Gjesteskribent

Millioner av menn som Faisal Shahzad er hjemløse i en moderne verden de verken kan beherske eller avvise.

Av Fouad Ajami

«En muslim har ingen annen nasjonalitet enn sin tro», skrev islamistenes intellektuelle overhode, den egyptiske Sayid Qutb for flere tiår siden. «Barna» til Qutb fins overalt nå, de innehar statsborgerskap til mange forskjellige land og konspirerer mot dem. Pakistanskfødte Faisal Shahzad er en disippel av Sayid Qutbs doktrine, akkurat som major Nidal Malik Hasan, mannen bak massakren i Fort Hood.

Qutb ble henrettet under det sekulære diktaturet til Gamal Abdel Nasser i 1966. Men arven hans lever videre. Globalisering, sivil uro, billigere reiser og åpne dører for immigrasjon i liberale vestlige samfunn har gitt Qutbs syn på verden større kraft og relevans. Hvordan kan vi forstå enn ung mann som Shazad som jobbet for Elizabeth Arden, innehar en mastergrad i business administration, likte kveldsjogging i Bridgeport, for så å planlegge en massakre på Times Square?

Islamistene lever nå blant oss. De flyktet fra konfliktene og kaoset i den islamske verden, men tok ødeleggelsen med seg. De bryr seg ikke om nasjonale grenser og identiteter. En parlamentsrapport fra House of Commons om T-banebombingen i London den 7. juli 2005, beskriver dette problemet og utfordringene det fører med seg for et system med åpne grenser og moderne statsborgerskap.

Rapporten beskriver de fire som gjennomførte det brutale angrepet som «tilsynelatende godt integrert i det britiske samfunnet.» Tre av dem var andregenerasjons briter født i West Yorkshire. Den eldste, en 30-årig far til et barn på 14 måneder, «framsto som et forbilde for unge mennesker.» En av de fire på 22 år var relativt velstående og eide en rød Mercedes som han hadde fått av sin far, likte moteriktige frisyrer og designerklær. Kvelden før bombeangrepet spilte han cricket. På selve dagen ble han fanget opp av et overvåkingskamera i en butikk. «Der kjøper han snacks, småkrangler om vekslepengene med en butikkansatt og ser rett inn i kameraet før han forlater butikken.» Akkurat som Faisal Shahzad hadde to av de fire tilbrakt tid i Pakistan før de utførte angrepet.

Året etter terroren i London fikk så langt fredelige Canada sitt eget møte med den nye islamismen. En ring av radikale islamister sto tiltalt for å ha planlagt angrep i sørlige Ontario med bomber framstilt av kunstgjødsel. En av lederne av disse «jihadistene» var sjåfør på en skolebuss. En rapport fra Canadisk sikkerhetstjenste utrykker, uten at det var meningen, mye av det samme som den britiske rapporten. «Disse individene er en del av det vestlige samfunnet og det at de er så canadiske gjør det vanskelig å oppdage dem. Stadig oftere får vi vite om ekstremister som har vokst opp her. Denne endringen har alvorlige konsekvenser.»

Og det har den, men hvordan kan det å være canadisk demme opp mot kallet fra troen og plikten til jihad? Jeg synes en egyptisk islamist i London – Yasser Sirri – avslørte dette for omtrent seks år siden: «Hele den arabiske verden var farlig for meg så jeg dro til London,» sa han.

I Egypt var han blitt dømt tre ganger: En gang til 25 års straffarbeid, en gang til 15 år, pluss en dødsstraff for å ha planlagt å drepe en statsminister. Sirri flyktet først til Yemen, så til Sudan. Men det var bedre og lettere i «bilad al-kufar», de vantros land. Der fantes det velstand og de friheter som hører til åpne samfunn.

