Sakset/Fra hofta

Etter å ha importert millioner av muslimer til Europa, bør det ikke komme som en overraskelse på noen at våre samfunn i økende grad begynner å ligne på landene som de kom fra.

En dypere analyse av de sørgelige hendelsene i Paris sist fredag (og nå også av onsdagens begivenheter der) skulle i grunn være overflødig.

Paris-terroren gav oss noen varselskudd. Det var bare enda en forsmak på den postnasjonale æraen vest-europeere har valgt som sin fremtid. De kan ikke si at de ikke ble advart.

Fremfor å vende seg til dem som sammenhengende har fått alle sine prognoser rett, og med sin prediksjonskraft har demonstrert at de faktisk forstår ting, i motsetning til visse andre, har mange i kjølvannet av terroren heller søkt trøst i Imagine av John Lennon.

Dette er en sang som promoterer den grenseløse utopien («imagine there’s no countries«) som har ledet til hele den katastrofale situasjonen i Frankrike.

Mot dumskapen kjemper visst selv gudenene forgjeves.

Eva Jolys analyse, gjengitt av Dagbladet, er at den store feilen ble begått når vi ikke lot Tyrkia få medlemskap i EU. Hadde bare hele Tyrkia, et land som er de facto alliert med IS, fått vandre fritt omkring i Europa, kunne terrorangrep som det vi så i Paris sist fredag ha vært unngått.

Av alle politiske påstander jeg har hørt hittil i mitt liv, må dette – hands down – være den aller dummeste.

Thomas Jefferson skrev at alle generasjoner behøver en revolusjon. Min generasjon synes mer opptatt av å meisle et autoritært system ut av de allerede etablerte prinsippene til sin foreldregenerasjons revolusjon, som nå bare er blitt et sett med tankeløse dogmer, enn å gjøre opprør mot dem.

De gjør seg dermed forskyldt i alt som nå kommer svevende i deres retning.

Europeere skal vite at man kan angripe de som formidler sannheten så mye en bare vil. Man kan også overse sannheten om en ønsker det, og synge og mase videre om utopiene som imploderer rett foran øynene sine. Sannheten selv er likefullt en ustoppelig kraft.

Det vi til nå har sett, er jeg redd, er bare begynnelsen.

Hvem generaliserer?

Utopistene anklager til stadighet konservative for å generalisere muslimer, når hva vi faktisk bedriver er å påpeke det enkle empiriske faktumet at X leder til en økning av Y.

Det er noe helt annet enn å postulere at X bare forårsaker Y, at det kun er X som forårsaker Y, eller at alle proponenter av X forårsaker Y. Det er ganske elementær logikk.

Generaliseringstendensen er faktisk betydelig mer utbredt på globalistenes side.

Svært mange av dem insisterer eksempelvis på å generalisere alle nasjonalister med et negativt fortegn – som hatefulle og ignorante – og fremstille oss som symptomer på en rekke negative sosioøkonomiske variabler i samfunnet, fremfor å akseptere at de fleste av oss er selvstendig tenkende vesener med like edle motiver som dem selv.

Særdeles mange av dem bedriver også en generalisering av muslimer med positivt fortegn.

Selv når muslimer eksplisitt motivert av islam skulle utføre terrorhandlinger, føler de derfor for å komme denne absolutte generaliseringen til unnsetning med påstander om at politisk islam ikke har noe som helst å gjøre med islam, og at muslimer ikke er muslimer (dette er «no scotsman»-feilslutningen, som nettopp er konstruert for å redde et mislykket generaliseringsforsøk).

François Hollande gjorde seg skyldig i dette da han på lørdag talte til den franske kongressen at terroristene ikke tilhører noen sivilisasjon. Hvilket selvsagt bare er en mer subtil måte å si at «dette har ingenting å gjøre med islam, og terroristene kan ikke betraktes som muslimer» på.

En del globalister tar det faktisk så langt at de generaliserer hele verden. Barack Obama er naturligvis en av dem. Hans første reaksjon på fredagens terror, var at det var et angrep på «hele menneskeheten og våre universelle verdier».

Nei, det var det ikke. Det var et angrep mot en del av menneskeheten utført av en annen del av menneskeheten, og verdiene Obama refererer til holdes beviselig ikke universelt.

Når det gjelder de som mener at islamister og europeiske konservative gjenspeiler hverandre, er det ingenting annet å si om dem at de er for ignorante til å skjelne forskjell mellom to helt forskjellige kulturelle tradisjoner, som de tilsynelatende forsøker å generalisere som det samme.

