Kommentar

Slike bilder ser vi ikke i norske medier. Det er tatt i Nordvest-København 3. september 2014 av Steen Raaschou som driver snaphanen.dk. Mediene later som ingenting, politikerne later som ingenting. Da rights.no ba leserne dokumentere endrede omgivelser gikk establishement amok. De vil ikke bli minnet om endringene de selv har stått for. Selv ikke når det foregår for våre øyne daglig. Dette tyder på en dyp psykisk ubalanse. Erna Solberg brukte uttrykket «religiøs rasisme». Et nytt ord. Hun mener nok at de som reagerer på slike endringer som på bildet og kaller det for noe annet enn normalt, fortjener et slikt stempel. 

Torsdag sto utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide på Stortingets talerstol og vekselvis forklarte/forsvarte hvorfor regjeringen har undertegnet Marrakesh. Det var ingen grunn til alarm, forsikret Søreide. Alle andre partier var enig i det. Lysbakken sluttet helhjertet opp om regjeringen og kunne komme med et spark: Hvorfor holde en debatt utelukkende fordi internetthøyre krevde det?

Ingen av de andre som entret talerstolen forsøkte å forklare hva det er med Marrakesh som gjør folk bekymret. Bortsett fra FrPs Jon Engen-Helgheim. Helgheim har på kort tid markert seg som en av FrPs beste politikere. Han snakke så folk fortstår det. Han er i koontakt med grasrota.

Flink pike

Søreide er et eksempel på en politiker som tilstreber det perfekte: Som alltid har et svar rede, som kan sine ting. Hvis Jonas Gahr Støre hadde valgt Høyre ville han hørtes ut som Søreide. Flink, polert, umulig å ta i feil. Men dessverre for Støre valgte han en side som han sosialt ikke har noen dypere forståelse for. Derfor mislykketheten.

Men selv Søreide faller gjennom. Hun presterte å si at de som er bekymret for Marrakesh, er bekymret for innvandringen. Men en ting er migrasjon, noe annet er integrasjon. Det var to forskjellige ting, sa Søreide.

Der og da kollapset alt hun hadde sagt om internasjonalt samarbeid og regler. Hun viste at det bare var en kulisse, og at det bak fasaden skjuler seg noe helt annet enn regler.Regler for hvem?

Som Engen-Helgheim sa: Det er vi som holder reglene, de andre gjør det ikke, så hvordan kan Søreide selge oss at dette blir et gjensidig regelverk? Selv regjeringen innrømmer at forpliktelsene om å ta egne borgere i retur er vage. Hvor mye betyr de da? Nada. Ingenting.

Nye nærområder

Hvorfor har da regjeringen undertegnet en avtale som den understreker ikke er juridisk bindende? Fordi Norge sammen med Tyskland ønsker å være del av et internasjonalt samarbeid der MENA-landene, Midtøsten og Nord-Afrika inngår.

De er gjennom innvandringen blitt våre nærområder. Ikke nordområdene. Der finnes det ikke folk.

De er blitt våre nærområder fordi intet binder sammen som folkegrupper. I folkevandringenes tid gjør man en dyd av nødvendighet. Murer er moralsk utelukket. Ergo: Samarbeid.

Disse landene har allerede store diasporaer i Europa/Norge. Slik krymper avstanden mellom Europa og Midtøsten/Maghreb. Middelhavet blir igjen Mare Nostrum, men ikke vårt hav. Deres.

Redningstrafikken i Middelhavet var med å gi det en push. NGO’ene hevet trafikken opp til en nasjonal oppgave, og nå er migrasjonen blitt et mellomstatlig anliggende.

Men ingen forteller borgerne at FN ikke lenger er det FN som vi lærte om på skolen. Det er ikke Thorbjørn Egner og Kardemomme by.

Munnkurv og rettigheter

Vi har allerede pålagt oss munnkurv for ikke å fornærme de nye borgerne og selvfølgelig vil vi ikke si noe stygt om opprinnelseslandene.

Rettighetene de har fått her – gjennom ikke-diskriminering og kvotering – utvides til landene de kommer fra.

Derfor er det helt naturlig at det står at mediene skal lære seg å snakke pent om migranter. De som ikke gjør det skal miste statsstøtten.

Michael Tetzschner sier at dette er bare tull og betydningsløst, vi har ytringsfrihet og liberalt demokrati, og en slik bestemmelse vil ikke ha noen betydning.

Men denne sensuren er allerede  innført i Norge. Diskrimineringsnemda og Likestillingsombudet håndhever allerede sensur og straff og folk passer munnen sin.

En ny autoritær tendens

Dette er del av en dypere trend enn bare innvandring. Kommunalminister Anniken Haugli varslet for to uker siden at hun var misfornøyd med at saker om seksuell trakassering kun henvises til domstolene. Det gikk for tregt og terskelen var for høy. Hun hade derfor bestemt at slike saker – anklager – overføres til Diskrimineringsnemda. Da skal det nok bli mer fart i behandlingen. Som kjent har nemnda innført omvendt bevisbyrde: Hvis du anklages for diskriminering er det du som må bevise at du er uskyldig.

