hambro

I de dage da tallflinke Kåre Willoch var fus i det meste innen Høyre, var visstnok statsministerens lommekalkulator det avgjørende våpen i all kamp om makt og innflytelse innad i regjeringskollegiet. Av mer emosjonelt orienterte ble de konservative kalt «kalkulatorpartiet,» og det var definitivt ikke ment som noen hedersbetegnelse. Etter Jan Petersen er det Erna Solberg som har overtatt i sjefsstolen, en partileder som hverken språklig eller siffermessig har lagt for dagen slående eksempler på kognitiv presisjon; nå snakker man etter sigende heller om mennesker enn milliarder i de kretser. Slik blir partiet formodentlig mer spiselig for de mange som mest preges av høyre hjernehalvdel – eller var det venstre, i alle fall de som foretrekker å føle fremfor å beregne – mens andre ser enda en klassisk mannlig dyd svinne hen og tenker sitt.

På Høyres landsmøte i vår så vi disse to hovedtendensene spilt ut mot hverandre igjen, skjønt selvsagt lå det også harde politiske realiteter bak uenighetene, ikke kun en stilforskjell mellom regnere og følere. Det er uenighetene innad i Høyre om forsvarspolitikken jeg har i tankene.

Det vil seg jo så vel at NATOs nåværende generalsekretær er tidligere norsk statsminister, og i sin nåværende stilling har Stoltenberg lagt for dagen betydelig større vilje til å øke forsvarsalliansens finansiering enn han gjorde mens han ennå hadde virkelig politisk makt i et av medlemslandene. I sitt nye embeds medfør flagger han ivrig NATOs offisielle målsetning om at alle medlemmer skal bruke minst 2,0 % av brutto nasjonalproduktet til militæret. Ambisjonen er berettiget og jeg har tidligere gitt den min fulle støtte, også her og her. Stoltenbergs stillingsavhengige forsvarsvilje er imidlertid ikke tema denne gang; vi skal nå ta for oss Høyres, ikke Arbeiderpartiets, vankelmodighet i saken.

ANNONSE

Høyre vil gjerne fremstå som et pålitelig og forsvarsvillig parti, og det er ingen grunn til å tvile på at man i deres medlems- og velgermasse finner mange med en udelt positiv holdning til betydningen av å kunne forsvare Norge også militært. På grunnplanet i partiet har det derfor etterhvert vokst frem betydelig frustrasjon med at en Høyre-ledet regjering enn så lenge ikke har gjort stort for å rette opp underfinansieringen av Forsvaret som bygget seg opp under årene etter murens og kommunismens fall. Man har holdt seg med et sett av skinnende blanke, men dessverre akk så urealistiske forsvarspolitiske mål og ambisjoner, for de som skal levere varene, er ikke gitt økonomiske muligheter til å klare det som forlanges av dem. Slikt skaper frustrasjon både i de militæres rekker og innen tradisjonelt forsvarsvennlige partier som Høyre. Ved det før nevnte landsmøtet hadde derfor partigrasrota bestemt seg for å ta grep, nå ville man tvinge partiledelsen til å rette opp misforholdene. Man forlangte at regjeringen skulle forplikte seg til å øke forsvarsinnsatsen til NATOs minstemål, altså de magiske 2 %.

Det gikk ikke så bra etter min beste forståelse, skjønt mer politisk drevne vil sikkert hevde at man endte opp med et fortreffelig forlik i og med at man faktisk vedtok 2 %, men bare som et langsiktig mål for nivået forsvarskostnadene bør ligge på. Vedtak om en presis tidsplan for økningen klarte man ikke å få igjennom. Erna Solberg selv ville ikke instrueres av de menige forsvarsvennene og deltok stort sett ikke i debatten, kom bare på banen med en litt underlig argumentasjon om at man ikke kunne la slike utgifter knyttes opp mot et relativt og variabelt tall som uansett ikke sier all verden om reell forsvarsevne. Budsjettrammer kan utvides eller skrumpe, påpekte hun, hvilket i og for seg er korrekt, og det gir liten mening å ha et forsvarsbudsjett som svinger i takt med disse. Dermed ble kompromisset som det ble, en svært lite forpliktende viljeserklæring for fremtiden. Av slike går det som kjent tretten på dusinet i politiske kretser.

Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at statsministerens/partilederens holdning og argumentasjon, inklusive elementer jeg kjenner igjen fra standard Høyre-retorikk om at «vi må jobbe smartere i stedet for mer kostnadskrevende,» luktet mistenkelig av unnvikelsesmanøver. Politiske prosentkrav som konkretiserer et visst målsetningsnivå, er jo slett ikke noe nytt innen samfunnsdebatten, blant annet har handlingsregelen for bruk av olje- og gasspenger innen fastlandsøkonomien så vel som «godhetsprosenten» til hjelp for “dei aller svakaste” (forsøket på å snakke KrF-dialekt er bevisst om enn kanskje mislykket) er nettopp eksempler på slikt, og jeg kan ikke minnes at Solberg og hennes nærmeste har vridd og okket seg synderlig over noen av dem. Annerledes da tydeligvis med utgifter for å sikre en minimumsanstendig norsk militær forsvarsevne; da setter statsministeren foten ned og ser til at saken flyttes ut i en uforpliktende fremtid.

Hva skyldes dette? Jeg vet ikke, men det som er empirisk uomtvistelig i følge mine hjemmelsmenn med mange stjerner, er at Høyre ikke har hatt noen god hånd om Forsvarsdepartementet de siste tiårene for ikke å si enda lenger; man minnes uten glede ikke minst Kristin Krohn Devolds turbulente periode som sjef for Forsvarets politiske ledelse. Det eneste som har hindret rekken av forsvarsministre utgått fra partiet i å stå frem som enda tydeligere udugelig, er at også Arbeiderpartiet har holdt seg med statsråder i nettopp dette departementet som ikke har fremhevet seg positivt for å si det meget forsiktig. Sammenlignes man med Strøm Erichsen, så skal det ikke mye til for å fremtre som i alle fall middels kompetent i en politisk sjefsjobb.