Om du virkelig ønsker å finne ekstreme generaliseringsfeilslutninger, se altså ikke først til oss konservative nasjonalister, men til progressive internasjonalister for materiale.

Undertegnede tror ikke på den sjåvinistiske nasjonalismen Bertrand Russell skriver om, hvor man forakter alle utlendinger og forsøker å ta til seg deres territorium. Ei heller på den nasjonalismen George Orwell skriver om, hvor millioner av mennesker kan klassifiseres som gode eller dårlige, som om de var insekter. Ei heller på den nasjonalismen som Jens Bjørneboe skriver om, hvor man på fordummende vis tror at absolutt alt ved sitt eget land uten videre er overlegent.

Jeg støtter hva nasjonalismen faktisk betyr: Forsvaret av den suverene nasjonalstaten som hensiktsmessige organisasjonsenhet i internasjonal politikk.

Midtøsten er ødelagt av mangelen på suverene nasjonalstater som følger etniske linjer. Syria, Irak, Afghanistan og de kurdiske områdene er meget sterkt preget av dette. Vestlige intervensjoner har spilt fallitt. Våre ledere har ikke hatt noen gangbar plan for regionen, fordi de ikke har skjønt den praktiske verdien av nasjonalstater.

Konsekvensene av det er vi nå i ferd med å føle på kroppen også på hjemmebane.

Politisk islam skyldes ikke sosioøkonomi

Et argument som ofte slenges ut – og de som gjør dette er simpelthen bare uvitende om faktaene, slik som så mange av våre rikssynsere er – er at militante islamister er et symptom på fattigdom og manglende utdannelse.

Det er selvfølgelig gjort uttallige forsøk i den statsvitenskapelige komparative litteraturen på å finne en korrelasjon mellom slike sosioøkonomiske variabler og islamistisk terrorisme, men empirien peker rett og slett ikke i den retning.

Din typiske militante islamist tilhører middelklassen og har høy utdannelse.

Muslimsk terrorisme er altså ikke et resultat av økonomisk deprivasjon eller manglende utdannelse, men utgår snarere fra det populasjonssegmentet som tradisjonelt har vært bærere av ideologi.

Det vi står overfor er med andre ord ikke et sosioøkonomisk problem, men et ideologisk problem. Derfor er ikke fienden en gruppe fattige hinduer.

Desertørenes tankerekke

Hver gang en islamistisk terroraksjon utføres, kommer eksperter på banen for å danne seg en forståelse av terroristene. De ender da stadig opp med å komme med følgende logiske tankerekke (som jeg vil mynte «desertørenes tankerekke»):

1) Terroristene liker ikke X

2) Derfor skyldes deres terrorhandlinger X

3) Ergo må vi blidgjøre terroristene ved å overgi X

Som leseren kanskje kan se, går ekspertene, analytikerne og kommentatorene med desertørenes tankerekke mye lengre enn å danne seg en forståelse av terroristene (noe vi selvsagt bør gjøre). De ender regelrett opp med å argumentere for deres sak, og gjøre deres fiender til sine egne.

Slik har de holdt på i alle år, fra den langvarige karikaturstriden til den siste ukens begivenheter – hvor tankerekken igjen har ført til noen rimelig ufyselige uttalelser.

Sørget du etter Paris-terroren og gav uttrykk for det? Da bidrar du til at de islamistiske terroristene angriper oss, kunne professor Thomas Hylland-Eriksen belære i NRK tidligere i uken. Mange muslimer vil tross alt irriteres av at vestlige sørger mer over sine egne enn over mennesker i helt fjerne land.

Hylland-Eriksen tar desertørenes tankerekke til sin ytterste konsekvens: Bøy deg for absolutt alt muslimene mener og sier, og ingen vil komme til skade. Gjør du ikke dette, er det deg som har bidratt til angrepet når det kommer.

Teorien som aldri vil dø ut, og som også er basert på desertørenes tankerekke, er den om blow backs: Islamistiske terrorister angriper oss etter sigende fordi vi har vært så slemme mot dem. Om vi bare sluttet å angripe dem militært, slik de ber oss om, ville de ha latt verden være i fred.

La oss teste blow back-teorien opp mot David Humes tre kriterier for årsakssammenhenger.

Allan Ramsay, David Hume, 1711 - 1776. Historian and philosopher

 

For det første bør det foreligge hva Hume kaller asymmetri – dvs. at den antatte virkning opptrer før årsak i tid. Altså: X før Y, ikke vice versa. Om blow back-teorien har empirisk holdbarhet, må den vestlige verden med andre ord ha angrepet muslimene før de startet å angripe oss.

