Kommentar

Civita og tidsskriftet Minerva arrangerte nylig et frokostmøte om forholdet mellom islam og norsk politikk. Bakgrunnen for møtet var siste utgave av Minerva, der temaet er islam.

Som ordstyrer burde Minervas redaktør, Nils August Andresen, slått det fast med en gang: Det er ingen som i dag vet hvordan en fremmed og ny religion som islam vil takle møtet med det liberale vestlige demokratiet. Det er heller ingen som vet hvordan det norske demokratiet vil takle møtet med religionen islam. Det at vi ikke vet, bør bety rødt kort til all ønsketenkning. Olav Elgvins påstand om at det liberale demokratiet skaper demokrater, og at det nå bare gjelder å få folk inn i en ”demokratisk prosess”, er eksempel på en forhåpning som burde vært underkjent på stedet. Faktum er at liberale demokratier klekker ut ekstremister på løpende bånd i dag.

I motsetning til Elgvins det-ordner-seg-nok-skal-du-se-holdning, underslo ikke Muhammad Usman Rana de faktiske spenningene i islams møte med det liberale demokratiet. Han innrømmet at islams rolle i vesten var uavklart. Debatten i intellektuelle muslimske kretser var på ingen måte over. Usman Rana mente likevel det var mulig å definere en ”vestlig islam”, og viste blant annet til personer som Tariq Ramadan, Hamza Yusuf, Zaid Shakir og Abdal Hakim Murad – muslimske intellektuelle som forutsetter lojalitet både til det nasjonale borgerskapet og til det islamske samfunn. I følge Usman Rana er det i forståelsen av vestlig islam helt nødvendig å skille mellom begreper som ”verdiliberalitet” og ”politisk liberalitet”. En vestlig variant av islam kan for eksempel ikke forplikte seg på verdiliberalitet, men derimot på liberale politiske verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet og demokrati, sa han.

Usman Ranas teoretiske manøver bærer preg av at han ikke har tenkt grundig nok over hva et demokrati er, og hva, eller hvem, det er som holder demokratiet oppe. Tanken om at det går an å bekjenne seg til demokratiet som en politisk ordning uavhengig av hvilket verdigrunnlag man ellers måtte ha, baserer seg på en idé om at demokratiet er frakoblet borgernes intellektuelle liv. Det er en feilslutning. Demokratiet må forstås som en mental prosess som påvirkes av samfunnsmedlemmenes religiøse overbevisning. Vi bør derfor heller gå ut fra at det er en nær forbindelse mellom innholdet i begrepene ”verdiliberalitet” og ”politisk liberalitet”, og at det å skille dem her blir en uholdbar konstruksjon.

I et debattmøte om forholdet mellom islam og norsk politikk skulle man tro det ville være interessant å undersøke nærmere om islamske verdier fremmer eller hindrer forståelsen av demokratiet som en rasjonelt begrunnet politisk ordning. I hvilken grad skiller for eksempel islam seg fra protestantisk kristendom når det gjelder evnen å fremme rasjonell tenkning? Vil islams syn på forholdet mellom kvinner og menn fremme eller hemme borgernes politiske likeverd – en vesentlig forutsetning for et moderne demokrati? Her pirket Minervas frokostmøte bare så vidt i overflaten. Det var for eksempel først etter et spørsmål fra salen at problemer knyttet til teksttolkning i islam ble kommentert av panelet.

I Minerva nr. 2/2011 har Usman Rana en artikkel med tittelen ”Vestlig islam er ingen selvmotsigelse”. I samme nummer har Minerva-journalist Jan Arild Snoen tatt for seg islam under overskriften ”Tusen års stagnasjon”. Alene illustrerer de to overskriftene et paradoks:

Det er enorm avstand mellom utgangspunktene for vurderingen av islams forhold til det moderne demokrati. Dessverre maktet ikke Minervas frokostmøte 1. juni å få frem at dette paradokset skjuler problemer som antakelig stikker atskillig dypere enn til spørsmålet om enkeltindividers gode vilje.

Møtet er lagt ut på nett her.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også