Nytt

Forsker og samfunnsdebattant, Olav Elgvin, er bekymret for våre muslimer, han frykter at de skal føle seg utenfor det gode selskap, og dermed bli konservative.

I en kronikk i Klassekampen lørdag 23. april kommenterer Olav Elgvin den responsen Usman Rana har fått for sin siste bok Norsk islam. Han skriver om hvordan Rana støtter opp om den liberale og sekulære rettsstaten, men også hvordan Elgvin oppfatter boka som en oppfordring fra Rana til storsamfunnet om å ta muslimene inn i varmen, et budskap om at muslimer ikke er så skumle som vi tror.

Olav Elgvin er opptatt av at manglende aksept blant nordmenn for islam og muslimer fører til at muslimer tar avstand fra storsamfunnet, isolerer seg og blir skeptiske til oss, og viser til en episode med et tidligere intervjuobjekt hvor dette skjedde. Elgvin er derfor bekymret for den behandlingen Usman Rana får.

usman.rana

Olav Elgvin viser til ulike kritikere som hevder at Rana ikke er et barn av opplysningstiden og at Rana etter deres oppfatning stiller seg utenfor moderne norsk og vestlig tankemåte. Elgvin ser at en del av kritikken kan, saklig sett være riktig, men at problemet er at:

Rana blir definert ut av det gode selskap. Husislamist. Utenfor norsk tenkemåte. Ikke et barn av opplysningstiden. Ved å bruke slike merkelapper blir Rana effektivt stengt ute: Han er ikke en av oss. Han lever her blant oss, men han er ikke en del av gjengen. Ikke egentlig.

Hva skjer da, når andre konservative muslimer ser hvordan Rana blir møtt? Tross alt: Han forsvarer den sekulære staten, han forsvarer ekteskapsloven for homofile, har tar til orde for at karikaturer skal være tillatt. Likevel blir han ikke sluppet inn i varmen. Det jeg frykter er at flere vil reagere slik som mannen jeg snakket med for noen år siden: De godtar oss ikke uansett. Fuck it.

Det kunne vært interessant å fått vite hva Elgvins muslimske venner mener med å bli godtatt, hva det egentlig innebærer, det å bli tatt inn i varmen. Jeg har en snikende mistanke om at det handler om mer enn å leve i fred og ro. Det er noe her som tyder på at deres forståelse av å bli godtatt handler om at vi skal bøye oss for deres krav, for det er sjelden det kommer frem hva den aksepten de savner egentlig går ut på. For hvem andre enn muslimer kommer med disse argumentene om aksept fra storsamfunnet? Når hørte du en sikh, hindu eller jøde klage over at de ikke er blitt sluppet inn i varmen? De lever sine liv, akkurat som kristne nordmenn, hverken mer eller mindre, men muslimer derimot…..

Som kristen forfatter og skribent vet jeg at den sekulære verden ikke bryr seg om hva jeg mener og skriver. Snarere tvert imot. Reaksjoner fra redaktører og lesere vitner svært ofte om at de ønsker meg dit pepperen gror. Men det vet jeg jo fra før, jeg endrer ikke personlighet av den grunn, jeg blir ikke farlig for mine omgivelser om jeg møter motstand.

Men for Elgvins muslimer er det åpenbart et problem at deres omgivelser stiller spørsmål ved hva de tror på og hva de vil. Det er som om vi ikke skal få lov til å avvise deres tro, at vi i frykt for deres reaksjon skal slippe dem inn i varmen. Men hvilken varme? Jeg finner det forunderlig at Elgvin mener at troende muslimer har lyst å bli en del av den sekulære «gjengen». Er det egentlig troverdig? Hva vil de der? Hvordan skal dette samspillet utfolde seg?

Olav Elgvins forsvar av Usman Rana gir meg flere spørsmål enn svar, men mest av alt hadde det vært opplysende for oss alle dersom Elgvin kunne forklart hvorfor muslimer ikke tåler å bli avvist, hvorfor de blir farlige for omgivelsene hvis vi sier at deres innrømmelser ikke holder.

Av en eller annen grunn bekrefter Olav Elgvins artikkel bildet av islam som en skummel religion. Når selv et forsvar ender opp i negative assosiasjoner, er det på tide å vurdere hvem man spiller på lag med.