Hva vi derimot observerer, er at muslimske terrorister har vært aktive i den vestlige verden lenge før krigen mot terror. For å trekke frem bare noen få angrep: I 1970 ble et passasjerfly i nøytralitetens hjemland, Sveits, sprengt av jihadister. Vi hadde massakrer på flyplassene i Roma og Wien i 1985. Året etter ble et diskotek bombet i Berlin. Glem heller ikke Lockerbie-bombingen i 1988, bombingen av World Trade Center i 1993, anslaget mot metroen i Paris og al-Qaidas sverddrap på 62 turister i Deir el-Bahari i 1996, og listen går videre.

En kan på dette punktet gå tilbake til den vestlige kolonialismen, men før kolonitiden hadde muslimene allerede, ved hjelp av voldelig imperialisme, gått dypt inn i Afrika, Lilleasia, Europa, Persia, og drept 80 millioner hinduer i Sør-Asia. Ingen sivilisasjon, heller ikke den vestlige, har holdt flere slaver enn den islamske, som også tok én million europeere som slaver.

Vi kan legge til de ottomanske invasjoner av Europa, og hvordan muslimske tropper kom helt til Wiens porter østfra, hvor de ble slått tilbake i 1683.

Hva dette med amerikansk imperialisme angår, er det på sin plass å trekke frem noe jeg tidligere har skrevet:

På begynnelsen av 1800-tallet, forteller Christopher Hitchens i sitt essay Jefferson Versus the Muslim Pirates (2007), var USA en isolasjonistisk og ung nasjon som utelukkende definerte sine interesser utenfor den vestlige halvkule i termer av handel. På den tiden opplevde amerikanerne likevel at deres handelskip frekvent ble utsatt for grusomme, uprovoserte muslimske angrep i hva som i ettertid er blitt kalt Barbarkrigene. Den daværende amerikanske presidenten, Thomas Jefferson, sendte da brev til det muslimske lederskap lokalisert i Tripoli (del av Det ottomanske riket på tiden) der han forlanget forklaring på angrepene. Svaret han fikk var at amerikanere var vantro, og at muslimer dermed hadde rett til å angripe dem.

Man kan så gå tilbake til korstogene. Før ett eneste korstog hadde funnet sted, erobret dog muslimene den iberiske halvøy og invaderte Frankrike sørfra (hvor de ble stanset i Poitiers av Charles Martel og hans hær i 732). De tok også massive områder holdt av kristne gjennom sine invasjoner i øst.

Det var først etter drøyt 300 år med slike angrep at europeerne samlet seg og ble enige om å besvare de muslimske angrepene med korstogene, innsiktet på å ta tilbake tapte områder. Korstogene var opprinnelig dermed reaktive i sin natur. Den spanske inkvisisjonen fant på sin side sted under reconquista, ment for å fullbyrde den kristne gjenerobringen av Spania.

Mesteparten av den islamske ekspansjonen, inkludert de nevnte angrepene på Europa, fant sted under de fire første kalifene, kalt av muslimer for «de rettledede kalifer». Disse var alle følgesvenner av Muhammad. Denne perioden regnes derfor av alle de islamske lovskolene som autentisk islamske.

Vestlige og muslimers syn på egen historiske aggresjon, er altså en ikke helt uviktig forskjell mellom oss. Det forteller snarere alt en behøver å vite om den muslimske mentaliteten (som i sitt vesen er dypt og urokkelig imperialistisk).

Vi kan til sist gå helt tilbake til den påståtte profeten Muhammad selv, muslimenes fullkomne forbilde, som de vil lyve til deg om ved å kalle en fredelig mann, som tok del i eller beordret til sammen 100 militære kampanjer. De aller fleste av disse var offensive i natur – rettet mot landsbyer og folk muslimene aldri virkelig hadde vært i fiendtlig kontakt med tidligere, poeter som kritiserte Muhammad, religiøse minoriteter som levde under hans styre, handelskaravaner.

Observasjonspunktene peker altså i retning av at muslimske angrep ikke kommer etter antatte årsak, som er vestlig utenrikspolitikk, men at disse har vært tilstedeværende helt siden islams fødsel. Empirien støtter derfor konklusjonen om at fienden vi står overfor er imperialistiske, noe islamistene – som ønsker et verdensomspennende kalifat – hele tiden har fortalt oss selv.

Statsviteren Hans Morgenthau har skrevet om hvordan kommunismens imperialistiske karakter suksessfullt ble maskert som anti-imperialisme av nyttige idioter i Vesten under Den kalde krigen. Vår tids nyttige idioter løper for tiden akkurat det samme ærend for islamistene.