Men hvordan beviser man en negativ? noe som ikke er der. Det er umulig. Den nye tid snur hevdvunne rettsprinsipper på hodet. I den gode saks tjeneste.

En skinnende løgn

Ingenting av dette gjør inntrykk på politikerne eller byråkratene som melder seg til tjeneste.

De har dannet seg et kart oppe i hodet og følger det slavisk. Kartet får ideologisk input fra sider av menneskesinnet som er driftsbasert og utilgjengelig for motargumenter.

På overflaten ser Fortellingen pen ut.

Det gjorde også fortellingen om amerikanernes krig i Vietnam. En av de gode bøkene om krigen heter. A bright shining lie.

Det skulle bli så bra. Sør-Vietnam skulle reddes fra kommunismen. Jo lenger man holdt fast i målsettingen, jo dypere gravde man seg ned.  Mission creep var ett av uttrykkene som ble sittende igjen: Bare noen få tusen soldater til, så vinner vi.

Etter en lang periode med bearbeiding  av en enormt kostbar krig, sto amerikanerne igjen klare. Da hadde man akkumulert nok idealisme og tro på at alt var mulig.

Demokrati til Midtøsten

Den samme idealismen lå bak amerikanernes invasjon av Irak. Både den første Golf-krigen og den andre. Diktatorene skulle vekk. Det eneste svaret på 9/11 var å gi araberne og afghanerne muligheten til å bli som oss.

Men de ville ikke. Etter 17 års krig i Afghanistan er amerikanerne ved å gi opp.

Det samme gjelder Syria. Trump snakker om å trekke seg ut fordi han vet at amerikanerne er trette av kriger i den muslimske verden. Hvem kan fortenke dem i det?

Dette er en stor sobering up, amerikanerne blir edrue og tvinges til å se verden som den er. De kan ikke redde verden. Alle vil ikke bli som dem.

Dette er en lærdom som Europa ikke vil eller orker ta inn over seg. EU tror fortsatt at en fremmed er en venn du ikke har møtt.

Foretrekker samarbeid. The EU-Way

Europeerne liker ikke «krig og sånn», og har bare vært med i mindre skala.

I stedet bygger europeerne en stor skinnende fortelling om internasjonalt samarbeid og regler.

Ine Marie Eriksen Søreide utmerker seg. Hun kan alle argumentene og ramser dem opp. Hun virker ugjennomtrengelig.

Helt til hun sier: Migrasjon og integrasjon er to forskjellige ting.

EU-Europa er ved å gjenta amerikanernes store dårskap i Midtøsten: En stor skinnende løgn.

De andre vil ikke bli som oss.

Folk og styrende på hver sin side

Det har gått opp for befolkningen som har merket folkeforflytningene på kroppen. De vil ikke ha flere innvandrere fra MENA-landene. Ikke fordi de ikke kan fordra dem, men fordi de ser at våre samfunn splintres. Integrasjon er en vits, på gruppenivå.

Men våre egne myndigheter presser på. De vil låse fast en struktur der migrasjonen går av seg selv. Regulert som de sier.

Regulert for hvem? For migrantene.

Men hva med nordmenn, dansker, svensker?

En ny definisjon av borgerne

De eksisterer ikke lenger i den betydningen. Det er avleggs. Utdatert. Nå er alle som befinner seg på et territorium kalt Norge, Danmark, Sverige nordmenn, dansker og svensker. Å si noe annet er diskriminerende.

Derfor hater venstresiden Terje Tvedt fordi han stikker hull på denne illusjonen. Tvedt møtte sine kritikere i Litteraturhuset tirsdag. Fire mot en. Alle fra venstresiden. Der kom det frem: De vil kalle ham høyreradikal.

Det blir Tvedt automatisk når han forsøker å se verden fra Norges synspunkt, med norsk historie og kultur i ryggen.

Den nye tid ender opp med å sette likhetstegn mellom fedreland og høyreradikalisme.

Ett kriterium som ble gjentatt på Litteraturhuset: Tvedt etterlyser det tyskerne kaller en Leitkultur, en ledende kultur. Den skal selvsagt ha nasjonale røtter.

Nasjonal = høyreradikal

Utenkelig for venstresiden og den nye eliten. De er allergiske mot definisjoner som går i nasjonal retning.

Samtidig blir de hysteriske hvis noen sier at deres prosjekt de siste tredve-førti år har vært oppløsning av nasjonalstaten.

Da er du igjen høyreradikal. Du er nostalgiker. Du tillegger eliten suspekte motiv.

Det er ikke lov å tenke på denne måten.

