Etter Brussel befinner offentligheten seg i en mental overgangsperiode – på vei fra ett dominerende tankesett til et annet.

Det lenge dominerende tankesettet har gitt seg noen merkelige utslag, som at sunn fornuft avfeies som skadelig populisme eller farlig ekstremisme. I selskapet som bekjenner seg til denne trosretningen, er det normalt at innvandringen overstiger fødselstallene, mens det er ekstremt å ønske at denne tilstanden opphører. I denne formen for Bakvendtland, hvor det normale anses som ekstremt, har «ekstremistene» en farlig ideologi som ansporer til vold, mens islam ikke har det. Det er noen andres feil hvis islam går berserk.

I påvente av at dagens normalitet etterhvert får status som den nye ekstremismen, hersker det stor forvirring i offentligheten. Det gjør lesning av mye av kommentarstoffet i europeiske aviser til et uutholdelig ork. Akterutseilte oppfatninger forsøkes reddet med svada i strie strømmer.

Det er derfor befriende når noen skjærer igjennom oseanene av bullshit, slik Amotz Asa-El gjør i Jerusalem Post den 26. mars. Avisens tidligere redaktør setter dagens situasjon, i tittelen oppsummert med ordene «Krigen som venter Europa», inn i et høyst nødvendig historisk relieff.

ANNONSE

Kanskje er det fordi Israels problemer er i ferd med å bli våre problemer, at man ser Europa klarere fra Jerusalem. Fornuften tilsier at Israels løsninger da også bør bli våre løsninger, men europeerne har et handikap israelerne ikke har: De har glemt sin historie, og kjenner dermed strengt tatt ikke lenger seg selv. De nærer derimot feilaktige forestillinger om seg selv, f.eks. en moralsk overhøyhet sammenlignet med Israel.

Asa-El trekker innledningsvis en historisk paralell:

«Du gråter som en kvinne fordi du ikke kunne forsvare deg som en mann,» sa Muhammad XIIs mor idet den gråtende emiren forlot Alhambra-palasset, for høytidelig å overgi det siste islamske riket i Vest-Europa til Spania.

Dette var i 1492. Nå svinger pendelen tilbake. Idet noen muslimer denne uken fikk det kristne Europa til å søke dekning på ny, var det EUs utenrikssjef Federica Mogherini som felte tårer.

Den islamske staten (IS) har forkynt at «korsfarernasjonene» har «svarte dager» i vente, mye verre enn de vi hittil har sett. Etter Paris-terroren den 13. november, konstaterte da også president François Hollandes at «Frankrike er i krig». Nå har IS på et vis erklært hele EU krig.

Den islamistiske krigen mot Europa har nå nådd selve EUs hovedkvarter; den rystet flaggstengene som står langsmed det, like før et fremtredende EU-medlem – Storbritannia – sendte ut en reiseadvarsel mot EU-hovedstaden.

Vil den islamistiske terroren bli EUs bane?

Artikkelforfatteren gjør en kronologisk analyse av utviklingen:

Dagens muslimske utfordring vokste frem i løpet av knapt tre generasjoner, etter at Vest-Europa åpnet dørene for en innvandring som regionen i stor grad har mislyktes med å absorbere.

I løpet av historien har Europa og islam imidlertid ligget i strid med ujevne mellomrom helt fra det åttende århundret, da muslimske hærstyrker erobret Spania, for siden å invadere Frankrike via Pyreneene, innen de gikk i land i Italia og nådde frem til Roma.

At muslimene deretter hersket fra Barcelona til Sicilia er muligens irrelevant for dagens kristne europeere, men for noen muslimer er det både et levende og instruktivt minne. På tilsvarende måte er de ottomanske erobringene i den andre enden av Europa forblitt et traumatisk minne både i Hellas, Bulgaria, Serbia og Ungarn.

Med dagens utvikling fremstår plutselig ikke historien som så uendelig fjern lenger.

