I teksten Omfavn fremtiden dere valgte, skrevet etter terroren i Paris, utfordret jeg empirisk frikjennelsen av islam og masseimmigrasjonen som årsaksfaktorer, og en del andre tåpeligheter.

Store deler av den opprinnelige teksten kuttet jeg bort. Under er noen momenter som ikke kom med i den publiserte teksten, men som i ettertid har vist seg å bli veldig relevante.

Påstand 1: Terrorisme utført av muslimer er forårsaket av marginalisering

Vi kan angripe denne tesen fra to vinkler.

Det første de som tilskriver seg den må spørre seg om, etter at vi har isolert variabelen «marginalisering», er hvorvidt det bare er muslimer som blir marginalisert i den vestlige verden.

Hvorfor ble for eksempel terrorfaren først introdusert i Australia med muslimenes ankomst? Har ikke aborginerne, eller den ikke-muslimske asiatiske innvandrergruppen, som historisk har vært langt større enn den muslimske i landet, vært utsatt for marginalisering?

ANNONSE

Det samme kan sies om hinduister, sikher, jøder, buddhister, eller ikke-muslimske, svarte afrikanere i Europa. Vi opplever ingen terrortrusler fra noen av disse holdene. Det er heller ikke de homoseksuelle miljøene russiske sikkerhetsorganisasjoner må holde øye med i frykt for nye anslag.

Ei heller har vi sett noe til koordinerte terroranslag fra sigøynere (en etnisk gruppe trolig mer marginalisert og avhumanisert enn noen annen på våre breddegrader) i verken vest- eller øst-europeiske storbyer. Hvorfor ikke, mon tro, om det er marginalisering, og overhodet ikke islam, som skaper terrorismen?

Det andre tilhengere av tesen må konfronteres med, er hvorvidt muslimene også er marginalisert der de er i overveldende majoritet, og dominerer alle samfunnsstrukturene.

Ta eksempelvis Saudi-Arabia, en styrtrik, muslimsk oljenasjon. Er det på grunn av marginalisering at de henretter den helt ubetydelige minoriteten som forlater islam? Er det derfor de er den fremste eksportøren av islamistisk terrorisme i verden?

Følte indonesiske muslimer seg så marginaliserte i sitt eget land, at de så seg nødt til å invadere og okkupere det vesle, kristne nabolandet Øst-Timor, og deretter utslette en tredjedel av populasjonen der? Er den muslimske majoriteten i Midtøsten tilsvarende blitt marginalisert av minoritetene de nå slakter?

Uansett hvordan man tilnærmer seg denne tesen empirisk, ser den ikke ut til å holde vann. Den virker snarere å være enda en simpel rasjonalisering.

Påstand 2: Du spiller i hendene på IS

Douglas Murray angrep dette håpløse argumentet i en kronikk like etter Paris-terroren:

If you identify the ideological component you are ‘playing into the hands of Isis’. If you identify what drives Isis and where their ideology comes from you are ‘feeding the Isis narrative.’ The only solution would appear to be to lie about what is happening. Fortunately most politicians and commentators remain happy to do this.

Påstanden, forkledd som noe tankefullt og klokt, er nå muligens blitt det mest yndede argumentet til internasjonalistene. La oss systematisk gå gjennom noen av sammenhengene den blir brukt i.

For det første spiller man visstnok i hendene på IS dersom en kritiserer åpne grenser.

Dette til tross for at den langsiktige planen til islamistene er å islamifisere Europa gjennom masseinnvandring, og at det åpenbart er situasjonen i det multikulturelle Paris, ikke den i innvandringsrestriktive land som Ungarn, Polen eller Japan, hvor islam knapt eksisterer, som IS gnir seg i hendene over.

EUROJUST, Den europeiske unions juridiske byrå, har bekreftet på bakgrunn av etterretningsinformasjon at IS benytter flyktningestrømmen som en trojansk hest, noe konservative advarte om i månedsvis. Smugling av muslimer inn i EU er også en av de faste inntektskildene til IS. En kan lure på hvorfor.

Terrorangrepet i hjertet av Paris var en direkte konsekvens av den innvandringsliberale, multikulturelle politikken som er blitt ført. Det er den, og dem som har støttet den, som har spilt i hendene på IS.

Når internasjonalistene kritiserer forslag om å stanse muslimsk innvandring, for da vil de muslimene som allerede er i den vestlige verden slutte seg til IS og begynne å drepe oss, har de allerede innrømmet at vi befinner oss i en gisselsituasjon, og at det er noe fundamentalt galt med muslimene som gruppe.

Dette var reaksjonene da Donald Trump nylig foreslo å stanse all muslimsk innvandring til USA. Når han kom med de betydelig hardere forslagene om å deportere millioner av mexicanere og bygge en mur langs grensen til Mexico, ville derimot ingen drømme om å si at latinamerikanere da ville opprette terrorgrupper.

Bekrefter ikke det alt kritikere av islam har sagt?

For det andre spiller man visst også i hendene på IS om man kritiserer islam.

