Gjesteskribent

SPECIAL FOR THE WASHINGTON POST

Jeg kaller denne lille kronikken opp etter undertittelen til Christopher Hitchens’ (må han hvile i fred) bok «god Is Not Great» (merk den lille g-en) da hans påstand aldri har vært mer aktuell. Siden Charlie Hebdo-angrepene, og nå nylig terrorangrepene i Danmark, har samfunnsvitere, samfunnsforskere, samfunnsdebattanter, politikere og den vanlige person i gata uttalt seg om hva grunnen til angrepene var og hva vi kan gjøre for å unngå fremtidige gjentagelser av terroren. Noen ytterst få har påpekt at islamisme kan være årsaken, men har gjerne samtidig påpekt at det er islamisme kombinert med såkalt marginalisering og fremmedgjøring som skaper terroren. Hege Storhaug har gått langt i å hevde at det er muslimsk innvandring i seg selv som skaper grobunn for terroren og hun har ikke overraskende fått kraftig motbør for dette. Det er, så vidt jeg kan se, ingen som har pekt på den kraftig overvektige elefanten som raver snydens full rundt i rommet. Elefanten som ikke heter islam eller muslimer eller islamisme; men religion.

Religion er en hovedkilde til stort sett alle væpnede konflikter i vår moderne verden. Fra buddhistisk terror mot religiøse minoriteter i Myanmar til den pågående kalde krigen mellom hinduistiske India og muslimske Pakistan (kanskje den konflikten jeg er mest bekymret for ettersom begge parter har atomvåpen). Stort sett hele Midtøsten er som kjent i brann pga. en myriade av religiøse konflikter. Jøder kriger mot muslimer i de palestinske selvstyreområdene, den Islamske Stat (IS) kriger mot absolutt alle (også de aller fleste muslimer) som ikke bekjenner seg til akkurat deres tolkning av Koranen, Hadith og Sharia og i Egypt sloss det Muslimske Brorskap mot et nytt militærdiktatur. I Iran holder et teokratisk «revolusjonært» islamsk presteråd landet i et nådeløst jerngrep hvor man blir hengt fra en heisekran hvis du elsker en av samme kjønn og jomfruer blir voldtatt i fengsel slik at de lovlig kan henrettes (man kan som kjent ikke henrette jomfruer, det ville jo vært slemt). Irak er i oppløsning grunnet stadige kriger mellom sunni- og shiamuslimske fraksjoner i syd og de sinnssyke psykopatene i IS i nord. I Yemen er det stadig økende antall terroraksjoner fra Al-Qaida mot de litt mindre rabiate islamske diktatorene som styrer landet. Libya rives fortsatt i filler av en (fra et vestlig standpunkt) snart glemt borgerkrig, hvor begge parter hyler «Allahu-akhbar» mens de myrder sine medmennesker. Lengre syd på det afrikanske kontinent finner vi Somalia. Et land styrt av ulike krigsherrer, hvorav alle hevder å ha Allah på sin side, spesielt Al-Shabaab grupperingen. Det landet som lenge ble fremhevet som Afrikas håp, Nigeria, ser ut til å gå i oppløsning grunnet en krig mellom kristne i syd og fundamentalistiske muslimer i nord. Drar vi nordover igjen finner vi Tjetsjenia, regionen hvor muslimske separatister fortsatt driver aktiv krigføring mot de kristne (i deres øyne) okkupantene og de kristne russerne bryter gjentatte ganger menneskerettighetene ved vilkårlige fengslinger, tortur og andre overgrep mot den muslimske sivilbefolkningen.

Men Vesten er ikke spart for religiøse herjinger. Fra borgerkrigen i Spania, som startet da gudfryktige katolske fascister gikk til militært angrep på den lovlig valgte sekulære regjeringen til Alcalá-Zamora, til «The Troubles» i Ulster/Nord-Irland som ennå pågår mellom protestanter og katolikker. Seiler vi over Atlanterhavet finner vi et USA som nærmer seg en ny konflikt mellom nord og syd. Dypt religiøse protestantiske kristne i syd er stadig mer forbannet på det sekulære nord. De sloss daglig for å innføre kreasjonisme i skolen, de bomber abortklinikker og kristne lobbygrupper har klart å hindre statlig finansiering av livsviktig stamcelleforskning. Her i kjære, gamle Norge har jødiske og kristne grupper gått sammen og fått i stand at guttebarn nå skal lemlestes for livet, på skattebetalernes regning, i norske sykehus. Det er seriøse argumenter fremsatt i pressen om at jenter og gutter ikke bare bør ha separat gymnastikkundervisning, men også all annen undervisning. Alt basert på fordommene til barnas dypt religiøse foreldre. Statskirken, eller «Folkekirken» som den nå heter i grunnloven, mister stadig oppslutning; men ikke til ateismen. Folk flokker til Märtha Louises engleskole, til Snåsamenn, til anti-vaksine foredrag, til «Alternativmessen», til homeopater (som selger sukkervann og sukkerpiller og overtro) og til teletorg-svindlere som lover «healing» over telefonen (for kun 150kr minuttet). Religionsundervisning i skolen, som en stakket stund så ut til å leve opp til sitt navn, er nå en øvelse i kristen indoktrinering krydret med litt overflatisk informasjon om at det finnes et par andre livssyn der ute også.

John Lennon spurte oss alle på 70- tallet (og for et flott tiår det var) om vi kunne forestille oss en verden uten religion. Når vi ser på verden i dag mener jeg det er veldig lett. Da hadde vi ikke hatt noe behov for en ønskedrøm om paradis, fordi vi sannsynligvis ville hatt noe lignende her på jorden allerede.