Kommentar

Det har nesten noe bibelsk over seg, som Jonas i hvalfiskens buk. Livet i en global verden kan lignes med en shaker, hvor vi alle rystes sammen.

Som alltid: den som bestemmer sceneanvisning og språk, behersker oppfatningen av hva som foregår. Men noen motsetninger er så sterke at de slår igjennom, og tvinger en til ny erkjennelse.

Jeg har kommet til at hovedmotsigelsen, for å bli værende i den marxistiske terminologi, ikke går mellom de norske og de fremmede. De fremmede blir ikke borte. De kan ikke jages bort, og mange har ikke tenkt å bli norske «som oss».

Verden spinner og dens grenseoverskridende karakter vil bare øke. Hvordan skal vi da tenke om hvem vi er?

Noen vil sette nasjonal identitet først. Men hva er det? Det finnes utvilsomt noe typisk norsk. Men «det» tilhørerer ulike kategorier. Det ene er hva vi kan kalle hverdagslivets kultur, som er vår måte å gjøre ting på. Det at en gruppe mennesker deler denne «måten» gir en følelse av fellesskap, det bidrar til at det offentlige rom er gjenkjennelig, og ikke minst glir ting lettere.

Det finnes uttallige måter å innlemme fremmede på. Noen kulturer har utviklet sofistikerte måter å gjøre det på og tåler mye input utenfra. Andre, spesielt de homogene, er mer på vakt, føler seg lettere truet. Norge er et slikt homogent land.

Det finnes dypere kulturdrag, som har å gjøre med nasjonalt skjebnefelleskap, som dannes gjennom dramatiske historiske hendelser, kriger og invasjoner, okkupasjon og frigjøring. Men dette minnet, denne pakten, må fornyes.

Under det nasjonale gjennombrudd i annen halvdel av det 19. århundre og første del av det 20. opplevde Norge utfoldelsen av en skaperkraft uten sidestykke. Hvorfor det er slik vet vi ikke. Men at det fantes en sammenheng mellom nasjonal gjenfødelse og kunstnerisk utfoldelse lar seg neppe bortfoklare. Det samme skjedde i flere europeiske land.

Kunstnere deltok ikke bare i nasjonens men i individets frigjøring. Dette er en stor sivilisatorisk bedrift. Kvinnelig stemmerett, barnets rettigheter, arbeidernes, ernæring, utdanning, opplysning, er til sammen et stort prosjekt. Uendelig mange tannhjul bidro.

Har noen den samme drømmen om frihet idag? Er det ikke sosialdemokratiets krise at de bare dynger på med mer av det samme, når problemet snarere er at vi er forspiste?

Kanskje Norge er modent for en annen type «revolusjon», en mer konservativ, av typen Angela Merkel, Nicolas Sarkozy, som er mer normsettende, mer innstilt på en tøff verden, med klarere signaler.

Den verden hvor det norske var selvforklarende, er forbi. Men det er stor forskjell på å konstatere at noe endret og juble over at det norske forsvinner.

Det slår meg at hovedmotsigelsen går mellom dem som er tilhengere av et åpent samfunn og dem som vil ha et lukket. Her er det at underlige allianser oppstår, på tvers av tradisjonelle skiller.

La oss identifisere to trusler: En innfødt europeisk backlash, en hypertolerant elite som stryker en reaksjonær kultur/religion med hårene som tror den har carte blanche til å gjenskape en sharia-kultur i Europa. Denne cocktailen kan vise seg eksplosiv.

Det er snakk om timing, hva man snakker om, hvordan. Det største hinderet for en fredelig utvikling i øyeblikket ser ut til å være en innfødt elite som kan deles i to; en bløt del som man finner i det offentlige apparatet som bruker fine ord om integrering og ikke vil høre om de negative sidene. Og en offensiv, hard del, som det er mye av i akademia og mediene, som angriper alle som prøver å åpne debatten for islamofobi og rasisme og helst stenger dem ute. I denne leiren finnes det betydelige innslag av antiamerikanisme og en Israel-motvilje som tenderer mot ren antisemittisme.

Den innfødte hypertolerante og aggressive eliten er for øyeblikket farligere enn forstokkede eller radikale muslimer.

Så hvem er min neste? Hvem deler jeg figurlig talt brødet med? De som ikke spør etter jøde eller hedning (les: muslim), men om man deler de samme prinsipper for en fredelig sameksistens, for å tale med urkristendommens språk.

Det vil si respekt for kritisk tanke, rett til å ytre seg, kunstnerisk og religiøs frihet. Denne tankefrihet er oksygenet som holder et myldrende fellesskap i live. Ellers blir forskjellene til grenser mellom fiender.

Derfor er det beklagelig at sterke krefter i det norske samfunn har hastverk med å demontere statskirke og kristelig kulturinnflytelse i skolen, før man har nådd frem til en ny erkjennelse av hvordan vi må leve sammen.

Min gut feeling er at en mer konservativ innstilling vil gjøre Norge mer gjenkjennelig og lettere å forholde seg til for nye landsmenn.

Et annet grunnleggende prinsipp er kvinners likestilling. Jenters utvikling og mødres «empowerment» er ved siden av tros- og ytringsfrihet det viktigste for et åpent samfunn.

Noen ganger må man bare være brutalt ærlig.

Innvandrere kommer ikke til Norge for å bli sosialklienter, men for å lykkes. Håndhev normene som skal til. Det finnes små tegn til positive tanker fra den nye regjeringen, men min følelse er at det går for sakte, at «fakta på bakken» går mye fortere.

Hvordan man leser situasjonen ute sier også noe om hvordan man leser den hjemme. Skal man dømme etter hvordan norske medier tolker valgseieren til Hamas, ligger vi dårlig an.

Vi som har et norsk skjebnefellesskap, får prøve å fortelle hva det vil si i en ny, åpen verden. Andre, nye landsmenn har andre historier å fortelle. Mye av det er spennende og gir oss nye perspektiver. Men det forutsetter at man ikke forskanser seg i sin egen stammekultur, hva enten den er pakistansk eller norsk.

De viktigste skillene går mellom frihet/ufrihet, herre og knekt. Hvordan vi stiller oss til disse konfliktene, bestemmer hvem vi er. Man må møte hvert menneske med åpent sinn, og gi dem sjansen til å bevise hvem de er.

Å bli tvunget inn i en rolle som forsvarer av noe som er på vikende front, oppleves som ubehagelig.

Les også

-
-
-
-
-