Kommentar

Den non-verbale biten fikk størst oppmerksomhet i mediene, og dette er hva Shabana Rehman sa til premierepublikummet foran visningen av Khalid Hussains film «Import Eksport»:

Shabana Rehmans åpningstale

Kjære filmelskere, kjære kulturminister, vil dere se min Kungfu-dans? Nå skal dere få kassasuksess-ideer helt gratis fra meg. Den første muslimske Kungfu-magedanserinnen! Haaah hooooh hai!

(Danser)

Jeg beklager. Nå skal det bli alvor her. Jeg skal nå nevne noen eksempler på hva kulturkonflikter består av:
Fitte, kukk, kline, knulle, pule, barbert mus, silikonpupp, religion, kultur, pakistansk, norsk, bunad, stiv pikk, porno, sensur, dop, søppel, himmel, helvete, foreldre, barn, Koranen, Aune Sand, Bibelen, jødene.

Men: kulturkonflikter er til for å løses. Ikke bare på film, men også i virkeligheten. Jeg mener de kan løses med kyss. Jeg vil derfor invitere selveste kulturministeren opp for å gi meg et kyss. Valgerd, du vil få noen stemmer på det, men du vil sikkert miste noen også…

(Kysser)

Jeg er vokst opp på Holmlia – og der bor det jo mange… for å si det sånn, å åpne solarium der… Selv om jeg vokste opp på Holmlia, føltes det som jeg vokste opp i India. For hver dag satt vi inne og så på minst tre Bollywood-filmer, noe som jeg syntes var veldig kult, for hver gang vi gikk ut, så ville nordmennene ha oss med på dugnad!
Det må jo være enkelt å være manusforfatter i Bollywood. Det er alltid samme story: En veldig pen gutt, fra en lav kaste, som forelsker seg i kongsdattera. Etter fem timer og fjorten musikkvideoer, så blir det bryllup. Men… minner ikke dette veldig om en norsk historie? En veldig pen gutt – fra en lav kaste… fra Moss…?
Jeg er vokst opp med film som barnevakt, kino som fast stevnemøtested, og i voksen alder film som virkelighetsflukt, tidsfordriv, inspirasjon. Jeg er sikker på at når jeg dauer så er det ikke mitt eget liv som vil passere revy. Nei, det er alle filmene jeg har sett som vil passere revy. For meg er film like viktig som livet. Film er liv. Film er det mest fundamentale uttrykk et menneske kan lage for å skildre, kopiere, erfare og erkjennne livet. Derfor kan jeg ikke holde dette innlegget her hvor jeg smiler pent i mitt pakistanske antrekk og fortelle hvor flott jeg synes det er med en norskpakistansk film – bare fordi den er norskpakistansk. Jeg skal ikke si så mye om den filmen dere nå skal se, jeg håper det vil nyte den, kose dere med karaktertolkningene, smile og få noe å tenke over fra en norskpakistansk virkelighet. Filmen handler om motsatt integrering og kjærlighet. Den er både paradoksal og på slutten når faren……ånei nå holdt jeg på å røpe slutten, sorry.
Da jeg satte meg ned for å skrive innlegget mitt for denne åpningen, ble jeg skikkelig rasende. jeg blei dritforbanna. Hvorfor det? Fordi vi lever i en tid da kulturkonflikter ikke bare handler om tvangsekteskap. Det handler om selvmordsbombere, knivdrap på regissører, gjengvoldtekt av seksuelt selvstendige piker, det handler om alle mulige trusler, drapstrusler, bombetrusler, voldtektstrusler, trusler om om utstøtelse, trusler om bank, om skilsmisse, om barnekidnapping. Det finnes plenty av historier fra virkeligheten som skal fortelles, fortelles med filmens språk fordi ingenting er så innsiktskapende og samlende og ordløst som bilder på et lerret kan være. Enten du er analfabet, kunstner, tigger eller rik.

Feelbad-komedier er en treffende betegnelse på visse typer filmer vi ser bli laget i Europa nå. De tar opp konfliktene mellom frihet og ufrihet, religion, tradisjon og rock’n’roll anno 2005 – og ikke slik 70-tallgenerasjonen gjorde. Jeg snakker om filmer som Mot veggen, Det Lila sa, Øst er øst, Bend it like Beckham og Jalla Jalla – og dagens premierefilm Import/Eksport. Filmer som blør med et smil om munnen. Hvorfor disse filmene passer inn under kategorien feelbad-komedier er fordi vi ler av, rister på hodet av og forskrekkes over alle de valgene menneskene må ta.