Krever hegemoni

Eliten vil ha hegemoniet: Du får ikke lov å bestride deres motiv eller resultatene. Du er låst inne i et slags territorielt ingenmannsland, et slags temporært interregnum, på vei til en ny fremtid.

Om ikke annet er det nye fellesskapet noe som skal bli, og alle tegn på at det dannes blir hyllet og trukket frem. Som hijab på catwalken. Hvis den hylles i motverdenen blir det vanskelig å forby den på barnetrinnet. Det er da uttrykk for personlige valg!

Sosialismen har alltid vært orientert mot fremtiden, og den lager vi hver eneste dag.

Hvem er ikke på  parti med fremtiden?

Bare middelaldrende hvite menn. De dør snart.

Hvordan havnet vi her?

Men hvordan har det kunnet skje?

Det har skjedd gradvis, ved at «rettigheter» er blitt utvidet, tøyet og strukket.

Prinsippet: «Klarer du den så klarer du den», går forbausende lett i oppgangstider.

Hesten piskes med humanitet og solidaritet, verdier som stikker dypt i et pietistisk sosialdemokrati.

Marrakesh – kvalitativt nytt

Men Marrakesh representerer noe kvalitativt nytt.

Den markerer at våre myndigheter har lojalitet horisontalt mer enn vertikalt: Utover mer enn nedover.

Det kommer av at våre land har fått en ny befolkning og regjeringen vil la seg integrere i en ny struktur som er ved å vokse frem.

Slik staten/regjeringen definerer sine interesser har den større lojalitet til innvandrernes opprinnelsesland enn til den innfødte befolkningen hjemme.

Dette er vondt og vanskelig å svelge for mange.

Diasporaer

Diasporaer er kolonier av innvandrere. I Europa har de nådd et nivå som gjør dem betydningsfulle, både for opprinnelseslandene og vertsnasjonene. Diasporaene har en stor tiltrekningskraft på slekt og landsmenn i hjemlandet.

Det er lenge siden Kristin Halvorsen dro til Pakistan for å sanke stemmer. Norske myndigheter forholder seg til diasporaene og deres opprinnelsesland. Hva er mer naturlig enn å «reach out», strekke ut en hånd til dem, og inngå et forpliktende samarbeid? Det skylder man disse landene, ut fra historisk skyld og en sivilisatorisk, humanitær forpliktelse: Vi skal behandle deres borgere som bor hos oss godt, og jo flere de blir jo bedre skal vi behandle dem.

Er det ikke naturlig?

Vi vil ikke at det skal drukne flere i Middelhavet, vi vil ikke at menneskesmuglerne skal ha frie hender.

For å unngå dette må vi regulere, avtale og samarbeide.

Dette er helt etter Terje Tvedts beskrivelse av den velvilje som bistand og utvikling er gjennomsyret av. Alt Erna Solberg står for er gjennomsyret av slik godvilje. Enten hun er i Sør-Afrika eller hos EU: Det er slik vi er. Alt avhenger av vilje.

Eller?

Forveksle høflighet med godhet

Den gode vilje møter en gjestfrihet i MENA-landene som gir Erna Solberg og Lars Løkke Rasmussen følelsen av at godviljen blir gjengjeldt. Men vennskapeligheten er en del av Midtøstens og Nord-Afrikas kultur. Hvis man tror at det betyr det samme som hos oss, blir man grundig skuffet.

Hvis man tror at åpenhet og vennlighet er noe mer enn en sosial skikk og bruk, kan man bli overrasket. Hvor mange ganger må man bli lurt før man forstår det? Noen lærer aldri.

Norge er en vandrende pengesekk. Alle rike mennesker blir ganske fort skeptiske mot nye bekjentskaper. De oppdager at andre vil ha noe av dem.

Men ikke den norske regjering. Det virker som om det å tenke slike tanker er forbudt: At noen vil utnytte oss er ikke pent å si høyt. Da heller kaste noen milliarder ut av vinduet.

Mer enn penger

Men Marrakesh handler om noe mer. Det handler ikke om penger. Det handler om det viktigste og mest dyrebare vi har: Landet vårt, at det skal forbli norsk og kristent. Det lar seg ikke måle i penger.

At Stortinget i 2018, tre år etter folkevandringen, kan inngå en slik avtale som skal etablere kanaler for migrasjon med like rettigheter når de kommer hit, sier noe om at de folkevalgte har forlatt den virkeligheten vanlige mennesker befinner seg i.

De minner om beskrivelsen av Nowhere Man til The Beatles.

He’s as blind as he can be
Just sees what he wants to see
Nowhere man, can you see me at all.

Bob Dylan ga et godt råd i the Ballad of Frankie Lee and Judas Priest, et råd som er gammelt som menneskeheten:

Well, the moral of the story
The moral of this song
Is simply that one should never be
Where one does not belong
So when you see your neighbor carryin’ somethin’
Help him with his load
And don’t go mistaking Paradise
For that home across the road

 

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.