Kommentar

Arbeids-og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ber nordmenn reflektere over hvordan de snakker om nye landsmenn, og ordenes ulike betydninger. Visse ord kan hvis de gjentas og ut fra bestemte sammenhenger få betydninger som de opprinnelig ikke hadde: Annengenerasjonsinnvandrer er ett, mener Hanssen.

Det er mye interessant i Hanssens kronikk i Dagbladet. Inkluderingsdepartementet har laget en bok som gir de ansatte en veiledning i uheldig språkbruk, selv om Hanssen forsikrer at han ikke vil være språknormerende. Også i departmentet har de opplevd at ord er vanskelige. Hanssen vil gjerne hjelpe oss til større bevissthet om hvordan ord oppfattes.

Men det kreves som kjent to for å danse tango, og Hanssen snakker konsekvent bare om den ene part, de innfødt norske som fører et ureflektert språk. Den andre – dvs. innvandrerne – er til stede, men passivt, mottakende. Sier ikke innvandrerne noe?

Hanssen har møtt innvandrere som klager over språkbruken:

I møte med unge mennesker får jeg mange frustrerte meldinger over at de til stadighet blir omtalt som «andregenerasjonsinnvandrere». Flere har spurt hvor lang tid det egentlig skal ta før de kan kalle seg nordmenn. De opplever måten de blir omtalt på som ekskluderende.

For det første: Ingen kaller Ali i klasse 8B på Høybråten ungdomsskole for «annengenerasjonsinnvandrer» hverken i klassen eller på fotballaget. Der er han Ali, en person. Men måten han blir møtt på kan variere. Det har både med generelle oppfatninger om folkene i Alis gruppe og går på ham spesielt, hvordan han opptrer på ulike arenaer.

Det kalles sosial internaksjon, og handler om samspill, til dels et uhyre komplisert spill. Ingenting av spillet er med i Hanssens kronikk. Det er derimot en pedagogisk-moralsk preken. Mild i tonen, men likefullt en preken. Jeg tror ikke det hjelper. Ganske enkelt fordi folk flest har gjort seg sine egne erfaringer. De vet hva som foregår. De vet at et forhold ikke er enveis, og at forholdet mellom innfødte og ulike innvandrergrupper også defineres av deres oppførsel.

Jeg tror ikke Hanssen oppfatter det. Jeg tror han er for besnæret av sin personlige rådgiver Hadia Tadjik, som selger et ungt, dynamisk, rasismefritt budskap. Jeg forstår ham. Hennes sognemål klinger rent og vakkert. Men her er nok litt for stort ansvar lagt på litt for unge skuldre.

Lek med ord

Det var en venstreklisje på 70-tallet at «språk er makt». Definisjonsmakt. Det er ekko av denne tankegangen i Hanssens veiledning:

Det vil være enklere å skape et inkluderende samfunn dersom vi også fører et inkluderende språk.

Så sant så sant. Men språket henger ikke i løse lufta. Hvis virkeligheten segrerer, kan Hanssen normere språket til han blir blå. Han skaper bare et hyklersk samfunn, der man sier én ting og mener noe annet.

Det tok språkprofessor Finn Erik Vinje på kornet da han debatterte med selvsamme Hadia Tadjik i NRKs Kulturbeite imorges:

– Men dette er jo importert direkte fra USA, sa Vinje. Troen på at man ved å normere språket kan forandre virkeligheten. Det er selve definisjonen på political correctness. Likevel later Hanssen/Tadjik som om de har funnet på noe nytt. Bevisstheten om denne politiske arven finnes ikke i det de skriver.

Skal man presentere noe som nye tanker, bør man sjekke om de ikke er tenkt før og kanskje har en slagside.

Undervannsskjær

Ofte er det ikke nødvendig å påpeke det. Ingen liker å bli satt i bås, enten de bruker hijab eller grilldress. Jeg ser fram til et Norge der vi oftere klarer å se forbi folks hudfarge eller etniske bakgrunn og snakke om dem som fotballspillere, rørleggere, naboer eller advokater. Men det er et stykke dit.