På 1960-tallet når jeg flyttet til USA var det i en helt annen verden. Masseimmigrasjonen fra den islamske verdenen hadde ikke begynt. Få immigranter kom til vesten, og de som kom var interessert i å legge den gamle verdenen bak seg, sammen med konfliktene og tilhørigheten. Islam var da en afro-asiatisk religion, den hadde ennå ikke slått rot i vest-europa og i den nye verden. Flyreiser var dyre, og dermed også sjeldne.

Den nye verdenen stilte også krav, og den dominerende ideologien var assimilasjon. Landegrensene var reelle og reflekterte dype samfunnsmessige forskjeller. Det var lett å se hvor østen sluttet og hvor vesten begynte. Postmodernistiske ideer hadde ennå ikke dukket opp. Vestlig skyldfølelse hadde fremdeles ikke blitt en trosartikkel i vesten selv.

Nåtildags er den islamske troen mobil. Den blir transportert av omreisende predikanter og imamer som sender læresetningene sine til alle verdenshjørner. Og fra vestens sikkerhet og velstand agiterer de ofte direkte mot de økonomiske og etiske standardene som gjør deres eget opphold der mulig. Satellitt-TV er en del av denne nye agitasjonen og tele-predikantenes islam er alltid fylt av fordømmelse og ild. Fra fredelige banale steder (Dubai og Quatar) tilbyr sattelittkanalene en oppildnende versjon av troen til unge immigranter som er utilpasse i en moderne sivilisasjon de hverken kan beherske eller avvise.

Og det er aldri langt tilbake til gamlelandet. Pakistanske myndigheter sier Faisal Shazad besøkte Pakistan tretten ganger i løpet av de siste syv årene. En umulighet for 30 eller 40 år siden. Shazads eksistens var i grensesonen mellom det gamle og det nye landet. Han fikk amerikansk statsborgerskap med alle de privilegier det innebærer uten at det ble stilt noen krav til han.

I Pakistan hadde Shazads far en høyere militær grad, materiell velstand og status: «Han var en moderne mann av den moderne tid» ble det sagt om han i landsbyen Mohib Banda der han kom fra. Veien fra sekulær far til radikalisert sønn er på mange måter den samme veien som Pakistan selv har gått siden staten ble grunnlagt for 60 år siden. Sekulære foreldre og radikaliserte barn er også historien om islam, bruddet med moderniteten, og om mødrene som kjempet for å bli kvitt sløret mens døtrene nå ønsker å kle på seg burka i Paris og Milano.

Til å begynne med var foreldrenes Pakistan styrt etter de moderne idealene til grunnleggeren Muhammed Ali Jinnah. Pakistan skulle være en stat for muslimene i India, men ikke en islamsk stat i politisk og kulturelt henseende. Den byråkratiske og militære eliten som dominerte landet og definerte kulturen var verdensborgere formet under det britiske kolonistyret.

Men på 1980-tallet ble Pakistans verden veltet om under den fanatiske militære lederen Zia ul-Haq. Zia sto for islamisering og despotisme. Han hadde bidratt til at jihad ble en stor maktfaktor i nabolandet Afghanistan. Han førte mullaene inn i den politiske verden, og de tok i sin tur de militante med seg.

I dette Pakistan vokste den unge Faisal Shahzad opp, foreldrenes verden var for alltid tapt. Slagordet at Pakistan er styrt av en treenighet – Allah, Armeen, Amerika – avslører denne forvirringen: Den unge mannen som sto på for å skaffe seg en amerikansk utdannelse før han ga etter for kallet for jihad, er en mann grepet av en dyp schizofreni. I de overbefolkede islamske byene fra Karachi og Casablanca til Kairo samt byene i Europa og Nord-Amerika der muslimene er sterkt representert, fins det utallige menn som Faisal Shahzad.

Kampen mot radikal islamisme er en lang skumringskrig. Vi kan ikke ønske den bort. Ingen strategi for å vinne «hearts and minds»og ingen holdningskampanjer kan få slutt på kampen.

Wall Street Journal: Islam’s Nowhere Men, by Fouad Ajami

Oversatt av Bjørn Brattland