Gjesteskribent

Terroristangrepet i Barcelona ble gjenstand for samme reaksjon som alle de andre større terroristangrepene i Europa: Tårer, bønn, blomster, stearinlys, teddybjørner og erklæringer om at «Islam er fred». De som samlet seg for å kreve tøffere tiltak mot den økende islamske påvirkingen over hele kontinentet ble møtt med «anti-fascistiske demonstrasjoner». Muslimene organiserte en demonstrasjon for å forsvare islam, de hevdet at muslimene i Spania er de største ofrene for terrorismen.

Presidenten for den spanske føderasjonen av islamske religiøse samfunn, Mounir Benjelloun El Andaloussi (foto), snakket om en «sammensvergelse mot islam» og sa at terroristene var «instrumenter» for islamofobisk hat. Ada Colau, borgermester i Barcelona, gråt for åpent kamera og erklærte at byen hennes ville forbli en «åpen by» for alle immigranter. Catalonias guvernør Carles Puigdemont brukte omtrent de samme ordene. Den konservative spanske statsministeren Mariano Rajoy var den eneste som våget å kalle jihadistisk terrorisme ved sitt rette navn. Nesten alle europeiske journalister mente at Rajoys ord var for harde.

Etter Barcelona-angrepet ble de som samlet seg på åstedet for å kreve tøffere tiltak mot den økende islamistiske påvirkningen over hele Europa konfrontert av en «anti-fascistisk» demonstrasjon. På bildet: «Anti-fascister» banker opp en mann som de hevder er en «høyre-ekstrem sympatisør» på Las Ramblas i Barcelona den 18 august 2017.

De største europeiske avisene beskrev elendigheten igjen og lette etter forklaringer på det de fortsetter å kalle «uforklarlig». Den ledende spanske avisen El Pais skrev i en leder at «radikalisering» er et produkt av «ekskluderingen» av enkelte «grupper», og la til at svaret var mer «sosial rettferdighet». I Frankrike antydet Le Monde at terroristene ønsket å «så hat», og understreket at europeerne måtte unngå «fordommer». Storbritannias The Telegraph forklarte at «mordere angriper Vesten fordi Vesten er Vesten, ikke på grunn av det vi gjør» – men de brukte ordet «mordere», ikke «terrorister» eller «islamister».

Terror-eksperter som ble intervjuet på fjernsyn, sa at angrepene som kommer stadig tettere over hele kontinentet bare vil bli mer og mer dødelige. De hadde fått med seg at Barcelona-terroristenes plan var å ødelegge Sagrada Familia-katedralen og drepe tusenvis av mennesker. Ekspertene gjentok mekanisk at europeerne bare må lære seg å leve med trusselen om massakrering. De tilbød ingen løsninger. Og igjen sa flere at terroristene ikke egentlig er muslimer og at angrepene «hadde ingenting å gjøre med islam».

Mange vestlige ledere behandler islamsk terrorisme som noe europeerne bare må venne seg til. Som et slags avvik uten forbindelse til islam. De unngår ofte å snakke om «terrorisme» i det hele tatt. Etter Barcelona-angrepet kom den tyske forbundskansleren Angela Merkel med en kort uttalelse om en «opprørende hendelse». Hun uttrykte sin «solidaritet» med det spanske folk, og forlot deretter temaet. Frankrikes president Emmanuel Macron kom med kondolansemelding på twitter der han snakket om et «tragisk angrep».

Uttrykk for sinne blir samvittighetsfullt marginalisert i hele Europa. Oppfordringer til mobilisering eller hvilken som helst endring i innvandringspolitikken kommer bare fra politikere som foraktfullt beskrives som «populister».

Selv den minste kritikk av islam blir umiddelbart møtt med nesten enstemmig fordømmelse. De mest utbredte bøkene om islam i Vest-Europa er skrevet av folk som står det Muslimske Brorskapet nær som for eksempel Tariq Ramadan. Det fins også bøker som er «politisk ukorrekte», men de blir solgt under disk som om de var smuglervarer. Islamske bokhandler selger brosjyrer som oppfordrer til vold uten at de trenger å legge skjul på det.

