Kommentar

Tariq Ramadan er en imponerende figur. Man må oppleve ham live for å skjønne det. All oppmerksomheten rundt hans person kommer ikke av ingenting. Men hva hans tiltrekning kommer av, er noe helt annet.

Ramadan er stjernen på konfeeransen som Utenriksdepartementet avholder i Litteraturens hus i Oslo i dag og i morgen, i navnet til Henrik Wergeland – derav tittelen «Poet and activist», med underttittel: «international conference on tolerance and compassion». Perspektivet er religion som fredsbygger, ytringsfrihet og diaspora i dagens Midtøsten. Det er derfor ikke så rart at det er mange navn fra Midtøsten og den muslimske verden, men jeg savner en fremstående israelsk forfatter feks. Amira Hass er en dyktig journalist, men konferansen hadde hatt større troverdighet med en Amos Oz eller David Grossman. Kan det skyldes at det offisielle Norge ved utenriksminister Jonas Gahr Støre har gone native, at Norge orienterer seg mer mot den muslimske verden, og der er ikke alltid jødiske intellektuelle like velkomne? Det kan skyldes stjernenykker. Tariq Ramadan er en stjerne og har mange tilhengere i Norge, blant muslimer og ikke-muslimer.

Hva kan det komme av? Hva er det han har å tilby?

Ramadan er en stor kommunikator. Han kommuniserer med publikum, snakker som en foss, men det er rettet til tilhørerne. Han tar dem med på en tur, han er veileder, guide, og er helt sikker i sin sak. Han snakker som han mener å vite, som om han er en stor autoritet. Dvs, han forkler det bak lærdommen, bak teksten. Han kjenner nøkkelen som åpner for de rette tolkningene. Slik er det en merkelig fleksibilitet og fasthet over Ramadans utlegninger. Han understreker nødvendigheten av åpenhet og samtidig loser han deg trygt i havn. Mange ser ut til å bli dazzled av hans performance, for det er en performance: budskapet høres moderne ut. Ramadan snakker mye om kvinner og kvinnen. Han henvender seg også til dem. Det er hans store force: Ramadan elsker kvinner og viser det. Han har sans for dem, og de liker kurtisen hans. Han vil restaurere, gi dem tilbake en plass de hadde på profetens tid: som fullt likestilte med mannen. Nesten. Derfor er hans budskap besnærende: han lyder som en feminist, som vil løfte kvinnene, og samtidig sier han at dette er hva islam var ment å være. Han fremstår som reformator og moderne, samtidig som han viser hvor progressiv islam var i utgangspunktet. Det gjelder om å finne tilbake slik de var. Tradisjon og autoritet.

Men Ramadan sitter selv med nøklene til denne forståelsen. Han er en illustrasjon på at islam er en lovreligion, som bare kan forståes av den som behersker all kunnskap og litteratur. Ramadan har studert i Vesten, han kjenner både marxistisk retorikk og hermeneutiske begreper. De er i høy grad til stede i hans utlegning: han slår fast to begreper i utgangspunktet: reduksjon og projeksjon, og fyrer løs. Koranen er Guds ord, men den er åpenbart over et langt tidsrom, og man må forstå både kronologien og den kulturelle konteksten for å kunne tolke den. Det kan selvfølgelig ikke salafistene. De stiller alle utsagn på én linje og tar dem bokstavelig. Inn kommer Ramadan som forstår sammenhengene: han kan metahistorien, og forstår hva som er kjernen, hva som er prinsippet, og hvordan det må forstås i dagens verden, i Europa. Der ligger Ramadans appell: han har et budskap for Europas muslimer, og fleksibiliteten og retorikken er familiær nok til at europas elite tror dette lar seg forene med europeisk kultur. Kan det det?

Ramadan preker islam, som er basert på sine egne premisser. De kjenner ikke det sekulære samfunn, og det var ikke noe i Ramadans preken som ga inntrykk av noe annet. Tvert om. Dette var en selger som var flink til å selge sin vare. Mange lot seg rive med.

Det er fremfor alt kvinner og familieverdier som er Ramadans varemerke, med det også en evne til å snakke til ungdom. Han understreker også her det moderne: autonomi, deres rett til å velge egne liv, men også med respekt for foreldrene. Han sier feks. at man ved å velge selv også viser sin respekt for foreldrene. Hvordan arter dettte seg i praksis? Hvordan vil Ramadan løse sterke konflikter? Det får vi ikke vite.

Han snakker om polygami: joda, islam gir en slik rett, men bare hvis den første konen sier ja. Ellers kan ikke mannen. Så sier Ramadan – i strømmen av ord – at dessuten er ikke islams rettferd på et slik nivå ennå at en slik ordning er implementabel. Men det kan det bli, underforstått.

Polygami kan realiseres den dagen islamsk rettferd kan praktiseres på en riktig måte. Det later til å være essensen av Ramadans budskap: moderne, løst og ledig, men målet er det samme: prinsippene ligger fast, også polygami. Det skal bare skje på en riktig måte. Ikke den gamle patriarkalske. Derfor høres Ramadan besnærende ut. Han snakker til kvinnene og de unge.

Går det hjem? For en intellektuell elite som er trett av friheten, ser det slik ut. Hva skjer den dagen datteren til Anders Heger konverterer? Spørsmålet om konvertitter reiser helt nye problemstillinger om påvirkning og verdikamp.

Ingen bør ha noen illusjon: Den verden Ramadan kjemper for er islamsk. Det betyr en re-religiøsifering av virkeligheten, i en grad vi er ukjent med. Det kommer ikke over natten, men kursen er ikke til å ta feil av. For den som vil se.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også