Kommentar

Nyheten om at det ikke blir noen restriksjoner på hente- og tvangsekteskap gjør dagen til en sorgens dag for alle som ønsker en god integrering. Det sier også noe om avstanden mellom velgere og partier at ingen bortsett fra Frp støtter forslaget om aldersgrense/tilknytningskrav.

Det var bevegelse i saken i høst, men så satte organisasjonene, fagmiljøene og de politiske apparatene seg i bevegelse. Det ble for tøft for inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Jeg vil også tippe at støtten fra statsministeren ikke har vært overveldende. Å trumfe saken gjennom ville kostet for mye, og Stoltenberg ser ikke dimensjonene og konsekvensene.

Dette nei-et dreier igjen oppmerksomheten mot innvandring. Det er å gi Siv Jensen gratis argumenter foran valget til høsten. At alle partier – Ap og Høyre i særdeleshet – kan gjøre dette med åpne øyne, sier noe om man lever i en annen verden enn velgerne.

Common sense

Bestefar Jan Lians tale «midt i mot», hvor han påpekte at regjeringen ikke er seg sitt ansvar bevisst i asyl- og innvandringssaker og derfor må bære et indirekte ansvar for at hans barnebarn på sju år ble drept, burde fått varselklokkene til å ringe. I stedet brukte Hanssen uttrykket «uverdig» om å debattere med en som har mistet sin nærmeste. Det er å sette seg over sin neste. For kona til Lian hadde sagt: om ett år er det ingen som hører på deg, du må si noe nå. Dette handler faktisk om å gjøre noe for barnebarnet, om en følelse av at man skylder den døde å forsøke å gjøre noe ihvertfall i ettertid. Når man kan. Dette forsto ikke Hanssen.

Hanssen har fått Hadia Tajik som rådgiver. Hun er ung og intelligent, men forstår hun å gi de rette råd i slike situasjoner?

Jeg registrerte noe «nytt» da Hanssen gikk voldsomt ut mot forslaget om at imamene skulle drive opplysningsarbeid om respekt for kvinner som går alene på byen. Han ble rasende over at noen blandet religion inn i spørsmålet om voldtekt. Reaksjonen virket politisk korrekt: et rapp over fingrene til de som våget å nevne en slik sammenheng mellom kultur og religion, og et forsøk på å vaske munnen med såpe.

Dette minnet mistenkelig om selve oppskriften på det politisk korrekte: man må ikke si offentlig det alle vet. Men dermed er man med på å øke frustrasjon og sinne på grasrota.

Betydning

Hvor stor betydning har det at SV har fått stanset forsøket på å regulere henteekteskapene? Temmelig stor: 280.000 innvandrere har stemmerett ved kommunevalget til høsten. I Oslo er hver fjerde velger innvandrer. «De» begynner å bli en betydelig blokk, rent bortsett fra at de ikke er en «blokk», variasjonen er der. Men mediene er med å skape et inntrykk av at innvandrere er diskriminert og at venstresiden er de gode. De skaper dermed en blokk, i en patroniserende godhet. Man tør ikke vise at mange innvandrere selv er blitt skeptisk til negative sider ved innvandringen. Blant de unge var det flertall for begrensninger på henteekteskap og tvangsgifte.

Ny konsensus

Fra Kebab-Høyre til SV går det et bånd som utgjør en ny konsensus, ikke bare i innvandringsspørsmål, men som berører hva det norske fellesskapet er og hvordan det definerer seg selv.

Det gir seg utslag i at Kristin Clemet og andre Høyre-topper deltar på nasjonaldagen til det militærstyrte Pakistan. Norske politikere og journalister er mer opptatt av Guantanamo enn alle som «forsvinner» i Pakistan. Vi lærer å se verden på en ny måte.

Det er forbausende få innvandrere på valglistene. Det har Høyres Afshan Rafiq helt rett i. Men hun bruker ordet «diskriminering», er det riktig?