Hanssens språk har noe kampanje-designpreget over seg. Bra på store boards. Ord som ballonger. Det går hull på dem hvis man stikker med fornuftens nål.

Hva med de som setter seg selv i bås? Det er blitt en klisje å si at vi alle består av mange identiteter. Mange av disse har vi valgt selv. Faktisk er selvvalgte identiter noe av senmodernitetens spesiale, og folk setter disse særtrekkene over lojaliteten til fellsskapet. Det er viktigere å være homofil enn kjedelig samfunnsborger. Viktigere å være militant globaliseringsmotstander. De religiøse sektene har praktisert denne partikularismen i lang tid, og har møtt avstand og isolering. Men black metal-, homse- eller lesbekulturer er motefenomener og in, og er derfor opphøyet til bevis på samfunnets toleranse, som også har en kommersiell side.

Inn kommer nye særegne, ekskluderende identiteter. Mange muslimer har en slik, i mer eller mindre grad. De er muslimer og pakistanere før de er norske, eller de mener eller tror eller endog forlanger at de med like stor rett har krav på å kalle seg norske som Ola fra Hallingdal hvis de omplanter en pakistansk kultur til norsk jord.

Norske nordmenn vil si at det kan man gjøre, men man kan ikke kalle det «norsk» eller «nordmann». Motparten mener dette er ekskluderende, og statsråd Hanssen går inn og gir dem rett. Det er ekskluderende. Hanssen sier det ikke eksplisitt, men det ligger innebygd i hans respektfulle omtale, at hvis mennesker sier de blir ekskludert og til dels diskriminert, så er det sant i kraft av deres følelser. Men karikaturstriden viste oss at så enkelt er det ikke.

At Hanssen/Tadjik ikke problematiserer og viser dilemmaer sier noe om at de murer seg inne og ikke deltar i debatten som foregår bla. på nettet. De har ikke registrert at tyngdepunktet i debatten har forskjøvet seg. Folk har gjort sine erfaringer, de har forstått problemene og farene.

Noen velger å gjøre begge deler enkelt og sier at muslimer er hovedfienden. Punktum. De fleste andre ser kompleksiteten, og kan være villig til å innrømme at også norskhet har sine sol- og skyggesider.

Men Hanssen er ikke inne på samme arena. Han moraliserer og formaner.

Samfunnsdebattanter, journalister og politikere har et særlig ansvar. Den offentlige debatten skiller seg fra de private samtalene ved at man har færre muligheter til å korrigere lite treffende utsagn. I møte med mennesker man ikke kjenner godt er det også vanskeligere å forutsi hvordan den andre parten vil reagere på det man har å si. I slike situasjoner er det ekstra viktig å føre et språk som gjør at man ikke blir misforstått, eller som skaper unødvendig avstand.

Men hjelper det om man snakker «nøytralt» og unngår touchy ord i møte med fremmede, hvis situasjonen oser av mistillit? Det er de underliggende holdninger som avgjør utfallet av møter, og der må begge parter gjøre en jobb. Det står det ikke ett ord om i Hanssens artikkel. Kun ved åpen og ærlig debatt, der man kulegraver seg selv og andre, kan man komme frem til ny erkjennelse.

I stedet serverer Hannsen og Ap fraser som er DDR eller Orwell verdig. La meg minne om det som står om arven etter Saddam og Mao: mangelen på ansvar, mangel på fellesskapsfølelse, likegyldighet mot andre og ønsket om å ydmyke. Dette var egenskaper som blomstret i land der «brorskap» og «fellesskap» sto høyt.

Ord som «annengenerasjonsinnvandrer» har en historie. Det er en grunn til at det har gått fra å være en fagterm til å bli et begrep som Hanssen finner ubehagelig. Han identifiserer seg med de som føler ubehaget, men tør ikke en gang forklare hvordan og hvorfor det er blitt ubehagelig. Kan det ha noe å gjøre med at andre generasjon ikke ville bli norsk men i stedet importerte en ektefelle fra hjemlandet og lever mentalt et annet sted?

Hanssen/Tadjik vil rense språket for ubehaget, men vil ubehaget forsvinne av den grunn?

Når blir vi norske?