Kommentar

Aps Khalid Mahmood sier i et intervju med Aftenposten at «muslimer forfølges i Norge». Til NRK Dagsnytt drar han også parallellen til jødene og løper linen helt ut. Hvor alvorlig skal vi ta disse uttalelsene?

Hvis vi svarer med å spørre «hva er det med disse muslimene»?, spiller vi Mahmoods spill, som er gruppepolitikk og utpressing, hvilket er det samme som segregering og polarisering. Flerpartene av norske store medier er med på det spillet Mahmood har lært seg å spille. De vet at mediene er med på notene, og at det gir uttelling å spille offer-dramaet. Men det er et farlig spill, fordi gevinsten begynner å bli mindre. Folk har hørt den før, så man må overdrive enda mer for å oppnå samme resultat. Nå er man nede på 30-tallet, dvs. man er forbi 1933, skal vi tro Klassekampen. Det finnes bare ett stadium igjen og det er selve Holocaust. Det blir for drøyt, selv for Mahmood, men forfølgelse er OK.

Hvem sier hva? Og hva er motivet? Utspillene har preg av å være skuespill. Det har pågått i så mange akter, med så mange gjentakelser at regien begynner å bli tydelig. De som opplater sin røst og roper opp om krenkelse er stort sett pakistanere: De anklager norske kritikere for å skjære alle over én kam, men det er en teknikk de bruker selv med den største selvfølgelighet: De snakker – slik Mahmood gjør idag – på vegne av alle musliimer.

Det er selvfølgelig bare tøv. Mahmmod snakker ikke en gang på vegne av alle pakistanere. Han bruker debatten til å skaffe seg oppmerksomhet og innflytelse. Han markerer overfor andre i partiet: «se, jeg kan spille dette kortet når jeg vil, så dere bør behandle meg med respekt». Budskapet til hans egen gruppe er: «se hvor mektig jeg er som kan få mediene og opinionen til å skjelve».

Så lenge mediene fortsetter å stille opp hver gang en selvhevdende pakistaner ønsker å si noe, vil spillet fortsette. Abid Q. Raja og Mohammad Usman Rana slipper til i avisene med alt. Raja hadde forrige uke både kronikk i Aftenposten og VG. Han ville også si noe under Aftenpostens religionsmøte, selv om han dekket det. Søndag hadde han sitt eget møte. Oppmerksomhetsbehovet er umettelig.

For enhver annen gruppe/talsmann ville norske medier satt grenser. Men ikke overfor taleføre, selvhevdende, konservative pakistanere. Og dette fra medier som er svært integrasjonsvennlige. Det er ikke integrasjonsvennlig. Det skader integrasjonen. Disse gutta får høy status i det pakistanske miljøet. Pakistanerne tror – må tro – at deres måte å være på er OK. De ser at brautende atferd, uhøfligheter og utpressing gir resultater.

Konkrete eksempler: Abid Q. Raja møtte Martin Kolberg til debatt i Her og Nå sist uke. De var uenige, men Raja skal ta rotta på Kolberg, så inderlig at han ydmyker ham. Raja later ikke til å forstå at dette skjer for åpen mikron, lytterne hører hvem det er som er brautende. Det er nettopp tonen og stilen, som det ellers snakkes så mye om, som er problemet, og journalistene lar Raja holde på.

Hvis en norsk debattant hadde oppført seg slik i RedaksjonEn som Rana gjorde overfor Siv Jensen, da han åpnet med å si at «Goebbels ville vært stolt av deg», så hadde vedkommende aldri sluppet til i studio igjen. Men få dager senere dukket Rana opp i programmet til Christine Præsttun i NRKs Spekter om islam i Norge. Det skulle være et program om vanlige muslimer og hverdags-islam. Men jammen greide hun ikke innkalle Rana til en teta-a-tete i studio. Rana er islamist og burde holdes på en viss avstand. Ved å innlemme ham i et program om islam har NRK bekreftet hans status som talsmann. Det er alvorlig.

Det er ikke kritikerne som polariserer. Det er mediene som spiller de pakistanske mennenes spill.