Ny betydning

Det forekommer meg at ordet må gis en ny betydning. Diskriminering slik pakistanere ofte bruker det, minner mer om betydningen: «La oss i fred, vi vil gjøre ting på vår måte». Hvis det norske samfunnet sier «men slik gjør vi det her», så ropes det: diskriminering!

Norske politikere og samfunnsstøtter er så redd dette ordet at de som oftest bøyer av. SVs seier i regjeringen i spørsmål om henteekteskap er symbolsk: det betyr at falangen som vil bygge et Pakistan i Norge har vunnet frem, for å si det enkelt. Det er en konstellasjon mediene bærer et stort ansvar for. De har vært med å bygge opp talsmenn for tradisjonelle kommuniteter, for stammetilhørighet, fremfor frie borgere.

Det finnes noen få modige stemmer, men de drukner mot de sosiale strukturene som bare vokser. Det er de få mot de mange. At det er mennesker i disse miljøene som ønsker seg større frihet, blir oversett. Det betyr «bråk» med stammelederne, med foreldre på skoler og i barnehaver. Spesielt går dette ut over de unge, som skal forsøke å forene to verdener: den norske friheten og de snevre rammene hjemme. Siv Jensen har helt rett når hun sier at Norge signaliserer at alle ikke er like for loven.

Når NRKs Takvam sier at det har vært idealisme på begge sider er det en måte å vri seg unna en skarpere observasjon: Også Takvam vet hva det betyr å sette seg opp mot sine foreldre i disse miljøene. Vi har sett mange eksempler på hvor tøft det er å skulle gå sine egne veier. En ny lov ville gitt hele forvaltningen noe å støtte seg til. Nå er initiativet overlatt til modige enkeltpersoner, og signalet er at det er fritt fram for henteekteskap.

Det er vanskelig å kalle dette idealisme fra SVs side. De vet utmerket godt hvem som betaler prisen: de unge annen- og tredjegenerasjonsinnvandrerne.

Dydsmønstre

Men hva med alle de flinke innvandrerne som blir bioingeniører og leger? Som Terje Osmundsen liker å skryte av, og Aftenposten viser frem. De er virkelige nok. Vi står foran en elite med innvandrerungdom med høy utdannelse. Men de vil være dydsmønstre. Særlig jentene. De går med hijab, gifter seg bare med muslimer og holder kontakten med moderlandet. De er først og fremst muslimer fra det-og-det landet. De kjenner dårlig til den norske koden. Men den norske toneangivende eliten har lenge åpnet for å omdefinere det norske til å passe innvandrernes selvbilde. Det oppstår en hybrid, som alle synes er så «festlig». (Det er nesten som man ufrvillig har importert noe av den orientalismen man ellers kritiserer for å være diskriminerende!)

En del av de høyt utdannede vil ha vansker med å få jobber, fordi de ikke kjenner de norske/vestlige kodene godt nok. En videregående skole i Sandvika holdt audition når de skulle ansette en ny lærer. Slike metoder vil bli brukt til å screene kandidater. Det går ikke bare ut over folk med innvandrerbakgrunn selvsagt, men siden kriteriet er å passe inn og ha rett personlighet, vil de lett bli rammet.

Neste utspill er så krav om kvotering. Innvandrere vil så bli overrepresentert i det offentlige, hvor de allerede har sterke talsmenn siden SV er overrepresentert i denne sektoren.

Slik kan man fortsette å analysere – skritt for skritt. Det som på overflaten er integrering, er i virkeligheten det stikk motsatte: man skaper to samfunn. Den herskende eliten har satt seg over folket og administrerer en struktur som allerede viser materialtretthet.

Faren er at eliten kommer på konfliktkurs med folket. De får en egeninteresse av å opprettholde illusjonen. De har investert all kapital i idealene, og går «ned» med dem. De vil derfor slåss med nebb og klør mot alt som smaker av erkjennelse.

Når folk derfor spør: men hvordan er det mulig at de ikke forstår signalene? Så er svaret at eliten har investert hele sin eksistens i at illusjonen opprettholdes. Dessverre er det ikke uvanlig at mennesker foretar seg handlinger som i ettertid forekommer fullstendig irrasjonelle.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også