Kommentar

Som kollektivt slag i Europas solar plexus skilte kanskje ikke Barcelona seg vesentlig fra mange av de andre vår verdensdel har tatt imot de siste fem årene, en periode hvis begynnelse markeres av Toulouse-morderen Mohammed Merah, men den akkumulerte virkningen av en rekke slag over tid gjør noe med en.

De aller fleste normalt taleføre personene i offentligheten ser uansett ut til å ha mistet pusten. Knapt noen ser ut til å ha noe vektig å si om situasjonen. I mellomtiden knatrer tompratmaskinene som aldri nærmer seg noen av konfliktens underliggende faktorer, og langt mindre antyder noen politisk kurs som kan gi håp. Håp er det noen helt andre som har – om dominans. Resultatet er en blanding av desorienterthet og uro, som lukker folk inne i seg selv.

I en tilstand hvor mange hverken vet ut, inn eller sin arme råd, er det derfor med en viss forventning man leser et intervju som Eugénie Bastié fredag har gjort med Pascal Bruckner i Le Figaro.


Pascal Bruckner. Stillbilde: YouTube.

Denne franske filosofen og forfatteren har skrevet det kanskje skarpsindigste bidraget til å forstå Europas miserable spirituelle tilstand, nemlig «Botferdighetens tyranni – et essay om Vestens masochisme» fra 2006. Boken ble utgitt på norsk allerede to år etter, og fikk en viss omtale i vårt land i tiden som fulgte, men ser i dag ikke ut til å være i salg eller manges bevissthet. I likhet med det meste annet av viktig litteratur er boken i hovedsak glemt eller aldri oppdaget, og det behøves ikke et stort antall drosjer for å få plass til alle nordmennene som interesserer seg for den.

Samtalen begynner naturlig nok med de tjuefire timene som var gått i forveien:

Le Figaro: Hva tenker De om angrepene i Catalonia?

Pascal Bruckner: De har en fremmanende virkning. Det skrekkelige gjentar seg i det uendelige. Men samtidig er vi alltid overrasket over at spådommene blir virkelige med sånn nøyaktighet. Det slående er at saken kjennetegnes både av det forutsigbare og det avskyelige. Nummenheten er en svært menneskelig refleks. Men jihadistene er der for å gi oss en påminnelse. Hver eneste uke er det et hjørne av verden som rammes.

Europa er paralysert, vil helst glemme, og lykkes stort sett med det etter få dager. Mindre enn ett døgn etter at røyken har lagt seg, står ikke lenger terroren øverst på dagsorden. Men det er ikke noe tegn på vitalitet, slik det er i Israel – hvor man kjenner seg selv, kjenner sin fiende, vet hva som står på spill, og handler deretter.

Ingen er immun. Bildet som trer frem hos meg, er det samme som i «Pesten» av Camus: en plage senker seg over en uskyldig by. Det finnes ikke lenger noen øyer av sorgløshet i Europa. Hverdagslivets steder, fra konsertsalen til kafeens terrasse, fra kirken til handlegaten, slår den potensielle forbannelsen til. Arenaen for jihadistenes kamp har fått total utbredelse. Terroristene anklager hele verden for sin egen mislykkethet.

Filosofen mener at hans eget land, hvor en prest er blitt slaktet ned i en landsens kirke hvor han holdt messe, er kommet lengre i erkjennelsesprosessen. Spania har forlengst valgt en annen kurs:

I Belgia og Frankrike har det skjedd en oppvåkning, så de angriper i byene hvor forsvaret ennå er svakt. La oss minne om at den katalanske regjeringen utmerket seg med en svært giftig og pro-palestinsk Israel-politikk. For noen år siden gjorde den seg bemerket ved å avlyse markeringen av den internasjonale Holocaust-dagen på grunn av offensiven i Gaza. Jihadistene angriper oss ikke for det vi gjør, men fordi vi finnes. Forsøk på å behage dem er forgjeves. Det er selve vår eksistens de ikke holder ut.

Det har uansett en symbolsk dimensjon å angripe Barcelona …

I Barcelona var det for få dager siden noen venstreekstreme aktivister som ropte «Tourists, go home, refugees welcome!». De får det som de vil. Tilstrømningen av turister vil avta. Barcelona er en gledens by, den mytiske Erasmus-byen helt siden filmen «Det spanske herberget», en by for fest og toleranse.

Den offisielle fortellingen er at denne pulserende smeltedigelen er noe alle liker. Slik er det ikke. Noen lever i sin tapte historie heller enn i hedonismen:

Det er ikke bare uutholdelig for jihadister, men for muslimske fundamentalister i sin alminnelighet. For islamistgrupper er Spania dessuten et muslimsk land som er illegitimt gjenerobret av katolikken Isabella. Al-Andalus, hele territoriet på Den iberiske halvøy som var under muslimsk dominans frem til Granadas fall, forblir en referanse til islams gullalder. Dette er naturligvis en myte, for de jødiske og kristne minoritetene ble underkastet og henvist til et liv som dhimmier.