Så kan man spørre seg hvorfor forsvarsministrene er blitt valgt ut som de er blitt av begge de største partiene. Igjen vet jeg ikke, men det virker som om hovedkvalifikasjonen har vært kjønn, for alle har vært kvinner. Det er vanskelig å konkludere på annen måte enn at det viktigste har vært å sende ut i kosmos et politisk signal om likestillingsvilje. Noen egentlig fagkunnskap på feltet er det ingen av de nevnte som har hatt, men det gjelder jo stort sett alle politiske virksomhetsområder. Også her ser man manifestert «ledelse som selvstendig profesjon»-tenkningen.

Men igjen: Hvordan kan det ha seg at akkurat Høyre, med sin forsvarsvennlige profil dømt ut fra retorikken, har kommet til å behandle Forsvaret så stemoderlig? Et farlig gap ser ut til å finnes mellom partiets grunnplan og elite. Partiledelsen har intet gjort for å bevise at de har sitt hjerte i problematikken; med Erna Solberg i spissen vil man kun holde militærvesenet gående på sparebluss hva gjelder de mange trauste, hærrelaterte delene av virksomheten som våre internasjonale venner – les amerikanerne – er minst interesserte i. Kampfly som F35 og før dem F16 samt spesialstyrkene er derimot fine greier å kunne skinne med i skarpe operasjoner i fjerne utland; slikt gir politisk «mynt i kassen» i det internasjonale spillet, mens derimot det mannskapstunge forsvaret av norsk territorium blir systematisk underprioritert som også forsvarssjef Bruun Hansen nylig påpekte med forbilledlig klarhet. La meg til det ovenstående presisere at jeg så absolutt ikke har noe imot at Norges forsvar skal ha høyteknologiske våpen og personale på ypperste treningsnivå, det er selvfølgelig ikke det jeg mener, men enhver spydspiss må være del av et spyd for å virke; flyene, spesialkommandoen og andre toppkompetente enheter må ha bak seg tallrike og robuste nok styrker til å gi den totale kampevnen dybde. Topp uten underliggende kropp vil ikke kunne være funksjonsdyktig over lengre tid i en riktig krisesituasjon på eget territorium.

Vi opplever at Solberg, som andre Høyre-ledere før henne, snakker fint om Forsvarets betydning, men uten å være villige til å betale for gildet. Det er “talk the talk” uten vilje til å “walk the walk” for å si det på NATO-språk. En venn av meg, en høyere offiser som i tiårvis har vært skuffet over Høyres praksis i forsvarsspørsmål, sier det på følgende måte: Forskjellen mellom H og Ap ligger på omkring 10 millioner kroner, og det rekker ikke langt i våre dager.

I det hele tatt er jeg blitt svært i stuss ikke bare om Solberg og den øvrige Høyre-ledelsens holdning i forsvarsspørsmål, men om deres evne til nasjonalstrategisk tenkning overhodet. Forsvarets forsikringsverdi i eventuelle fremtidige kriser av militært tilsnitt er én ting, og der står partiets praksis som nevnt til om ikke stryk, så iallfall ikke bedre enn en usedvanlig dårlig ståkarakter. Når i tillegg partiet, og i særdeleshet den nåværende statsministeren, skyter så totalt bom hva gjelder problematikken rundt migrasjonen av fremmede til Norge og hele multikultur-idealet for vårt samfunn, da blir det ikke mye igjen å ha tillit til.

I klarspråk: Høyre er intet pålitelig, konservativt parti lenger. De er et innvandringsliberalt, globalistisk orientert parti som vil gjøre Norge til enda et multikulturelt, markedsliberalt land der man har fri flyt av alt, bare ikke samfunnsansvar. Solbergs særdeles informative vurdering fra for få år tilbake om at «muslimene er vår tids jøder,» og helt nylig hennes påstand om at «Norge kunne ta imot og integrere 30 000 flyktninger i året», føyer seg naturlig inn i et blytungt bilde.

Det er ordentlig trist å se at tidligere stortingspresident C J Hambros parti – Hambro var den eneste maktperson innen toppolitikken som holdt mål da Norge ble truet, deretter hærtatt i 1940; han var forresten også jøde – har utviklet seg som det har gjort. Det er mulig at de klarer å fremstå som mer menneskelige for segmenter av velgerskaren, men for mange konservative patrioter er de nå blitt direkte upålitelige i viktige samfunnsspørsmål. Enten må partiet skifte kurs og finne tilbake til sine røtter og opprinnelse, eller så må velgerne straffe dem på den eneste måten de kan ved ikke å stemme på dem.

I valget mellom Skylla og Kharybdis – eller Høyre og Arbeiderpartiet – må man stampe opp av jorden mer troverdige politiske forsvarere av landet. De to største partiene svikter sine oppgaver i vitale sikkerhetsspørsmål av nasjonalstrategisk betydning. Stol ikke på dem, de vet hva de gjør!

I mangel av et ideelt partialternativ vil for forsvarsvenner med tradisjonell Høyre-tilhørighet regjeringspartner Fremskrittspartiet være et rimelig valg, ikke minst siden Frp på sitt landsmøte nylig i motsetning til Høyre vedtok en tidsplan for økonomisk opptrapping til 2,0 %. Dette skal skje frem mot 2020, hvilket fortoner seg som en rimelig frist. Det tar tross alt tid å bruke penger klokt. Planleggingen bør begynne snarest.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629