Sakset/Fra hofta

Vestlige ledere, fra David Cameron til EUs utenrikspolitiske høyrepresentant Federica Mogherini, svarer som vanlig på slakt av europeere som de er satt til å lede og beskytte, ved hemningsløst å bejuble den religionen deres sadistiske mordere har hatt til hensikt å spre. Islam er fred, heter det. Tidsriktig nok.

For mange fremstår en slik respons som et hån mot ofrene, og som (enda) et ynkelig knefall for de teokratiske fiendene av vår sivilisasjon. For andre er det kanskje nærliggende å påpeke at vårt lederskap grer alle muslimer under én og samme kam ved å insistere på at de alle er fredelige. Nesten.

Generaliseringsargumentet er nemlig, tro det eller ei, anvendelig begge veier.

Ofte er det kritikere av islam som blir anklaget for å bedrive generalisering, selv om de aller fleste av oss er påpasselige med å understreke at de voldelige ekstremistene utgjør en (riktignok betydelig) minoritet. Og anklagen kommer, ironisk nok, ustanselig fra folk som insisterer på en absolutt generalisering av muslimer som fredelige.

Dersom en muslim tilfeldigvis (og verden er tilsynelatende full av de mest fantastiske tilfeldigheter på akkurat dette området) ikke skulle være fredelig, og på toppen av det hele oppgir islam som motivasjonen for sine voldshandlinger, er vedkommende per definisjon ikke lenger en muslim, men en som «handler i navnet til» eller «perverterer» islam (ingen kan gjøre rede for hva dette skulle bety, verken for seg selv eller for andre).

Dette er hva man innenfor logikken kaller «No true Scotsman»-feilslutningen. Fra Wikipedia:

Bradley Dowden explains the fallacy as an “ad hoc rescue” of a refuted generalization attempt, the following is an example of the fallacy:

Person A: «No Scotsman puts sugar on his porridge.»
Person B: «But my uncle Angus likes sugar with his porridge.»
Person A: «Ah yes, but no true Scotsman puts sugar on his porridge.»

De samme som mener at å lese Koranen og hadith ikke gir oss tilstrekkelig grobunn til å kritisere islam, belærer oss dessuten, med den største selvsikkerhet, om hvor fredelig islam er – gjerne uten å ha lest så mye som en side av noen av disse tekstene. (Og de er stolte av sin ignoranse.)

Nok en gang er de blinde for sin dobbeltstandard.

Argumentet om gjensidig polarisering

Zbigniew Brzezinski, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver under president Jimmy Carter, er en av de skarpeste og høyest aktede utenrikspolitiske analytikerne i USA. Han har til vane for å være særdeles frittalende om hva politiske eliter øvrig tenker og sier bak lukkede dører.

Det kan være opplysende for en del lesere å referere til noe han sa på kanalen MSNBC i forbindelse med terrorangrepet i Paris i januar, og som han pleier å minne om under diverse politiske toppkonferanser.

In the last three minutes, at least on three occasions, some of you referred to, again, to «Jihadists.» Jihadist groups, Jihadist terror, and so forth. Jihad means «holy war,» we are advertising them and reinforcing their beliefs when we talk like that. The real Muslims are not waging a holy war against us — at least not yet — but the objective of the fanatics is to turn the entire Muslim world against us, and we have to be clever while trying to avoid that and opposing those extremist fanatics, who even now do not as of now even come close to representing the world of Islam.

Vi hører innimellom også lignende argumenter fra politisk progressivt hold, hvor det prosederes at høyreradikale (eller høyreekstreme, som de foretrekker å si) og radikale islamister er hverandres nyttige idioter, i en gjensidig forsterkende spiral av polarisering.

Oversatt til et logisk språk kan deres argumentasjonsrekke beskrives på følgende måte: For å motarbeide en tese, bør man motarbeide dens antitese, da denne styrker tesen.

Dersom de progressive virkelig trodde på sitt eget argument, ville de ha latt være å kritisere kristendommen (som mest effektivt kritiseres, har de funnet ut av, ved å fokusere på den fundamentalistiske tolkningen), sosial konservatisme, og selv høyreradikalismen. De ville faktisk ha gått enda lenger, og frifunnet disse for sine negative konsekvenser.

Men det gjør de selvsagt ikke.

Forsøk å fortelle dem at hardtslående kritikk av kristendommen kun kan lede til polarisering, og på den måten til mer kristenfundamentalisme – fremfor å undergrave, marginalisere og moderere kristendommen i samfunnet, slik som kritikken beviselig har gjort – og de ville umiddelbart ha sett det absurde i det.

Bytt tema til islam, og argumentet går automatisk som visdom. Da er det plutselig ikke lenger religionen det er noe i veien med, men de som påpeker problemene ved religionen (noe som skulle falsifisere enhver høyreradikal myte om at det er marxistisk tankegods man er opp imot).

De er kun konsistente i sin inkonsistens.

Progressive er ikke radikale

Alt dette avstedkommer fra at de såkalt progressive i dag ikke virkelig er radikale. Tvert imot representerer de det konforme og feige, som kun angriper de som det lønner seg å angripe.

Det er ingenting modig ved å kritisere kristendommen lenger. Det gir status. I Norge i dag krever det langt større mot å være kristen. Den relevante religionskritikken i dag, den som virkelig trengs, er den som retter seg mot islam. Og den koster, som sann radikalisme må gjøre. Derfor vil ikke de «progressive» ta særlig del i det.

Super Furry Animals kunne i 2003 spille «Run Christian Run» på hovedscenen på verdens største konsert, Glastonbury, uten noen som helst komplikasjoner (og de kristne løper som bare det i Midtøsten). Hans Rotmo (en eldre marxist, er det verdt å merke seg) møter stengte dører på selv de mest obskure festivaler for å ha gått etter muslimene.

(For ordens skyld gjorde han dette på en brutalt lite gjennomtenkt måte – dog ikke mindre gjennomtenkt enn overfornevnte band om man ser bort ifra personlige konsekvenser.)

Dette er de samme mennesketypene som følte en formyndersk indignasjon i møte med de religionskritiske verkene til Arnulf Øverland. De som elsker å klappe seg selv på skulderen som radikale, siden de tross alt våger å kritisere behandlingen av Galileo for mange hundre år siden (jeg gratulerer dem for å ha funnet ut hva som var galt med konvensjonell visdom på 1500-tallet – kan de snart finne ut hva som feiler dagens?).

Dette hykleriet – denne feigheten – stirrer vi i hvitøyet hver eneste dag. Kanskje aller mest fremtredende er det, sørgelig nok, hos vårt politiske lederskap. Derfor har vi intet annet valg enn å konfrontere det hver dag. Friheten er ikke noe man får, den er noe man velger. Og det forplikter.