Harris har bemerket, ikke de kristne palestinerne som er mest ivrige etter å sprenge seg selv i lufta.

Nok en gang virker «blowback»-effektens anvendbarhet å være særdeles religiøst betinget. Noe som må sies å være underlig, om dens forklaringskraft er så sterk som det ofte påstås.