Nå som virkeligheten det er blitt advart mot i flere år er begynt å bli litt for påtrengende, og ordet «hjerterom» er byttet ut med «innstramninger», er det noen som skrider til verket med et pågangsmot som er en Peer Gynt verdig: Vi skaffer til veie noen luftfartøy og sender de afghanske asylsøkerne i Finnmark tilbake til Kabul – som om det bare var afghanere, som om ingen ville ta forsvunne afghaneres plass.

Gjennomføringsevnen vil ikke nødvendigvis bli noe særlig bedre enn hos den usympatiske dramaskikkelsen som av en eller annen grunn har gitt navn til en hederspris. Det er Dagens Næringsliv som med hjelp av Justisdepartementets Jøran Kallmyr kan bringe den politiske forestillingsevnens charterfly ned på jorden igjen:

– Det overrasker meg at Støre kritiserer oss for noe han som utenriksminister i den forrige regjeringen opplevde: De forsøkte å returnere afghanske flyktninger med charterfly til Kabul, men fikk ikke landingstillatelse, sier Kallmyr.

Ifølge DNs kilder ble det gjort et forsøk under justisminister Knut Storberget (Ap) på å chartre et fly og lande det i Kabul med afghanere som hadde fått avvist asylsøknaden. Den afghanske regjeringen nektet da å gi landingstillatelse.

Situasjonen ser ikke ut til å være noe bedre i dag:

ANNONSE

Etter det DN erfarer, har foreløpig ikke dagens regjering forsøkt igjen. Vurderingen er at det vil provosere afghanske myndigheter så mye at det vil kunne gå utover den ordinære returen som skjer med rutefly i dag. Så sent som i februar i år protesterte det afghanske utenriksdepartementet mot at Norge og åtte andre land tvangsreturnerte afghanere til landet og ville ifølge TV 2 ha full stans i transporten.

Krig med andre midler
Dette spillet er egentlig en moderne form for ublodig krigføring. De fleste vil vite sånn noenlunde hva en handelskrig eller en valutakrig er. Så la oss ønske velkommen til migrantkrigen, som Venstre-lederen oppdaget her forleden, til tross for at pensjonerte statsledere varslet om den i europeiske storaviser for flere år siden: Menneskene det er tale om, anses dessverre av sine egne nasjoner som negativ valuta. Den kan gjøres positiv ved å settes inn i den banken som kalles Vesten, hvorfra det av og til drypper renter tilbake.

I stater som er litt mer vant til å bryte utenrikspolitisk håndbak, vet man godt hva som behøves for å delta i denne moderne krigføringen: gulrot og pisk. Afghanerne tar gjerne sine egne borgere tilbake igjen hvis de mottar en klekkelig bestikkelse. Eller hvis alternativet er å måtte leve med trusler som følges opp av handling.

Bestikkelsen kan skje på flere måter. Man vil sende afghanerne hjem med rutefly? Og hva tror man f.eks. skjer med landingsavgiftene på de afghanske flyplassene idet man ser at det er de rikeste landene i verden som har betalt for en massiv andel av passasjerenes billetter?

Den politiske læringskurven ser ut til å forbli farlig slak. Frp og Høyre lyder som et ekko av statsministerens verbale dumheter idet de presenterer sine foreslåtte innstramningstiltak, som uunngåelig vil bli utvannet i det «brede politiske forliket» som kun er av innenrikspolitisk interesse. Overfor NTB erklærer de sin tilslutning til prinsippet «tell, don’t show». I speak harshly, but I don’t carry a big stick.

– Det er viktig å sende et signal om at Norge ikke blir en fristat, sier Frps parlamentariske leder Harald Tom Nesvik.

– Hovedhensikten er å sende signal om at Norge skal være et land som tar imot folk med beskyttelsesbehov. De som ikke har dette behovet, skal returneres, sier Høyres Trond Helleland.

nesvik-og-helleland
Nesvik og Helleland
 

Det er ingen pen måte å si dette på, så la meg si det klart i stedet: Dere skjønner ikke en pøkk av hvordan verden henger sammen. Et foredrag over alt dere har misforstått måtte gå som et seminar over flere dager.

Misforståelse nummer én består i en rørende tro på at omverdenen legger nevneverdig vekt på hva folk sier. Mistilliten til politikere er ikke null i det siviliserte hjørnet av verden. Men den som ikke har erfaring fra noen annen verden enn den siviliserte, slik situasjonen er for de fleste stortingspolitikere, lider av et alvorlig handikap ved ikke å forstå følgende: I den usiviliserte delen av verden har man ikke bare total mistillit til det politikere sier, man tar det med rette eller urette for gitt at alt som blir sagt er bløff, som blir brukt i et spill hvor man først og fremst er ute etter å ivareta sine personlige interesser.

Slik er tilværelsen i de korrupte klansamfunnene som nettopp derfor er hovedleverandører av migranter. Disse består enkelt fortalt av et visst antall aktører som overfor sin egen klan viser og forventer full tillit og lojalitet, mens det utenfor egen klan er null tillit og lojalitet. Essensielt den samme mentaliteten som ligger til grunn for mafiaen.

Hvilket bringer oss over til misforståelse nummer to: Dere visste ikke hva slags kultur dere importerte, ikke sant? Det var gastronomien som interesserte dere? Forslukne drog! Det ser kanskje ikke sånn ut på Facebook, men livet består, eller burde bestå, av litt mer enn bare å spise og tømme tarmen. Det gjelder ikke bare det spirituelle livet, men også det offentlige og politiske.

De etterretningene som afghanerne stoler på, er altså ikke uttalelser fra stortingspolitikere. De stoler på det deres egne slektninger og venner i Vesten forteller dem. Disse fortolker nemlig informasjonen som tilflyter dem, og det er fortolkningen som blir brukt. Hvor mange slektninger og venner av afghanere i Norge tror dere har ringt hjem til Kabul og sagt «Bli hjemme! Nå er Støre på krigsstien!»?

Hvem vet, kanskje de også stoler på norsk offentlig statistikk. Sylo Taraku er ekkel nok til å minne NRK på hva den sier:

Han viser til statistikk frå UDI, som viser at 86,4 prosent av afghanske asylsøkjarar som har fått saka si behandla i Noreg hittil i år, har fått opphaldsløyve.

Han forstår også mentaliteten på sydlige breddegrader, og er behjelpelig med voksenopplæring:

Generalsekretæren i LIM-nettverket meiner at norske politikarar synest å vere lite bevisste kva signal dei sender ut av landet.

Hvilket er litt av et understatement. Nesvik og Helleland er omtrent like troverdige som en utro ektemann ville være hvis han uttalte til pressen at «det er viktig å sende et signal til kona om at jeg egentlig elsker henne».

Sannsynligheten for at vedkommende ved et mirakel blir trofast, hengiven og omsorgsfull over natten, er omtrent den samme som at de dåsemiklene av noen politikere klarer å stanse den pågående invasjonen. De må snarest innse sin egen utilstrekkelighet, og søke hjelp hos bedre rådgivere (den bebudede lovendringen er ikke nok). De har dårlig tid.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629