Flere imamer som Abdelbaki Es Satty, den antatte hjernen bak Barcelona-angrepet, fortsetter sin virksomhet uten risiko. Hvis de blir arrestert blir de fort løslatt.

Underkastelsen rår. Den offentlige samtalen overalt går på at til tross for større og større trusler må europeerne leve sine liv så normalt som mulig. Men europeerne ser hvilke trusler som eksisterer. De ser at livet ikke engang er tilnærmet normalt. De ser politi og soldater i gatene, stadig flere sikkerhetskontroller, inngangskontroller for teatre og butikker. De ser usikkerhet overalt. De blir bedt om å ignorere kilden til truslene, men de vet hva kilden er. De hevder de ikke er redde. I Barcelona ropte tusenvis av mennesker «No tinc por» (Vi er ikke redde.) Men realiteten er at de er vettskremte.

Spanias kong Felipe, statminister Mariano Rajoy og Catalonias president Carles Puigdemont deltar i en enhetsmarsj etter angrepene i Barcelona, 26 august 2017. REUTERS/Juan Medina

Meningsmålinger viser at europeerne er pessimistiske og tror at framtiden er mørk. Målinger viser også at europeerne ikke lenger stoler på sine ledere, men føler at de ikke har noe annet valg.

Denne forandringen har oppstått svært fort, på mindre en et halvt århundre. Før dette var det bare noen få tusen muslimer i Vest-Europa – hovedsaklig arbeidere fra tidligere europeiske kolonier. De skulle bare være midlertidig i Europa og ble aldri bedt om å integrere seg.

Snart ble de til hundretusener, og etterhvert millioner. Oppholdet ble permanent. Mange ble statsborgere. Å be dem om å integrere seg ble etterhvert utenkelig, de fleste syntes å regne seg først og fremst som muslimer.

De europeiske lederne ga opp å forsvare sin egen sivilisasjon. De gled over i å si at alle kulturer skulle sees på samme måte. De virker å ha gitt opp.

Skolepensum ble endret. Barna ble lært at Europa og Vesten hadde plyndret den muslimske verden – ikke at muslimene faktisk hadde invadert og erobret det kristne Bysants, Nord-Afrika og Midt-Østen, mesteparten av Øst-Europa, Hellas, Nord-Kypros og Spania. Barna ble lært at den islamske sivilisasjonen hadde vært storslått og velstående før koloniseringen visstnok ødela det hele.

Etterkrigstidens velferdsstater begynte å lage store underklasser av folk fanget i velferdsavhengighet, mens antall muslimer i Europa igjen ble doblet.

Bydeler med sosialboliger ble plutselig muslimske bydeler. Den økende massearbeidsledigheten – hovedsaklig for ufaglært arbeidskraft – forvandlet de muslimske bydelene til bydeler med massearbeidsløshet.

Aktivister fortalte de arbeidsløse muslimene at etter å ha plyndret opprinnelseslandene hadde europeerne brukt muslimske arbeidere til gjenoppbyggingen av Europa for så og behandle dem som søppel.

Kriminaliteten slo rot. De muslimske bydelene ble til bydeler med høy kriminalitet.

Ekstreme muslimske predikanter ankom og forsterket hatet mot Europa. De sa at muslimene måtte huske hvem de er og at islam må få sin hevn. De overbeviste unge innsatte muslimske kriminelle om at vold kan brukes for et edelt formål: Jihad.

Politiet ble beordret til å ikke blande seg inn for å unngå å øke spenningsnivået. Bydelene med høy kriminalitet ble til no-go-soner, rekrutteringsbase for islamske terrorister.

De europeiske lederne akseptere forvandlingen av deler av egne land til fiendtlig territorium.

Opprør fant sted og lederne gjorde enda større innrømmelser. De vedtok lover som begrenset ytringsfriheten.