Men til forskjell fra tidligere muslimske inntrengninger i Europa, som fant sted etter militære erobringer, skyldes tilstedeværelsen i øyeblikket en for det meste fredelig innvandring, hvis årsaker og virkninger ikke bringer tankene hen på stridighetene med muslimer i middelalderens Europa, men snarere på Romerrikets tilbakegang og fall.

Før Roma ble «overgitt til det hemningsløse raseriet hos stammene fra Germania og Skytia,» som Edward Gibbon formulerte det i «Romerrikets nedgang og fall», var antallet romere som sluttet seg til hæren, jevnt for nedadgående. Middelklassen ble påtvunget høye skatter for å finansiere storslagne offentlige arbeider. Byene som en gang var rikets sosiale ryggrad, forvitret under vekten av den fremmede migrasjonen. En hedonistisk elite holdt seg stadig mer unna politikken. Og troende som tilhørte en ny religionen, truet den sosiale, politiske og kulturelle orden.

The-Fall-of-the-Roman-Empire-1242468902
Scene fra filmen «The Fall of the Roman Empire» (1964) av Anthony Mann.

Det er umulig ikke å dra kjensel på disse tingene i den senere tidens utvikling i Europa:

Som i det gamle Roma har Europa i praksis åpnet dørene for en mindre privilegert arbeidsstyrke, som brakte med seg fanatikere med en triumfalistisk tro, mens europeerne selv har fått færre barn, jobbet mindre, betalt høye skatter for store offentlige arbeider, og krevd stadig mindre militærtjeneste av sine borgere.

Et økende antall europeere mistenker at verdensdelens porøse grenser og sårbare valuta er en del av et sykdomsbilde bestående av politisk svakhet og selvpåført sårbarhet.

Det hele var under utvikling, og allerede betent, lenge før dette tiårets uroligheter i Midtøsten. Nå som flyktningene fra de arabiske borgerkrigene ankommer Europas kyster i hopetall, virker det som om utfordringen Europa står overfor, fortsetter der hvor Romas endelikt og islams overfall slapp.

Men dagens europeere erkjenner ikke nødvendigvis denne trusselen for det den er. Det svekker også mulighetene for å avverge den, og resultatet blir ikke nødvendigvis vakkert. Troen på at våre samfunn i det store og hele tåler støyten fra migrasjonen blir stadig mer krampaktig, men selv det man innerst inne mistenker er ønsketenkning, er passiviserende.

Den erfarne kommentatoren er klar i sine anbefalinger:

Det første Europa må gjøre, er å definere fienden.

Å si at fienden er «terrorismen» er ikke bare misvisende, men også forvirrende.

Terrorismen er ikke fienden, men fiendens våpen. Fienden er den islamistiske fundamentalismen, ideologien som nærer terroristene og tapper Europa for blod.

Den andre målet må være å gjenopprette den politiske vitaliteten som EU uforvarende har svekket.

I så måte er den verste skaden blitt gjort ved å lansere euroen, en ubrukelig valuta som får sterke økonomier til å trenge seg på svake, først ved å gi dem finansielle gaver, for deretter å lure dem, mens de i mellomtiden oppdrar dem til uansvarlighet.

Gjenopprettelsen av det politiske ansvaret krever at eurosonens status avklares en gang for alle, mener Asa-El. Statene som vil delta i fellesvalutaen, må i praksis oppgi sin nasjonale suverenitet, og la en sentral myndighet overta ansvaret for skatteinnkrevning og budsjetter – de andre må gå tilbake til egne valutaer.

Må de ikke i parentes bemerket oppgi restene av demokratiet med det samme? Styrer et folk egentlig seg selv hvis mange av dets viktigste beslutningstagere taler et språk som ikke er allment forstått?

Ansvarlighet anses tilsynelatende som viktigere enn demokrati:

Dette vil bli en vanskelig operasjon, men det vil gjenopprette forståelsen av at alle europeere – både borgere og myndigheter – er på vei tilbake til selvhjulpenhetens virkelighet.