For det andre bør det ifølge Hume foreligge såkalt konstant konjuksjon. Det innebærer at når den antatte årsaken opptrer – som i dette tilfellet er vestlige militære intervensjoner – så vil man før eller siden også observere virkningen (terror). Altså: Hvis X, så også Y.

Polen var en av de mest aktive bidragsyterne i krigen mot terror. Mens Frankrike og Tyskland satt på sidelinjen og kritiserte Irak-krigen, tok polakkene del i invasjonen. Det er uansett Frankrike og Tyskland – ikke Polen – som over hele perioden har slitt med årlige islamistiske terrorplaner mot seg.

Det er fordi den avgjørende faktoren ikke har vært statenes utenrikspolitikk, men deres innvandringspolitikk. Frankrike og Tyskland har langt flere muslimer på sitt territorium enn Polen, ergo sliter de mer med radikale muslimer. Det er virkelig så enkelt.

Enhver som har studert amerikansk utenrikspolitikk, vil dessuten vite at USA ikke har vært mest aktive i Midtøsten-regionen i etterkrigstiden, men i Latin-Amerika og Indokina. Så hvor ble det egentlig av blow back-fenomenet i Nicaragua, Chile, Guatemala, Panama, Cuba, Vietnam, Kambodsja, Laos etc.?

Laos er verdens mest bombede land. Hvorfor er det ikke dem som kidnapper uskyldige amerikanske turister og hogger hodene av dem? Og hvor ble nå egentlig av de vietnamesiske terrorcellene i USA og Australia?

Nicaragua ble bombet sønder og sammen under Reagan på 1980-tallet, da USA støttet contras mot sandinistene. Det var fremdeles ikke nicaraguanere som stod bak 11. september 2001. Ei heller var det serberne, som USA hadde bombet i årene før på muslimenes vegne.

Boston-bomberne kom på sin side ikke fra Haiti, okkupert av USA med 20,000 soldater under Clinton, men var muslimer med opprinnelse i Kirgisistan (av alle steder).

Nok en gang gir ikke empirien noen som helst mening, skulle vi støtte oss til det venstreorienterte paradigmet. I beste fall er blow back-fenomenet et kontekstfølsomt fenomen, dvs. avhengig av en tredje variabel for å gjøre seg gjeldende (islam virker å gjøre trikset).

Kan det forklare hvorfor Kina utsettes for hyppige jihadistiske terrorangrep med opprinnelse i Xinjiang-provinsen, men ikke opplever en tilsvarende terrortrussel fra tibetanerne, selv om disse lever under en langt mer brutal okkupasjon?

Eller trenger man kanskje ikke blow back-fenomenet i det hele tatt for å forklare hva som foregår? Ockhams barberhøvel favoriserer teorier med færrest mulig antagelser, så kanskje vi heller bare skulle nøye oss med politisk islam, som tross alt virker å være en empirisk tilstrekkelighet?

Det tredje kriteriet til Hume er nemlig hva han kaller lokalitet. Det betyr at dersom en observerer virkning, så ville det være en fordel om vi også så noe til den antatte årsaken i rom og tid. Altså: Hvis Y er tilsteværende, så bør også X være det.

Men gjett hva?

Det spiller ingen rolle om du befinner deg i USA eller Canada eller Storbritannia eller Tyskland eller Frankrike eller Spania eller Nederland eller Skandinavia eller Russland eller Kina eller Øst-Timor eller Thailand eller Filippinene eller Australia eller India eller Sentral-Asia eller Israel eller Kenya eller Nigeria.

Det spiller ikke noen som helst rolle om du er fra et land som har intervenert i muslimske land eller ei, har hatt baser i muslimske land eller ei, har okkupert mulimske land eller ei.

Det spiller heller ikke noen som helst rolle om du er en forsvarsløs yezidi-familie i Irak, en forsvarsløs kristen familie i Syria, eller en skolejente i Afghanistan.

Uansett hvor du måtte befinne deg, så vil de militante islamistene – som av en eller annen meget interessant grunn alltid er å finne der det eksisterer en stor nok andel muslimer – ønske å drepe deg om du ikke underkaster deg hele deres totalitære system.

Ikke bli infisert av giften til de som forteller deg at dette er din skyld! La desertørene, kollaboratørene, defaitistene heller overgi seg i deres eget navn.

Det var ikke Chamberlain eller pasifistene som stanset nazistene, og det var ikke de vestlige hippiene som de sovjetiske lederne kalte for «nyttige idioter» som satte en stopper for kommunismen heller. Hvorfor innbille seg at slike mennesker, som i dag deler pasifistiske symboler laget av Eiffeltårnet, nå plutselig skal stanse islamofascismen?

Mest lest