Kommentar

Da Mohammed pustet liv i den islamske sivilisasjonen for om lag 1400 år siden, skapte han også i en viss forstand Europa. Kort etter profetens død startet den islamske ekspansjonen inn i de kristne kjerneområdene i Midtøsten og Nord-Afrika. Deretter rykket de inn i Europa og la under seg Spania, Portugal, Sicilia og avgrensede områder på det italienske fastlandet. Etter en lang og bitter kamp klarte kristenheten å ta tilbake noen av de tapte områdene, men ikke alle. De lykkes i å ta tilbake områdene i Europa, og dermed ble Europas grenser utstaket som en følge av den islamske ekspansjonen, men Midtøsten og Nord-Afrika gikk tapt for alltid, områder der kristendommen hadde lengre og mer dyptgående røtter enn i det mer perifere Spania.

Islam og kristenheten har vært naboer, og oftere fiender enn venner, siden 600-tallet. Mellom dem har det eksistert et langt forhold, og også et visst grunnleggende slektskap. Begge ble påvirket av jødisk religion, gresk filosofi og romersk lov og forvaltning. De delte overbevisning om profetier, åpenbaringer og hellige skrifter. Begge religionene er universelle, og begge hevder å være privilegerte mottakere av Guds endelige budskap til menneskeheten, som de ser det på som sin plikt å spre til hele menneskeheten. (Til forskjell fra etniske og lokale kulturer). Dette slektskapet gjorde det mulig med disputasjoner og dialog, som neppe kunne ha oppstått på samme måte mellom islam og kristendommen på den ene siden og for eksempel representanter for hinduismen eller buddhismen på den andre siden. Når kristne og muslimer stemplet hverandre for kjettere, forsto de nøyaktig hva den andre mente.

crusaders&moslems

Rundt år 1000 holdt den islamske verdenen Europa i et jerngrep, og det er i denne konteksten korstogene må forstås. Korstogene var et forsøk på å bryte det islamske jerngrepet og å ta tilbake det hellige land der det på den tiden fortsatt bodde mange kristne. Det er ingen grunn til å forsvare korstogene som sådan, men å se korstogene som det første imperialistiske angrep fra Europa mot forsvarsløse folk i sørøst, slik det har blitt så populært, er selvsagt en grov anakronisme.

 

Korstogene mislykkes, og et slags status quo ble situasjonen et par hundre år før den neste store bølgen av angrep mot Europa. Denne gangen kom ikke angrepet fra arabere, men fra nomadefolkene på de sentralasiatiske steppene. Midt på 1200-tallet konverterte mongolene, Russlands erobrere, til islam, og deres dominans skulle vare til ca 1480. I sør rykket tyrkerne inn i Lilleasia. I 1453 tok de Konstantinopel, og i over 200 år fra da av utgjorde de en eksistensiell trussel mot Europa. De la under seg Balkan, halve Ungarn, samt Transylvania, Valakia og Moldavia. To ganger, i 1529 og 1683, truet de selve hjertet av Europa, da de beleiret Wien. Etter den siste beleiringen av Wien, slo europeerne nok en gang tilbake. Denne gangen raskere og mer effektivt. Osmanerne ble tvunget til å oppgi beleiringen av Wien, og for første gang siden inntoget av deres armeer i Europa led de et stort nederlag på slagmarken, og de ble etter hvert tvunget til å oppgi omfattende territorier.

wien.polske.husarer.winged

Foto: The massive charge of the Polish winged lancer-hussars which terrified the Ottoman troops and decided the Battle of Vienna. The wings made a terrifying sound as the Polish hussars came charging down the mountainside.

Utover på 1700-tallet ble maktbalansen mellom islam og kristenheten avgjørende forflyttet da osmanerne gikk på en lang rekke nederlag. En utvikling som fikk sin symbolske kulminasjon da Napoleon red inn i Kairo i 1798, til stort sjokk for den muslimske verdenen. Hvordan kunne en liten fransk ekspedisjonsstyrke innta et av de muslimske kjernelandene knapt uten å møte motstand? Fra da av var det Europa som skulle holde den muslimske verdenen i et jerngrep. I omtrent 200 år skulle den dominerende kraften i de muslimske landene komme utenifra. Det eneste politiske spillet de kunne spille, og som var tilgjengelig for dem, var å forsøke og dra nytte av de utenlandske rivaliteter som fantes, og å forsøke å vende de utenlandske maktene mot hverandre. Dette kan vi se gjenta seg gang etter gang gjennom 1800-tallet, de to verdenskrigene, og under den kalde krigen, med varierende hell.

