Kommentar

En ny stemme fra det pakistanske miljøet, Iffit Z. Quereshi, klager i Dagbladet over at mediene kun slipper til enkeltpersoner fra andre kulturer som gir et helt skjevt bilde. Konkret mener hun at folk som Shabana Rehman og «Izzat»-regissør Rolfsen gjør ubotelig skade. I det minste bør andre pakistanere få slippe til, for å fortelle at de fleste er normale mennesker.

At «vanlige» pakistanere kan bli både skuffet, skremt, sinte og fortvilet over fremstillingen av deres gruppe, er forståelig. Men Iffit Z. Quereshi viser dessverre at hun ikke forstår hvordan mediene fungerer, og heller ikke hvorfor pakistanerne har fått så mye dårlig presse.

Er det rett av media å la bare den ene part komme til orde uten at de som blir angrepet får sjansen til å presentere sin versjon? Håndteringen av denne debatten kan være en illustrasjon på måten norsk demokrati og ytringsfrihet begrenses til å bare inkludere dem som adopterer den norske væremåten. Det er ikke full frihet for alle! I alle fall ikke for de stemmene som sier ifra om at de opplever at andre stadig tråkker på deres kultur, religion og livsstil. Det kan dessverre se ut til at det har blitt en akseptert trend å håne etniske minoriteter åpenlyst gjennom massemedia. Det kan for meg se ut som om profilerte personer fra minoritetsgrupper har monopol på å beskrive vår virkelighet i media. Jeg får også inntrykk av at media ønsker å temme etniske minoriteter, gjerne gjennom at de latterliggjør sine egne. De få som tar på seg utfordringen med å være med og rette opp skjevheter i media blir skremt av måten de blir framstilt på (som store farlige fundamentalister), og trekker seg kanskje dermed ut av medias søkelys igjen.

Quereshi har en oppfatning om at «de andre» (de som ikke mishandler kona, dreper dattera, skyter på andre gjenger osv.) har rett til å slippe til orde. Hvilken rett? Heller ikke fru Olsen på Grorud får spalteplass til å fortelle om sitt normale liv, fordi om naboen er narkoman og tyv.

Så insinueres det en konspirasjon, et motiv, et ønske om å ta minoritetene og fremstille dem i verst mulig lys ved bare å bruke «overløpere», de som kritiserer «sine egne». Det er et slikt språk Quereshi legger opp til: «oss» og «dem». Men forstår ikke Quereshi at norsk kultur handler om enkeltmennesket? Det er det vi er interessert i. Hvis hun våget å snakke om jeg, og ikke var forurettet på vegne av en hel gruppe, som dessverre har holdninger som er uforenlige med et opplyst samfunn.

Den logiske konklusjonen på Quershis resonnement må bli sensur: at norske medier ikke skal skrive om kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap osv. Fordi det krenker så mange pakistanere.

Det er tungt for de menneskene som blottlegger hele sin livshistorie om tvangsekteskap, omskjæring og vold. Jeg vil påstå at det også er tungt for de menneskene som opplever en annen virkelighet enn den som beskrives i media, og som ikke har mulighet til å komme til ordet og få forsvart seg. Medias og enkeltpersoners generaliseringer og fremmedfiendtlige holdninger fører til at store grupper fra etniske minoriteter blir diskriminert og stemplet som voldelige, mannssjåvinister, fundamentalister og/eller liknende når de møter offentligheten.

Jeg noterer er at Quereshi hele tiden sier historiene om overgrep er enkeltmenneskenes. Mens det store flertall blir slått i hartkorn med disse avvikene. Urettferdig, m.a.o. Men her er vi ved problemets kjerne: historiene om overgrep er ikke avvik, de er sanksjonert av flertallskulturen i Pakistan. Som president Pervez Musharraf sa om Mukhtaran May: Noen bruker en voldtekt som middel til å komme seg utenlands. Det er fordi islamske land har en kollektiv kontroll som Vesten gradvis har vokst ut av, gjennom flere hundreår, at konflikten mellom pakistansk og norsk kultur blir så stor.

Quereshi flagger tydelig sin tilhørighet når hun gir et eksempel på en hverdagshelt hun vil ha fremhevet, Ambreen Pervez, som havnet i konflikt med sin arbeidsgiver A-møbler da hun iførte seg hijab. Hun fikk medhold og beholdt jobben, men nå viser det seg at hun ble frosset ut av kolleger og ledere og valgte å slutte.

Det er mennesker som Pervez’ som fortjener spalteplass og en godstol på «Først & sist». Det er tross alt sterke kvinner media ønsker å profilere – og Pervez er en av disse.

Tja. Det er haugevis av eksempler på mennesker som mobbes ut av arbeidsplassen, uten å bli gjest hos Fredrik Skavlan. Er saken så viktig at hun burde vært det? Tja. Det er en regel i mediene om at det ikke er så lett å ta opp igjen saker som lenge har gått sin gang.

En annen ting er at det er en merkbar ambivalens hos folk i forhold til religiøse symbolers inntog i det offentlige rom. Humanetisk Forbund og kunnskapsminister Djupedal vil ha vekk ordet «kristen» fra skolens formålsparagraf. Når pakistanere ønsker å markere sin religion på arbeidsplassen, skurrer det. Skal offentligheten være nøytral, må det gjelde alle. Denne konflikten vil trolig bli mer synlig.

Det mest betenkelige ved Quereshis artikler er den ubehjelpelige og umodne omgangen med begreper. Irshad Manji skriver at muslimer befinner seg i puberteten: det er en sutring og jamring, en selvopptatthet og oppfatning av seg selv som offer. De evner ikke å se utover sin egen gruppe.

Jeg er redd dette også preger deres oppfatning av demokrati og ytringsfrihet. Ytringsfrihet betyr at alle skal komme til orde, skriver Quereshi. Hun synes å ta det bokstavelig. Hvis Rolfsen og Rehman får dra pakistanere ned i møkka, så skal det oppveies, for å skape balanse.

Jeg får en følelse av at i de fora hvor pakistanere og likesinnede får flertall, vil det være flertallet som bestemmer. Selv om Quereshi nå er opptatt av at minoritetene må slippe til, er det i virkeligheten en majoritetsoppfatning hun målbærer. De er bare fryktelig sinte og frusterte fordi de foreløpig er marginalisert, i stor grad på grunn av sin egen oppførsel. Men demokratiets beskyttelse av de svake og maktesløse, eller de som er uenige, hører jeg lite om.

Innvandrere i medienes søkelys
MINORITETER I MEDIENE: Bør profilerte personer fra minoritetsgrupper få tegne et negativt bilde av hele folkegrupper ut fra sine egne personlige erfaringer?