Da den islamske terrorismen traff Europa for første gang, visste ikke lederne hva de skulle gjøre. Det gjør de fremdeles ikke. De er fanget av situasjonen de selv har skapt og ikke lenger kan kontrollere. De synes å føle seg hjelpeløse.

De kan ikke kriminalisere islam, det er ulovlig i henhold til de lovene de selv har laget. I de fleste europeiske land er det nok å kritisere islam for å bli stemplet som «islamofob». Det medfører store bøter, for ikke å si rettsaker eller fengsling (som for Lars Hedegaard, Elisabeth Sabaditsch-Wolf, Geert Wilders eller George Bensoussan). De kan ikke gjenopprette lov og orden i no-go-sonene. Det ville kreve inngrepen fra hæren og være et skritt mot unntakstilstand. De kan ikke adoptere forslagene fra partiene som de har skjøvet i opposisjon til utkanten av det europeiske politiske landskap.

De kan ikke engang stenge grensene som ble opphevet i 1995 med Schengen-avtalen. Å gjenopprette grensekontroller ville bli dyrt og ta tid.

Europas ledere ser ikke ut til å ha hverken viljen eller midlene til å motstå bølgene av millioner av muslimske immigranter fra Afrika og Midt-Østen. De vet at terrorister gjemmer seg blant migrantene, men de kontrollerer dem fremdeles ikke. Istedet tyr de til tåkelegging og løgner. De lager «avradikaliseringsprogram» som ikke virker. Det viser seg at de «radikale» ikke ønsker å bli «avradikalisert».

Europas ledere forsøker å definere «radikalisering» som et symptom på en mentalsykdom, de vurderer å be psykiatere om å løse problemene. Og så snakker de om å lage et «europeisk islam», totalt forskjellig fra islam overalt ellers i verden.

Sittende på sin høye hest prøver de å lage en illusjon av moralsk overlegenhet som Ada Colau (bilde) og Carles Puigdemont gjorde i Barcelona. De sier de har høye prinsipper, at Barcelona vil forbli «åpen» for innvandrere. Angela Merkel nekter å innse konsekvensene av egen politikk med å importere mengder av migranter. Hun irettesetter land i sentral-Europa som nekter å adoptere hennes politikk.

Europeiske ledere ser at en demografisk katastrofe er i ferd med å skje. De vet at om 20-30 år vil Europa domineres av islam. De forsøker å bedøve den ikke-muslimske befolkningen med drømmer om en idyllisk framtid som aldri vil eksistere. De sier at Europa må lære seg å leve med terrorisme og at det er ingenting som kan gjøres med det.

Men det er mye de kan gjøre, de vil bare ikke. Det kan koste dem muslimske stemmer.

Winston Churchill sa til Neville Chamberlain: «Du fikk valget mellom krig og vanære. Du valgte vanære og du kommer til å få krig.» Det samme gjelder i dag.

For ti år siden beskrev historikeren Walter Laqueur i det han kalte for «Europas siste dager» hvordan europeisk sivilisasjon er døende og at bare gamle monumenter og museer vil overleve. Hans diagnose var nok for optimistisk. Gamle monumenter og museer kan godt bli sprengt til fillebiter. Man trenger ikke se lenger enn til hva Antifa-supportene – en anti-fascistisk bevegelse som er totalt fascistisk – i svarte hetter gjør med statuer i USA.

Sagrada Familia-katedralen i Barcelona ble bare spart takket være en klossete terrorist som ikke visste hvordan eksplosiver skulle behandles. Andre steder kommer kanskje ikke til å ha sånn flaks.

Europas død vil nesten sikkert bli voldelig og smertefull. Ingen synes villig til å stoppe den. Velgerne kan gjøre det, men de må gjøre det nå, straks, før det er for sent.

 

Dr Guy Milliere er professor ved Universitetet i Paris og har skrevet 27 bøker om Frankrike og Europa.

(Oversatt fra den engelske versjonen på Gatestone)