Kommentar

Flere muslimer har gitt uttrykk for at tegningene var dråpen som fikk begeret til å renne over. Det er også uttrykket Abid Q. Raja bruker, og som Morgenbladet velger å kline utover forsiden: Nok er nok.

Hva er det nok av? I sin kommentar forklarer Raja det blant annet med irritasjon over hvem som slipper til i debatten:

Debatten i Norge er heller ikke egnet til å løfte oss et hakk opp. Når jeg ser TV 2s «Tabloid» bruke Hege Storhaug i sin debatt foran moskeen World Islamic Misson, blir jeg oppgitt. Like overrasket blir jeg når komikeren Shabana Rehmans meninger er viktigere for NRKs «Standpunkt» å formidle. Bedre ble det heller ikke da Zahid Mukhtar i samme program ble titulert med «talsmann for muslimene i Norge». Hvorfor er for eksempel ikke Islamsk Råd invitert? Hva med våre muslimske folkevalgte? Panelsammensetningen har aldri vært balansert.

Det er umulig å skjønne hva Raja mener: Er det utilbørlig at Storhaug filmes foran en moské? Han ble overrasket over at Rehman var med i «Standpunkt» fra New York. Hvordan kunne hennes meninger være viktigere for NRK. Viktigere enn hva?

Raja sleiver i vei og røper hvor intolerant han er overfor kritikk. Han synes debattene er ubalanserte. Personlig synes jeg de heller er ubalanserte den andre veien. NRK garderer seg mot at den skal få luft under vingene og ta opp problemene i hele dets bredde.

Raja er et lettvint eksempel. Han antyder hvor det «klør». De stadige «negative» historiene om æresdrap og tvangsgifte. Oppslag om skader ved inngifte. At pakistanere nesten aldri gifter seg med nordmenn, selv ikke sine egne, men henter ektemake i hjemlandet. Drapet på Rahila Iqbal. Statistikk fra krisesentre og fengsler.

Det blir for mye. Hvorfor så mye fokus på de negative historiene, spør de, og mener seg diskriminert. Hvorfor heter det æresdrap når innvandrere er innblandet og familievold når det er en innfødt norsk?

Man får inntrykk av at det er selve ytringsfriheten som er plagsom. Mediene misbruker den jo hele tiden til å gi dra frem all mulig dritt. Følelsen av at det drives en kampanje mot innvandrere/pakistanere/muslimer ligger på lur. Profet-saken får disse følelsene til å eksplodere: Nå går de til angrep på profeten! Nå får det være nok!

Det er derfor helt logisk når talsmenn som Raja går inn for å begrense ytringsfriheten via lovveien. Han er jo advokat.

Man får inntrykk at at mange lengter tilbake til Pakistan, hvor negativ informasjon om samfunnet blir undertrykt, hva enten det er vold mot kvinner, voldtekter, fanger i fengsel uten lov og dom, forfølgelse av ahamadiyaer og kristne, listen er lang.

Når dette blir saker i norske medier er det fordi vi ikke vil ha det slik. Vi har målsetninger om at kvinner ikke skal bli voldtatt. I Pakistan er disse forholdene godtatt. Det gir et bigott, hyklersk samfunn. Hykleriet spiser opp tilliten i samfunnet. I stedet blir det korrupsjon og forbindeler som avgjør.

Pakistanere viste at de ikke liker korrupsjonen da Musharraf var i Oslo. Men jeg tror de har vennet seg til hykleriet. Skjønnmalingen. Å holde fasaden. Fordi det berører familiene og klanenes makt. Derfor er ytringsfriheten en trussel. Diskusjonen om tegningene er en debatt om profetens skjegg. Mye mer står på spill. Også for oss.