Progressive har en imponerende evne til doublethink.

Hvordan var det kristendommen ble undergravet i Europa igjen?

Var det av mennesker som mente at problemet med kristenfundamentalisme ikke var kristendommen, men at det fantes noen som kritiserte religionen?

Var det av mennesker som kalte religionskritikere for fobiske, hatefulle, fascistiske m.m., og forsøkte å diskreditere disse på alle tenkelige måter?

Var det av mennesker som la til rette for og forsøkte å styrke kristendommens plass i offentligheten?

Var det av mennesker som ønsket å opprette flere blasfemilover, og ble riktig forarget på de kristnes vegne når noen bedrev blasfemi eller latterliggjøring av religionen deres?

Var det av mennesker som frikjente kristendommen for alt det negative kristne foretok seg?

Det var ikke helt slik det skjedde, var det vel?

Dersom internasjonalistene virkelig trodde på sine egne argumenter på dette punktet, noe de innerst inne umulig kan gjøre, ville de sporenstreks ha avsluttet sine angrep på konservatismen og kristendommen, da dette etter deres egen logikk måtte bli regnet som kontraproduktivt.

Men det kommer de selvsagt ikke til å gjøre.

For det tredje spiller man endog i hendene på IS om man bomber dem sønder og sammen.

Min personlige oppfatning, og grunnene til dette er mange, er at vi ikke bør involvere oss i Syria. Med dét sagt, gjør IS definitivt ikke fremskritt på slagmarken i Irak og Syria fordi noen bomber dem.

Er det ikke interessant hvordan en del av dem som ønsket å bombe Assad plutselig kommer med slike utspill nå som det er IS som skal bombes? Logikken om at å bombe noen er til hjelp for dem som bombes, gjelder tydeligvis kun dersom det er radikale islamister inne i bildet.

(Som vi har sett, er det svært mange logiske argumenter som tilynelatende kun gjelder for dem.)

Det er mye negativt å bemerke ved invasjonen av Irak i 2003, men Ba’athpartiet der har den i hvert fall ikke vært til hjelp for. Alle stortingspartier, selv SV, stilte seg bak intervensjonen i Libya, og ingen av dem påstod da noe så absurd som at det ville hjelpe Gaddafis regime.

Hva som har hjulpet frem de radikale islamistene i Midtøsten, har vært den vestlige verdens sammenhengende bombing av deres fiender, og geopolitiske allianse med sunniislam.

Det er hensynet til Saudi-Arabia (hva IS egentlig er i ferd med å skape en ny versjon av i Syria og Irak) som dikterer store deler av amerikansk, britisk og fransk utenrikspolitikk i regionen. Der ligger mye av problematikken.

Den radikale islamismen i seg selv er på ingen måte et produkt av vestlige intervensjoner, men er en ideologi med røtter tilbake til den påståtte profeten Muhammads liv og lære.

Påstand 3: Innvandringskritikk skaper splittelse i samfunnet

Hva er det egentlig som skaper splittelse i samfunnet:

A) Å dele en samlet, stabil og fredelig nasjonalstat opp i mange sivilisasjonelle grupper, med mål om at vi skal bli (en konfliktfylt) verden i miniatyr, under fanene åpne grenser og multikulturalisme?

eller

B) Å kritisere konsekvensene av A, som begynner å bli mer åpenbare for hver dag som går?

Svaret gir egentlig seg selv.

Det er også bemerkelsesverdig hvordan de som mener at angrep på islam og innvandringsliberalismen skaper splittelse, ikke virker å ha noen som helst motforestillinger mot å angripe innvandringskritikere, konservative og kristne på det groveste på jevnlig basis.

Påstand 4: Allierer vi oss med moderate muslimer mot de ekstreme, vil problemet bli løst

Dette er dessverre naivt. Om alle medlemmer av IS lå døde på gaten imorgen, hadde vi bare behøvd å vente på en ny generasjon av ekstreme muslimer, da fenomenet ligger latent i det ideologiske systemet.

Kemal Atatürks store oppnåelse var at tyrkere gjennom mange tiår regelrett ble programmert til å bli sekulære. Til tross for denne sekulære seieren, har dessverre aldri de radikale islamistene sluttet å poppe opp i Tyrkias moderne historie. Gjentatte ganger har militærkupp måtte komme den sekulære konstitusjonen til unnsetning.

I dag er fundamentalistene tilbake. Islamisten Erdogan er president. Landet bomber kurderne på vegne av IS. Tyrkiske fotballsupportere roper «Allahu akbar!» under stillhet for ofrene etter Paris-terroren.

Selv om de sekulære kreftene gjorde rent bord i Tyrkia, behøvde man altså bare å vente, for roten til problemet – doktrinene til islam – var fremdeles tilstedeværende i samfunnet. (Vi har også sett noe tilsvarende med den sekulære nasserismen i Egypt.)

Inntil liberalister og sosialister erkjenner at det er disse som er den underliggende sykdommen, vil de fortsette å behandle symptomene alene.

 

fremtiden

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629