Kommentar

Konfliktene blant innvandrere og mellom innvandrere og innfødte er blant de vanskeligste temaene for samfunnet og dets fortolkere, i første rekke journalister, men også lærere, forskere og politikere. Likevel får de stor oppmerksomhet og gjør inntrykk. Hvordan håndteres konfliktene?

Sverige har valgt en ekstrem, nærmest orwelliansk løsning der alle spor av etnisitet og religion blir utelatt. Der er det bare alder og kjønn på personene, ingeting annet. Noen ganger er det umulig å forstå hva som har foregått, for beskrivelsene er så sparsomme. Andre ganger er det nærmest komisk, for ut fra omstendighetene forstår alle at det handler om innvandrere, men det må ikke sies rett ut.

Danmark er mest åpent, og Norge er et sted midt i mellom. Hvor åpen er det riktig å være? Noen forbrytelser er så spektakulære og får så mye oppmerksomhet at det vil være umulig å skjule personenes bakgrunn. Trippeldrapet på Kalbakken i Oslo, der en pakistansk bror drepte sine tre søstre med øks og pistol, var et slikt. Drapet på Martine Vik Magnussen i London nylig et annet. Den mistenkte er en ung araber, dessuten styrtrik. Det er umulig å hindre at etnisk-religiøse oppfatninger, stereotyper og fordommer aktiveres. Noen ganger møter dessuten virkeligheten stereotypen. Hva gjør man da?

Faktum er at mediene ofte tøyer en spektakulær sak maksimalt for å få mest mulig ut av den, selv om den utløser uvilje mot fremmede i majoritetsbefolkningen. Trikkedesperadoen på Bislet for noen år siden var et slikt eksempel. Selv om storyen her hurtig ble snudd til å handle om psykiatrisk forsømmelse, var selve hendelsen som hentet ut av en film, og det er de bildene som blir sittende. Liksom den stadigr replay av Twin Towers’ fall aktiverer engrammene om muslimers fanatisme og ønske om å drepe «oss».

Mediene later ofte til å være ubevisste om hva slags reaksjoner de utløser hos seerne/leserne. Til tross for overvekten av politisk korrekte holdninger og ønsket om å skåne er en del saker eksplosive i seg selv. Det er nok med bildet av Martine Vik Magnussen for å trigge noen av disse reaksjonene. Hun var arketypen på en nordisk blond skjønnhet, med de vakreste øyne. At hun er drept av en rik araber som vi ikke vet noenting om, overlater mye til fantasien. Og den arbeider.

Lære kodene

Samme prinsipper gjelder for journalistikk som for hverdagen i sin alminnelighet. For å leve sammen må man lære og forstå mest mulig av hverandres koder. Jo mer man forstår av Den Andres sed og skikk, jo mer vil man kunne forklare. Men her er en anstøtssten: Kulturer er forskjellige, de har ulike syn på f.eks. kvinners frihet. En vestlig journalist vil derfor kunne kaste et ubehagelig lys over sider ved en kultur. Her slår vestlige friheter inn for fullt, både i synet på religion, likestilling og individets frihet. Derfor handler krimjournalistikk også om synet på og forholdet mellom en majoritet og en minoritet. Det er ikke bare den enkelte som sitter på tiltalebenken. Hvis det handler om f.eks. æresdrap, vil det utløse en følelse av å bli krenket, stigmatisert, eller man benekter at det har noe med kulturen å gjøre. I begge tilfeller ligger saken der og gnager, og gir en følelse av ikke å bli forstått. Hvilket er en helt adekvat følelse: Det er en del praksiser det ikke er forståelse for i et moderne samfunn. Men samfunnet våger ikke si at det er slik, bare når det vipper over i åpen vold. Krimsakene blir derfor i en viss forstand kamparena mellom kulturer og tradisjoner, i en merkelig dobbeltkommunikasjon, for ingen av partene vil gå ut og ta fatt i de kulturelle faktorene.

Påvirkning

Rettssystemet skal være nøytralt og blindt i forhold til etnisitet. Drosjesvindelsaken i Oslo gjaldt i hovedsak pakistanske sjåfører. Svindelen var systematisk, og omfattet også trygde- og bostøttesvindel. Noen hadde gjort jobben med å sette seg inn i systemet for å melke det. Straffene var usedvanlig milde. Et par års fengsel for underslag av 100 millioner kroner. (En stor del av pengene var ført ut av landet. I ett tilfelle leide den norske stat en av villaene som var oppført med underslåtte penger i Pakistan. Hvilket signal sender det til gruppen som svindler?)

Det er tydelig at avsløringer av etniske miljøer er «touchy». Miljøene er raske til å komme på banen med sin versjon, som de høyrøstet propaganderer. Somalierne er effektive i så måte, og pressen stiller villig opp. Detaljer som i en innfødts sak ville bli tillagt vekt, blir oversett. En av de tre siktede i hawala-saken, om finansiering av Al Shabaab, hadde åtte barn og gikk på trygd, han hadde ikke hadde arbeid på flere år. Han pleide tett kontakt med Sverige, og hadde forbindelse til samme gruppering som drev et antall private barnehaver i Sverige. Politiet mener minst 9 millioner kroner er ført ut av landet på få år.

Hvorfor er ikke norske medier interessert i å rulle opp slike saker, men velger heller å fortelle hvor krenket somalierne føler seg? Når det er snakk om et bestemt, høyrøstet miljø? Norske medier bidrar til å importere de samme konfliktene til Norge som er har herjet og ødelagt Somalia.

Dette er en annen side av kriminaliteten, og en uro som må gnage: Ved ikke å eksponere kulturen og miljøene risikerer mediene å bidra til at de sprer seg. Politikerne, politi og påtalemakt og domstoler er heller ikke upåvirkelige. Hvis forsøk på å gjøre noe møtes med motstand, vil de justere kursen.

Den norske eliten har langt på vei bøyd seg for Gruppen og dermed sviktet Individet. Ut fra gode forsetter, som i økende grader dekker over frykt. Frykten henter næring fra den voksende kløften mellom ideal og virkelighet. Det moderne samfunn bygger på individet. Den innfødte befolkningen merker sviket, og uroen stiger. Slike uuttalte sammenhenger ligger også under krimsaker, og de forsvinner ikke ved at man ignorerer dem. Motsetningene er reelle, og de utvikler seg uansett.