Kommentar

Det snakkes om konspirasjoner, et ord som har en dårlig klang. Men det finnes faktisk åpne konspirasjoner, som alle ser men ikke forstår: Hvis mennesker med makt og innflytelse bestemmer seg for å definere virkeligheten på en bestemt måte, vil flertallet følge med. Det blir the lay of the land.

Hvis disse vedtatte begrepene beskriver et komplekst fenomen på en måte som fortrenger andre måter å se det på, kan det få store konsekvenser. For eksempel: Venstre-høyreaksen er sentral for å forstå politikk. I Norge brukes den fortsatt i konvensjonell forstand uten særlig forsøk på å problematisere begrepene.

At religiøse grupperinger gjør sin entré på scenen kompliserer. Hvor skal de plasseres? Det finnes en tydelig identifikasjon på venstresiden med etniske grupper. Venstresiden vil forsvare the underdog. Men noen av de nye gruppene har verdier og standpunkter som klart ville plassere dem på høyresiden ut fra vanlige kriterier. De er tradisjonsbundne og patriarkalske når de kommer til Vesten, de verdsetter familiesammenhold og setter gruppen over individet. Religion er viktig. Alt dette er klassisk konservative dyder. Likevel vil de fleste gravitere mot venstre, og venstresiden har oppkastet seg til deres forsvarere.
Hvorfor?

At innvandrere graviterer til venstre er ikke så rart, da det er venstresiden som er mest tolerant med regler for innvandring og mest generøse med bidrag og ytelser. Å være de svakes forsvarer gir venstresiden en god følelse.

Her støter vi på noe nytt: feel-good faktoren, identitetspolitikk som erstatning for klasseforståelse av politikken.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha savnet klassebegrepet som parameter for politikken, men det er faktisk helt vesentlig.

Ralf Pittelkow og Karen Jespersen er to dansker som virkelig har forstått at fremveksten av det moderne samfunn bygger på opplysningstidens forestillinger om det autonome mennesket. Staten er til for individet, ikke omvendt. At det er frigjøringen av individets skaperkraft som er forklaringen på den enorme produktiviteten, den høye levestandarden og også kulturen. Forutsetningen var at staten inngikk en kontrakt der den lovet å respektere invididet og ga det visse friheter: ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, trykkefrihet, demokratisk representasjon ved frie valg.

Men i tillegg til disse skal man legge klasseperspektivet. Den nye selvtilfredse eliten som styrer Norge, har forvist klassebegrepet til skammekroken og langt på vei avskaffet arbeiderklassen som politisk begrep. (Partipolitisk er den er erstattet av offentlig sektor, som er noe ganske annet.)

Det som har erstattet klassekategoriene, er identitetspolitikk. De unge og ungdomskulturen er både et kommersielt og et ideologisk fenomen. «Unge» som politisk begrep, som i ytterste konsekvens har rett til å angripe politiet fordi de de er «unge». Det som er «ut» er «hvit», tradisjonell kultur. Skal man være «in» og med, må man legge avstand til egen tradisjonell kultur og vise at man er «med». Det å spise etnisk mat er en innvielse i noe mer enn gastronomi.

Allerede her ser vi en merkelig negasjon. Mens innvandrere med den største selvfølgelighet får beholde sin tradisjonelle kultur, får majoritetskulturen beskjed om at deres ikke «duger»: Den må justeres, omstilles til det nye; den må åpne seg. For de nye chattering classes er dette bare et pluss: Det utvider repertoaret, av reisemål, mat, innredning, litteratur og film, og gir plass til et utall av trender innenfor det som utropes til og føles som en nødvendig historisk utvikling. For hva er alternativet? Det er inndeling i «dem» og «oss», og dermed krig. Slik snakker gamle, hvite, sinte menn, som George W. Bush. Hans handlinger beviser at teorien er sann: Irak, Guantanamo, renditions, Bagram, Enduring Freedom.

Det het tidligere det fargerike fellesskap, og deretter det flerkulturelle. Ordet har gått inn i det norske språk, men har den senere tid begynt å skurre: Den nye multikulturen slår sprekker.

Det er et tydelig tegn på at man er trengt og i forsvar når venstresiden kjører frem argumentet om at dagens muslimer er 20-30-årenes jøder. Man tyr til de mest ytterliggående sammenligningene.

Når venstresiden kjører frem parallellen mellom kritikk av muslimer og islam og antisemittismen i mellomkrigstiden, er det uttrykk for at man føler seg trengt. Men at man kjører frem et så ladet begrep, sier mer om hvor innsauset og nedsunket man er i identitetspolitikk. Nå er det gruppeidentitet, etnisitet, kultur og religion det handler om. Men at man ikke forstår at man plasker ut i det med begge bena når man trekker inn jødene, viser at man ikke lenger har et kart over terrenget man beveger seg i. Man er oppslukt.