Asa-El mener det er helt nødvendig å prioritere sikkerheten mye høyere. I noen vestlige land har man forstått det lenge, i andre kommer man etter:

Denne prosessen er allerede begynt i Frankrike og Storbritannia, hvor militærets, politiets og etterretningens budsjetter er blitt styrket de siste månedene, etter flere år med dype utgiftskutt. Men som hele verden ble vitne til denne uken, forblir den administrative apatien og sløvheten et stort europeisk sikkerhetsproblem.

Det å forhindre at sprengstoff og våpen passerer travle terminaler krever ikke bare lokalisering av flere metalldetektorer, noe det forresten også var en skrikende mangel på i Belgia. Det krever tusenvis av etterforskere som døgnet rundt saumfarer hva tusenvis av allestedsnærværende kameraer avslører, mens sivilkledde agenter følger mulige spor etter potensielle uroelementer.

Verving og deployering av alle disse vil koste en formue, men det er noe Europa må gjøre hvis verdensdelen skal beseire den islamistiske fienden den står overfor. Dette vil også innebære en påtrengenhet som vil gå på akkord med sivile friheter, noe som har lenge vært forstått i USA, for ikke å snakke om Israel.

Utopien med åpne grenser må oppgis med det samme, fortsetter han. Men det sitter langt inne. For europeistene er det slutten på en drøm de ikke kan tenke seg EU uten. Israel har vært igjennom noe av det samme med sitt gjerde mot Vestbredden. Det betydde slutten på haukenes drøm om Stor-Israel, og duenes drøm om Oslo-freden.

Gjerdene kommer, selv om det ikke skyldes initiativer ovenfra:

I praksis er Europas nedrevne gjerder allerede i ferd med å gjenoppbygges i Ungarn, Østerrike og Bulgaria, også på grunn av press fra grunnplanet, mens grensekontrollene dukker opp igjen mellom Danmark og Sverige.

Storbritannias reiseadvarsel mot Brussel denne uken var også en form for gjenopprettelse av Europas indre grenser.

Men grenser er ikke nok, skriver Asa-El. Det behøves en generell mentalitetsendring, og den må resultere i konkrete tiltak.

Internt må Europa fortelle sine folk at de er i krig, og at de selv må bli med og utkjempe den.

Det vil bety utvidet militær verneplikt og opprettelse av frivillige sivilforsvarsorganisasjoner som vil bidra til å bevokte offentlige steder. Det betyr også å overtale unge par til å få flere barn, for det kristne Europas demografiske krise fører til den formen for sosial degenerering som gjorde ende på Romerriket.

Eksternt må Europa gå inn i nabolagene, sinnene og hjertene til sine muslimske innvandrere, og der kjempe for sine overbevisninger – både fysisk, ved å spore opp fiendene og behandle dem som sådanne, og oppdragelsesmessig, ved å formidle egne ideer og overbevisninger.

Så er spørsmålet om vi er fortsatt i stand til å oppdra. Mon tro om vi ikke må begynne med oss selv først? Kan vi trekke oss selv opp etter håret?

Fienden har vært mer målrettet enn Europa, avslutter Asa-El. Men europeerne trenger også en retning i tilværelsen, noe de knapt har hatt på lang tid – i alle fall ikke på nasjonal skala, slik israelerne har hatt: Kjennskapen til deres egen historiske ufrihet, og vissheten om at Israel er en garantist for friheten, fyller tilværelsen med mening og ansporer til store personlige forsakelser for landet.

Dit må også Europa komme. Alternativet er ikke lystelig:

For uten å gjenopprette en allmenn følelse av mål og mening, politisk myndighet, personlig ansvar og sosial vitalitet – kan det kristne Europa være fortapt.

Det foreligger ennå ingen klar kollektiv bevissthet om disse dystre utsiktene, om enn det nok har sneket seg inn en diffus, gnagende tvil om fremtiden. Om det blir maktesløsheten som fester grepet, eller selvoppholdelsesdriften som klarner tankene etter neste blodbad, gjenstår å se.

 

Jerusalem Post

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629