Kommentar

Carl I. Hagens utspill om Manuela Ramin Osmundsen er forstemmende. Det slår an helt feil debatt og gir et inntrykk av at det er «oss» mot «dem» ut fra noen kriterier basert på opprinnelse. Jeg tror folk er kommet lengre.

Det er to typer nordmenn: de som er født i landet, med røtter her, og for hvem land, nasjon, folk er like selvfølgelig som lufta de puster inn. Så er det nye nordmenn: folk med en annen bakgrunn, som blir naturaliserte og akklimatiserte i mange betydninger av ordet.

De nye har selvfølgelig ikke det samme affeksjonsforholdet til konkrete historiske og geografiske tider og steder. Hvis du sier Folgefonna eller Lofoten til en innfødt, vil det utløse en rekke assosiasjoner og lukter, ikke minst for de som er fra et sted. Veldig mange innfødte er stedsbundet og har mye av sin identitet fra hjemstedet, om det så er Bøler, og de fleste har røtter på landet.

Denne bakgrunnen oppleves som autentisk, og er det også. Men poenget med den nye tid er at den ikke er den eneste gyldige lenger. Vi må dele virkeligheten med andre, som også er norske, på en annen måte, ut fra et annet utgangspunkt.

Derfor blir det viktig hvordan vi definerer det nye fellesskapet. Innfødte nordmenn har ingen grunn til å skamme seg over å ha sin identitet fra et lite sted i Sogn, der lyden fra elva og synet av fjellene er en del av identiteten. For ikke å snakke om dialektenes betydning! En stor del av norsk identiet er historien om ord og lyden av lokal dialekt. I min hjembygd kunne man i «gamle dager» høre forskjell på om folk kom fra nord eller sør i bygda. Slik er det mange steder. Selvfølgelig er dette kultur. De innfødte nordmenn er priviligerte som får lov til å vokse opp med en slik automatisk identitet. Det er ikke alle forunt idag.

Men nordmenn av idag kan oppleve «tap» fordi de føler at virkeligheten forandrer seg for fort. Hva er det som skjer?

Jeg var igår med noen som overtok en hytte, og på naboeiendommen bodde et eldre ektepar. De beklaget seg over at enda et hus ble sommerbolig. De var vant til å ha de samme naboene i 25 år. Nå ble det ingen permanens. Det var slutt på moroa. Enda verre hadde det vært om det hadde vært innvandrere som hadde flyttet inn. Hadde de sagt.

Carl Ivar har profitert på dette. Men er det rasisme? Det er mye frykt for forandring. Hvorfor reagerer mange som dem? Fordi man ikke greier å skille på hva som er forandring man må godta, og hva man har grunn til å reagere på.

Den store velferden og rikdommen her fungerer som en sovepute for nordmenn: Vi har ikke vært tvunget til å innse at forandringen er kommet for å bli. Rommet er noe vi deler med innvandrere fordi vi er så rike at vi godt kan la dem få dele plassen. Men å inkludere dem i fellesskapet er noe annet. Det krever en mental omstilling.

Det krever at vi sier til oss selv: Alle kan ikke ha søskjenbarn på Hamar, noen har det i Mogadishu. Det er like gyldig å være norsk med somalisk bakgrunn, forutsatt at man godtar verdiene det norske samfunn er bygget på. Det er her forvirringen oppstår.

Forestillingen om det fargerike felleskap og det multikulturelle samfunn har ødelagt mye for en erkjennelse av at vi må danne et nytt fellesskap. Det flerkulturelle er ikke egentlig å dele, det er å tolerere, som er noe ganske annet.

Det er når nye landsmenn opptrer som de gamle, dvs. tar med seg sin gamle kultur og tradisjon og omplanter den til Norge, at motsetningene tilspisses. Det er der vi er nå. Innfødte begynner å våkne og si: Slik vil vi ikke ha det. Våre døtre skal ikke gå med hijab, eller bo i et samfunn hvor slike tradisjoner får bre seg.

Men skal man motvirke det må man støtte de nye nordmenn som tør ta fighten, og man må arbeide med seg selv og skjønne at det er faktisk flere måter å være norsk på, uten at det devaluerer ens egen. Bare det kan gi varig forståelse.