Identitetspolitikk begynte med rettigheter for utgrupper, særlig homofile. Men det ble en ideologi som legitimerte de mest sære grupper; transer (all oppmerksomheten Benestad fikk, var en reklame for den seksuelle identitetspolitikken), sadomasochister (SM-foreningen kunne intervjues i Østlandssendingen som en hvilken som helst hageforening). Mediene har kastet seg over det seksuelle zoo, med målinger som skal fortelle oss hvor perverse vi egentlig er. Dogging og swingers tilhører vår verden, de tar den bare litt langt ut.

Etniske grupper kom etter de seksuelle gruppene i identitetspolitikken. Det er derfor naturlig at en profilert homofil som Aftenpostens Knut Olav Åmås stadig kritiserer myndighetene for å svikte kvoteringen av innvandrere i styre og stell. Selv gir han automatisk spalteplass til innvandrertalsmenn, uansett hvor reaksjonære de måtte være. Hvis man setter etnisitet fremfor å være borger og individ, er det riktig å trykke Osman hver gang han vil arrestere en uttalelse han ikke liker. Men jeg er ikke sikker på om det styrker integrasjonen. Det er med på å løfte frem talsmenn som forsvarer gruppetenkningen. Det er den vi har mer enn nok av.

Hvis man ikke benytter frihets/klasse-aksen, er det mye man ikke forstår.

Aften Aften kunne nylig fortelle at flinke innvandrerbarn vil bli bioingeniører, farmasøyter og leger. Der er de kraftig overrepresentert. Men de vil ikke bli førskolelærere og lærere. Der er de underrepresentert. Disse valgene sier en hel del.

At realfag har appell for unge fra muslimske kulturer, er ikke nytt. Det er mye lettere å forene religion med realfag enn med humanistiske fag. Men det mest oppsiktsvekkende er at få vil bli lærere, når 30 prosent av ungene i grunnskolen er utenlandske. Disse ungene trenger absolutt lærere som har samme kulturelle bakgrunn som dem selv, men får det altså ikke. Det vil rett og slett si at de unge svikter sine egne og prioriterer karriere og status.

Det er en pose- og sekk-holdning. Jobben med å integrere barna overlates til det norske samfunnet. Her ser vi et eksempel på at møtet mellom norsk og fjernkulturell kultur kan gi sosial mobilitet, uten at det bedrer integrasjonen.

Det er umulig å se disse trekkene hvis man ikke har økonomiske interesser for øye.

De pakistanske drosjesjåførene blir hengt ut som svindlere og snyltere, men bioingeniøren blir fremholdt som et ideal i «borgerpressa». Eller ta Abid Q. Raja: Norsk offentlighet er glad for å ha noen vellykkede norskpakistanere. Men hans synspunkter skal vel ikke skånes av den grunn? Når han kjører frem den sekteriske linjen, godtar offentligheten altfor lett at han og andre snakker på vegne av alle pakistanere/muslimer. Det gjør de ikke. Selv om meningsmålinger skulle gi dem oppslutning fra 99 %. De snakker ikke på vegne av den ene forfulgte, en Ayaan Hirsi Ali, som har forstått hva et fritt samfunn handler om. Når Iffit Qureshi får kalle Shabana Rehman og andre for kokosnøtter, er det uttrykk for denne etniske rasismen og et angrep på integreringen.

Prinsippet om minoriteten og den ene er helt sentralt for forståelse av demokrati. Både som en garanti mot flertallets tyranni og som en sikkerhetsventil. Kanskje den ene har forstått noe som de andre ikke har forstått? (Her går en linje fra Jesus til Ibsen, en kjettertradisjon i vestlig kultur, som kan bli kvalt i en opportunistisk, hypertolerant dundynekultur. Som Hadia Tadjik sa til Ayaan Hirsi Ali, vi har plass til alle, men ikke til alt.)

Identitetspolitikk får katatrofale konsekvenser for det politiske gangsynet. Man evner ikke se hvem som er demokratiets fiender.

Nick Cohen siterer en britisk dramatiker, Sir David Hare, som klager over at han forbinder «Englishness» med alt han ikke kan fordra, det selvsentrerte, tradisjonelle, nasjonale. Han finner mer han liker på kontintet. Cohen bemerker:

Still it was worth wondering about the seriousness of a serious playwright who hadn’t grasped that the closest republic to England was France: a country cursed by unemployment, cronyism and racial hatred: the posessor of the largest white far-right party in the world and ghettos dominated by the brown far right in the shape of the Muslim Brotherhood.

Her er to viktige markører: Islamismen hører opplagt til på ytre høyre fløy, hvis venstresidens verdier har noen betydning. Hvis man våkner opp til denne erkjennelsen, blir den politiske forståelsen langt mer dynamisk. Ytre høyre (le Pen) og det religiøse høyre har mye til felles: sjåvinismen, antiamerikanismen og antisemittismen. Le Pen var en venn av Saddam, akkurat som Galloway i partiet Respect. Han uttalte at 9/11 var en bagatell, akkurat som Holocaust.

Le Pen står ikke til høyre for Bush. Han befinner seg på en helt annen akse. Den er svart, og der trives islamistene og høyreekstremistene. Det er på tide å gjenreise et verdensbilde som gjør det mulig å analysere og gjenkjenne frihetens fiender.