Feelbad-komedier er en ny kategori filmer, de kan ikke kalles flerkulturelle filmer, det er misvisende. Feelbad-komedier tar opp det tragikomiske i kulturen. Det tragikomiske i oss mennesker og det tragikomiske i hele begrepet frihet. For hvorfor skal en pupp, et kyss, eller hva som helst annet vekke harme? Å si at det er fordi innvandrerkulturen er bakstreversk er fullstendig idiotisk.
Filmregissører: Si det som det er. Dere trenger ikke å være ironiske. Skildre virkeligheten, den er mye mer sexy, mindblowing og oppdragende enn fiksjonen.
Når det gjelder tvangsekteskap, vil hele dette helvetet fortsette så lenge man godtar premissene. Jeg håper å se mange flere filmer og mange flere samarbeidsprosjekter der man kan vise fingeren til den type moral som tvinger menneskene til å gi opp sin sjel og spille marionettdukker for kulturen.
Kulturkonflikter stinker. De er tragiske, de blør og de gjør jævlig vondt.
Denne filmen har vært omdiskutert fordi den viser for første gang en pakistansk jente som kysser en norsk gutt. Jeg tror pakistanere bare gjør seg til. Et kyss er ikke kontroversielt å vise på film. Men nå skal jeg vise dere noe som er kontroversielt!

(….)

***
For øvrig har VG en særdeles døll kommentar på sin såkalte blogg, med påtatt indignasjon og medlidenhet for Valgerd, som selv tok stuntet med godt humør. Når norske journalister blir indignert på Valgerd Svarstad Hauglands vegne, da har Shabana Rehman virkelig klart å trykke på ømme punkter. Valgerd og Shabana har noe til felles: De er utskjellingsobjekter, og de tør å bruke ytringsfriheten til å si og mene det journalister og såkalte meningsdannere ikke aksepterer. At Ane Vallevik Håbjørg ikke ville bli likt å bli avfotografert i heftig omfavnelse med Shabana, sier litt om fordommene hos VG-journalisten. Men er det det at Shabana er kvinne, eller at hun er av ikke-norsk opprinnelse, eller begge deler?

Hva består krenkelsen i?
Selvfølgelig hevder Håbjørg at hun ikke ble sjokkert, og det er en velsignelse at Shabana også viste enden til publikum, for da kan det også hektes på, det er jo ikke det samme at en kvinne drar ned buksa som når en mann gjør det (streakers). Når menn gjør det, er det jo heller festlig. Journalisten kaller Valgerd fordomsfri, og nettopp den påstanden burde fått VG-journalisten til å reflektere over egne meninger på «bloggen». Hun klarer rett og slett ikke å ta innover seg hva det handlet om. Hun lever i et samfunn som nettopp er det Shabana vil vise oss at vi lever i, og har hun i det hele tatt hørt hva Shabana Rehmans budskap var? Journalisten tar ikke sine egne ord alvorlig når hun skriver at det faktisk ikke er alle som har den friheten Rehman tillater seg, selv her i landet. Kanskje «blogg»-journalisten burde vært mer engasjert i det faktum. Alle som ble og blir støtt av Shabana Rehmans uskyldige stunt har noen runder å gå med seg selv. Det var ikke Valgerd hun utfordret; Valgerd har tålt mye hets fra norske journalister og tåler en vennlig omfavnelse fra et godt menneske som Shabana; men den spissborgerlige, fordomsfulle, korrekte holdningen hos den norske «radikale» dekadensen, som vanligvis hater Valgerd. Greit nok at Shabana er norsk, men hun er ikke som «oss» og må sannelig ta seg sammen og oppføre seg! Kanskje VG-bloggeren skal invitere Valgerd til å gå sammen med seg til kirka og be for Shabanas sjel. Jeg antar Valgerd ville takket nei, dette er da ikke noe å bære seg over.

VG-«bloggen»:
Kyss med bismak

«Stuntkomiker Shabana Rehmann hyllet den norske friheten ved å invitere kulturminister Valgerd Svarstad Haugland opp på scenen for å gi henne et kyss. Det smaker dessverre av tvang.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke ville synes det var det minste artig å intetanende bli kalt opp på en scene for å bli kysset av et fremmed menneske. Hvilken frihet har man da til å si nei?

Og jeg ville i hvert fall ikke satt pris på etterfølgende kommentarer av type: – Det var ild i Ane. Og hun smakte godt.

Sjokkert blir jeg ikke, men jeg ikke ville likt å se meg selv avfotografert i tilsynelatende heftig omfavnelse med Shabana – akkompagnert i avisene av bilder der hun trekker ned buksa. Men Valgerd er forhåpentlig mer hardhudet enn de fleste andre av oss.

En erfaren medieaktør som Shabana Rehman burde vite bedre. Det er uredelig og misbruk av Valgerd Svarstad Hauglands velvillighet og fordomsfrie holdning.»

Feelbad-komedier er en ny kategori filmer, de kan ikke kalles flerkulturelle filmer, det er misvisende. Feelbad-komedier tar opp det tragikomiske i kulturen. Det tragikomiske i oss mennesker og det tragikomiske i hele begrepet frihet. For hvorfor skal en pupp, et kyss, eller hva som helst annet vekke harme? Å si at det er fordi innvandrerkulturen er bakstreversk er fullstendig idiotisk.
Filmregissører: Si det som det er. Dere trenger ikke å være ironiske. Skildre virkeligheten, den er mye mer sexy, mindblowing og oppdragende enn fiksjonen.

Når det gjelder tvangsekteskap, vil hele dette helvetet fortsette så lenge man godtar premissene. Jeg håper å se mange flere filmer og mange flere samarbeidsprosjekter der man kan vise fingeren til den type moral som tvinger menneskene til å gi opp sin sjel og spille marionettdukker for kulturen. – Shabana Rehman –