Europeernes fremgang og den muslimske verdenens tilbakegang førte også til at for første gang i historien begynte muslimene å stille spørsmålstegn ved islams overlegenhet, og for første gang så de med respekt og ærefrykt på vesten. Muslimene begynte å etterligne vesten i alt fra politikk til klær og etikette. Skulle man bli suksessfull og velstående måtte man følge vestens vei. Så sent som i 1953 kunne den daværende egyptiske president Nasser stå på egyptisk fjernsyn å gjøre narr av hijaben og det muslimske brorskap til vill latter blant publikum. Få egyptiske kvinner brukte hijab i 1950.

paris1968-4

Foto: Paris 1968 var en blanding av Tahrir-plassen februar 2011 og Vietnam. Studentene trodde de kunne snu opp ned på samfunnet. De trodde de kunne utfordre statens voldsapparat, politiet. Det var en lek, en utopisk lek som fikk store konsekvenser. At det betød en nedgang for Vesten kommer nok som en overraskelse for alle 68’ere som har gjort karriere innen akademia og medier.

Men pendelen skulle nok en gang snu. Et Europa utslitt etter to verdenskriger og med en økende grad av dårlig selvtillit og selvforakt, som i løpet av 60-tallet kastet seg selv inn i en kulturell revolusjon med ingredienser som seksuell frigjøring, moralsk relativisme, gudløshet og selvhat, kunne ikke lenger appellere til en kultur som verdsetter styrke. Da europeerne begynte å si «unnskyld» vendte den muslimske verdenen seg vekk i avsky. På samme måte som muslimene lærte av europeerne å beundre Vestens styrke, lærte de nå å forakte Vesten gjennom vestlig hyperkritikk av seg selv.

Den egyptiske forfatteren Sayyid Qutb fanger dette omslaget i synet på vesten i sin bok Milepæler fra 1964. Qutb som vokste opp under enkle kår på den egyptiske landbygda, reiste i 1949 til USA etter å ha mottatt et stipend. Inntrykkene fra kapitalismens høyborg skulle varig forme Qutbs samfunnssyn, og han skulle etter hvert kanskje bli den viktigste islamistiske teoretikeren bak den islamske vekkelsen som skøyt fart på 60-tallet. Selv om Qutb tilbrakt sin tid i et USA som var langt mer puritansk enn i dag, så han allikevel et samfunn som var dekadent, hedonistisk og i moralsk oppløsning. I boka Milepæler utviklet han begrepet jahiliyya, som best kan oversettes med barbari, for å beskrive tilstanden i den arabiske verdenen før profeten. I følge Qutb regjerte nå jahiliyya over hele verden, og han utviklet en revolusjonær doktrine om en liten gruppe utvalgte troende som tar avstand fra den moderne hedendommen, og gjenoppretter det sanne muslimske fellesskapet.

Da den muslimske verdenen ikke lenger kunne finne et forbilde i Vesten, måtte de finne styrke annet sted fra, og den styrken fant de i sin egen tradisjon. I øynene på en fanatisk og besluttsom minoritet muslimer har den tredje bølgen med angrep på Europa begynt i en kosmisk kamp som har vart i 1400 år. Og som den verdenskjente islameksperten Bernard Lewis skriver, er det ingen grunn til å narre oss selv om hva dette handler om.

På det tredje skal det skje?

I følge Bernard Lewis er det godt mulig. Islamistene har noen klare fordeler. De er besluttsomme og er overbevist om sin sak. Europeerne lider av notorisk svakt lederskap og indre splittelse, men den viktigste fordelen er demografien. Hvis dagens utvikling fortsetter, og vi ser bort fra innvandring, vil Tyskland falle fra dagens 82 millioner til 32 millioner i 2100. Italia vil falle fra dagens 57 millioner til bare 15 i 2100, mens Spania ville falle fra dagens 39 til 12. Kombinasjonen med naturlig tilvekst i den muslimske befolkningen og fortsatt høy innvandring, vil skape kraftige befolkningsendringer på det europeiske kontinentet.

Men Europa har også noen fordeler. De viktigste er i følge Lewis kunnskap og frihet. Muslimer er smertelig klar over sin egen underutvikling, og moderne kunnskap og mulighet til utdanning er en selvsagt dragningskraft. Frihetens dragningskraft er ikke like selvklar. Frihet i den muslimske verdenen har ikke historisk sett blitt brukt på den samme politiske måten som i Vesten. Man var fri hvis man ikke var slave. Termene som ble brukt for å beskrive et godt eller dårlig styre var rettferdig eller urettferdig. Et rettferdig styre var et styre som regjerte etter den guddommelige loven, og som dermed begrenset regentens makt. Å få leve i rettferdighet er det nærmeste man i tradisjonell islam kommer det som i vest kalles frihet. Og kanskje vil med tider og stunder det overveldende flertall av europeiske muslimer få en dypere forståelse av det europeiske frihetsbegrepet og de vil lære å verdsette det og å ønske det? Som Bernard Lewis skriver er det kanskje det som i det lange løp er Europas beste håp.