Sakset/Fra hofta

Utenriksdepartementets lokaler på Victoria terrasse i Oslo. Foto: © Ralf Roletschek / Wikimedia Commons.

Når Erna Solberg trumfer igjennom Norges tilslutning til Marrakesh-avtalen, vitner det om at Norges utenrikspolitikk, hvis den finnes, ikke styres politisk, men av en utenrikspolitisk kultur som sitter i statsapparatets vegger.

Enhver opplyst person som hører Erna Solberg eller Ine Eriksen Søreide snakke om utenrikspolitikk, vil raskt kunne konstatere et totalt fravær av selvstendig utenrikspolitisk tenkning.

Alt regjeringen foretar seg på det utenrikspolitiske området, er således forankret i noen fundamentale prinsipper som veier mye tyngre enn det Solberg eller Søreide måtte tenke – om noe – i den ene eller den andre sakens anledning. Hvis det setter forholdet til Frp på spill å ri disse prinsippene, er det derfor å regne som en beklagelig, men uunngåelig collateral damage.

På 1980-tallet gikk den populære britiske komiserien «Yes, Minister», siden «Yes, Prime Minister», på TV. Et gjennomgående tema var hvordan statsråden, senere statsministeren, ofte var hjelpeløs i møte med en rutinert statstjenestemann som ved behov manipulerte ham med stor dyktighet.

Serien var satirisk, men som Piet Heins mest kjente gruk forkynner, er humor ikke nødvendigvis uten alvor: Det er et faktum at statsapparatet begrenser statsråders handlingsrom.

Den utenrikspolitiske tenkningen i Norge gjøres med andre ord av tjenestepersoner i Utenriksdepartementet (UD).

Den norske offentligheten fikk et lysende eksempel på det da VG den 1. mars 2016 offentliggjorde et hemmelig migrasjonspolitisk notat forfattet av John Mikal Kvistad og Morten Aasland.

Dokumentet er på mange måter interessant lesning. Det viser f.eks. hvilke politiske partier UD foretrekker at folk stemmer på i andre land, eller at UD ikke gjør seg noen som helst illusjoner om utsiktene til å returnere avviste asylsøkere, men snarere peker på at disse kommer til å bli et kostbart samfunnsproblem. Det påpekes også at nordmenn generelt er noen mentalt uforberedte personer.

I forbindelse med FNs migrasjonsavtale er det imidlertid noen avsnitt på det hemmelige notatets siste side som gir oss nøkkelen til Norges tilslutning:

Migrasjon er en av det 21. århundrets megatrender, men det internasjonale institusjonelle apparatet er forholdsvis svakt og mangelfullt. Migrasjon vil prege dette århundres globaliserte verden, i stadig økende grad. Konflikt, klima, ulikheter men også økonomisk samkvem og vekst vil utgjøre migrasjons-drivere, i Europas nærområder og globalt. Migrasjon er et globalt fellesanliggende, men har mangelfull internasjonal institusjonell arkitektur. IOM og UNHCR har avgrensete mandater og FN har ingen tydelig rolle. Sammenlignbare globale fellesanliggende som klima, handels- og investeringsstrømmer eller intellektuell eiendom har etablert internasjonalt lov og regelverk og politiske prosesser. Valletta-toppmøtet i høst og tidligere EU-Afrika initiativ har utviklet en regional agenda mellom Europa og Afrika nord for ekvator men det er bare en begynnelse. Kan vi sammen med nordiske/andre likesinnede land vurdere hvordan felles institusjonelt ansvar og tiltak kan utvikles for denne sentrale delen av globaliseringen?

I lys av disse betraktningene blir regjeringens ja til Marrakesh-avtalen nærmest en naturnødvendighet. «FN har ingen tydelig rolle», og slik kan vi jo ikke ha det! At FN må styrkes og ha regi, er et av de helligste og ukrenkeligste dogmene i norsk politisk teologi.

FNs migrasjonsavtale fyller altså det hullet som notatet beklager. Gitt at hverken statsministeren eller utenriksministeren kan hamle opp intellektuelt med notatets forfattere, og gitt at det stemmer overens med det de tenkte… unnskyld: følte fra før, gir resultatet seg selv. Det er simpelthen ingen vei utenom.

I fravær av selvstendig utenrikspolitiske tenkere på de viktigste statsrådsplassene blir Norges utenrikspolitikk avgjort av Utenriksdepartementet. Det har i mer enn ti år vært kjent at UD har et av de verste arbeidsmiljøene i kongeriket, så det handler høyst sannsynlig om en forholdsvis liten mafia av innflytelsesrike tjenestepersoner som i praksis bestemmer den norske utenrikspolitiske kursen.

Kulturen denne mafiaen har skapt, sitter utvilsomt i veggene i departementet. Situasjonen kan etter alt å dømme sammenlignes med Statistisk sentralbyrå (SSB), hvor kulturen etter Lars Østby og Helge Brunborg lever videre gjennom yngre tjenestepersoner som er oppdratt av disse.

Den som skulle ønske å iverksette en annerledes norsk utenrikspolitikk, måtte således begynne med å erklære tjenestemannsapparatet i UD og kulturen de representerer, full krig. Her hjelper lite annet enn kreativ destruksjon – noe enkelte Høyre-representanter fra tid til annen har talt varmt om i andre sammenhenger, men dessverre ikke i denne.

Man kunne for eksempel programfeste at det rukkelverket UD er i sin nåværende form, skal oppløses og bygges opp fra grunnen igjen, sammen med norsk utenrikspolitikk. Om det var litt tak i Frp, kunne de erklære intensjoner om å styrke båndene til USA, kutte ut alt det korrupte og kontraproduktive bistandstøvet, samt svekke båndene til EU og FN – og da gjerne ta sikte på utmeldelse av sistnevnte. UD kunne erklæres som et demokratisk problem på linje med de offentlig finansierte NGO-ene. Drain the swamp.

Men det er med utenrikspolitikk som med statsfinanser: Idet man ønsker å skissere andre løsninger enn de nåværende, som jo for å si det litt brutalt styrer landet rett i dass, kommer man ikke utenom behovet for et korps av utenrikspolitiske fagfolk som kan overta når gamle mafiaer blir feid vekk. Kunne disse være så vennlige å melde seg inn i Frp, og ta det derfra?

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!