Bruckners portrett av den europeiske selvplagingen lar en forstå at en lignende tilværelse i dag er selvvalgt på forhånd. Dermed er omverdenen tvunget til å gjøre hva den kan for å relativisere jihad. Islam må for all del ikke under lupen:

Like etter det nynazistiske angrepet i Charlottesville virket det som om det islamistiske spøkelset var blitt begravet …

Med angrepet i Charlottesville kunne man ha trodd på den fortrøstningsfulle historien om at kun den ekstreme høyresiden truer de demokratiske landene. Det er slående å se den identitære voldens etterligning, der en bil brukes som våpen av en nynazist og av jihadister med en ukes mellomrom. For noen dager siden gjentok FNs generalsekretær Antonio Guterres at det er behov for å bekjempe «rasismen, xenofobien, antisemittismen og islamofobien», som «forgifter våre samfunn». For meg virker det som om han har utelatt den islamistiske terrorismen, som ser ut til å være en av de viktigste årsakene til forgiftningen. Hva angår islamofobi, må man en gang for alle slutte å bruke dette ordet, som forhindrer enhver refleksjon over islams interne problemer. Det er ikke islamofobien som fører til terrorisme, men terrorismen som gjør islam hatefull og rammer moderate muslimer.

Opphever internasjonaliseringen av jihad sosiale og økonomiske forhold som årsaker til radikaliseringen?

Når man unngår å sette fingeren på religionen som årsaken til terrorismen, går man seg vill i en rekke tåkete forklaringer, som kolonialismen, ydmykelsen av arabere og muslimer, global oppvarming og konflikten mellom Israel og palestinerne. I et intervju i Le Figaro i juni, brukte Emmanuel Macron uttrykket «islamistisk terrorisme», og det er en forbedring sammenlignet med François Hollande, som nektet å bruke det offentlig.

En rekke kommentatorer peker på at Europa hjelpeløst er både vitne til, arena for og offer for en strid internt i islam. Bruckner er enig:

Vi må sette navn på ting. Vi står overfor en sykdom internt i islam. Denne religionen produserer jevnlig generasjoner av krigere som er rede til å ofre livet for å ære Gud. «Allahu akbar» er blitt et dødsrop. Som den syriske poeten Adonis nylig sa det: «Den arabiske sivilisasjonen er døende.» Man får håpe at han tar feil, men det er sant at islam ser ut til å være fast bestemt på selvmordets vei hvor enn den vinner frem.

Selvmordet er i så fall mentalt, ikke fysiologisk, noe alle som beveger seg i gatene kan konstatere.

Militær inngripen er fra tid til annen nødvendig, sier han, men det er ingen langsiktig løsning:

I det lange løp kan svaret bare være kulturelt og teologisk, og det må komme fra muslimene selv. Shia- og sunni-islam må gå i gang med sine egne reformer, men det er ingenting som tilsier at de vil lykkes, til tross for enkelte opplyste stemmer. Islam må redde seg fra sine egne demoner. Muslimer må akseptere at de har en religion blant flere, og at den ikke er den eneste sanne. Mosuls fall er en god nyhet, men det vil ikke løse noen ting.

Bruckners resonnement er nådeløst: For å unngå katastrofen må en bestemt betingelse oppfylles, men ingenting tyder på at denne betingelsen blir oppfylt. Stort nærmere kommer ikke en filosof å si at «we’re fucked». Det ser ut til å være opp til islam, og ikke oss selv. Konklusjonen gir han likevel selv:

Terrorismen vil sannsynligvis fortsette gjennom det 21. århundre som symptom på en religion som er ute av stand til å forandre seg.

Et terrorens århundre er lite lystelige utsikter. Bruckner er ikke politiker, og kan derfor heller ikke forventes å gi politiske svar på det mest presserende spørsmålet: Hvordan kan Europa unngå å bli ødelagt i prosessen? Men noe av svaret er likevel innbakt i hans forfatterskap: Ved å frigjøre seg fra den ideologiske tvangstrøyen han beskrev allerede for elleve år siden.

Man kunne derimot ha forventet at en filosof tok den demografiske faktoren i betraktning. Han innfrir ikke helt. For hvor er den lykkelige utgangen på denne historien, hvor Allahs soldater øker i antall hjemme hos oss, hvor deres kampmoral vokser, mens situasjonen på begge punkter er stikk motsatt for det gamle Europa?

Europa kan ikke redde islam fra seg selv, men trenger helt enkelt mindre islam – i en tilstand uten andre fragmenter av intellektuelt lederskap enn det som tilbys av Bruckner og noen få andre.

Noen peker på risikoen for at Europa ville miste seg selv i forsøket på å oppnå noe slikt, men det er bare hvis samfunnets elite unnlater å ta kampen med ord, et valg som uansett peker i retning av det samme utfallet, om enn ferden dit blir mindre turbulent. Å få dø i synden av komfortabel fred og ro er de mette europeernes fremste ambisjon, og de har ingen omtanke for de ikke fullt så mette, som i lengden ikke vil ha den luksusen.