Norge har mange innvandrere fra muslimske land. Mange har flyktet fra forfølgelse. Det blir vi til stadighet minnet om. Men hva kan det komme av at nær sagt alle talsmenn som mediene slipper til er konservative pakistanske menn? Hvor er de velutdannede iranerne? De slipper til en sjelden gang i rollen som menneskerettsforsvarere. Rollen som islam-kritiker er også forbeholdt enkeltpersoner, som Sara Azmeh Rasmussen. Men de står alene og er sårbare. Det er medias skyld. Faktisk. Hvorfor har ikke noen sagt dette før? Det er et opplagt faktum.

Utstillingen Ahmed Mashhouri har i Porsgrunn bibliotek er et slik eksempel på en moderne iraner som kommer til Norge og gjerne vil praktisere sin kunnskap og erfaring. Han har laget en serie plakater med religionskritisk budskap. Det burde vært et stort tema i riksavisene, ikke bare fordi den første utstillingen på Ulefoss ble angrepet. Det er innholdet i plakatene og det kunstneriske uttrykket som er interessant. Men mediaaktører som spiller det pakistanske spillet greier ikke forholde seg saklig til en kunstner som Mashhouri. Han blir kontroversiell og farlig. De holder seg på avstand, og relaterer kun til bråk og vold rundt bildene. Dermed blir Mashhouri redd: han merker at dette kan bli farlig, og blir forsiktig. I Ulefoss ble bildene tatt ned. Det er egentlig oppsiktsvekkende at Porsgrunn lar dem henge, og enda mer at kommunen vurderer å kjøpe dem og bruke dem i utstillingen.

For måten mediene har brukt og latt seg bruke av de pakistanske menn med store egoer resulterer i en innskrenking av ytringsfriheten.

Offerrollen og krenkelsesritualene er nå perfeksjonert i den grad at regjeringen la frem to forslag som skulle gjøre dem til lov!! Så langt er vi kommet. Myndigheter og medier har internalisert spillet. Men folk sa nei. De vil ikke ta på seg en mental hijab.

Den som leser leserbrev og nettkommentarer vil raskt finne ut at det finnes masse mennesker i dette landet som har kjent disse utpressingstaktikkene på kroppen. De er velkjent og lett gjennomskuelige. Men norske politikere og redaktører later ikke til å forstå noen ting. Folk fra muslimske land ser hvem som slipper til og trekker sine konklusjoner: De blir redde og holder munn.

Selv er jeg møkk lei av å høre om islam og muslimer. Det handler ikke om det. Det handler om høyst levende mennesker, maskuline, selvopptatte sådanne, som bruker høyst håndfaste, gjenkjennelige metoder for å presse seg frem og få oppmerksomhet og status. Jeg sier som danskene: «jeg gidder altså ikke». Jeg orker ikke lese mer tøv av Abid Raja eller Usman Rana, eller høre sprøyt av Khalid Mahmood. Dette er en variant av drosjesvindelen: man tager hva man haver – religion og Det tredje riket – og slynger de i fjeset på opinionen. Det virker, gang på gang.

De senere år har jeg utviklet allergi mot norske medier: livet er for kort til å tilbringe store deler av det sammen med Einar Lunde eller Harald Stanghelle. Jeg tror ikke bare det er fordi man oppdager at tiden er tilmålt. Det handler også om at man utvikler antistoffer mot en daglig påvirkning. Kroppen og hodet sier: dette orker vi ikke mer av.

Den samme reaksjonen kjenner jeg overfor Mahmood, Raja og Rana: Spar meg.

Jeg tror det er en sunn reaksjon. Å komme ned på jorda, kjenne at dette handler om noe helt annet enn det de snakker om. Det er en instrumentalisering av kultur og religion til pressmidler mot egen gruppe og storsamfunnet.

Man må bare stole på sin egen forstand og si: Stopp! for å bevare forstand og bakkekontakten. Livet handler om noe helt annet. Bare spør normale muslimer. De finnes det også noen av.

Les også

-
-
-
-
-