Sakset/Fra hofta

Nigel Hawthorne i rollen som Sir Humphrey Appleby, den manipulerende departementsråden i de britiske komiseriene «Yes, Minister» og «Yes, Prime Minister», som gikk på BBC på 1980-tallet. Stillbilde: YouTube. Margaret Thatcher bemerket i sin tid at serien minnet om virkeligheten. Hvor mange slike småkonger har vi gående i norske departementer?

I en ellers ikke altfor interessant kommentar til debatten om FNs migrasjonsavtale i Aftenposten torsdag, kommer forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda Sylo Taraku med en påstand som er litt for fantastisk til å la bli stående uimotsagt.

Taraku peker på at avtalens kritikere ikke har vært fornøyd med prosessen forut for Norges tilslutning til avtalen:

En typisk fortelling fra høyrepopulistisk hold er at viktige beslutninger tas bak folks rygg. I følge denne beretningen skyver politikere internasjonale institusjoner foran seg når folk prøver å stille dem til ansvar eller når de rett og slett prøver å påvirke i demokratiske beslutningsprosesser. Dette skaper en avmaktsfølelse.

I dette tilfellet har man både pekt på manglende informasjon og krevd at saken tas opp i nasjonale forsamlinger.

Dette er tull og tøys, skal man tro Taraku:

Myndighetene har selvsagt ikke holdt noe «skjult», men manglende debatt har gitt alternative medier et stort spillerom til å feilinformere.

Taraku gjør det lett for seg ved å argumentere mot en påstand om aktiv hemmeligholdelse av avtalen. Men faktum er at norske utenriksmyndigheter ikke fant det for godt å opplyse om hva de holdt på med.

Den som i dag måtte gå inn på nettsidene til Utenriksdepartementet (UD) for å lete etter informasjon om «Global Compact for Migration», vil fremdeles ikke finne stort. Da Document tilfeldigvis begynte å fatte interesse for avtalen i mai, idet en AFP-melding i Daily Mail opplyste at Ungarn ville si nei til avtalen, var det ingenting der.

Stikkordet Marrakesh gjorde det imidlertid mulig å finne utkastet til avtalen på nettsidene til EU og til Maltas regjering, hvor Norge var nevnt blant landene som samtykket til den.

Ingen medier i Norge hadde skrevet om saken, og ingen informasjon var på det tidspunktet å finne på offisielle norske nettsider.

Den 25. mai kontaktet vi UD for å finne ut hvor Norges samtykke til avtalen var blitt kunngjort. Fire dager senere fikk vi til svar at dokumentet var «offentlig tilgjengelig på Rabat-prosessens hjemmesider». Rabat-hva-for-no’?

Rabat-prosessen hadde det knapt stått et ord om i norske medier, og på offisielle norske nettsider fantes kun en bemerkning om den i forbifarten i Regjeringens program for EU-samarbeidet fra 2016:

Regjeringen vil være engasjert i oppfølgingen av Valletta-toppmøtet om styrket samarbeid mellom EU og Den afrikanske union om migrasjon, blant annet fra Afrikas Horn (Khartoum-prosessen) og fra Vest-Afrika (Rabat-prosessen).

Ikke desto mindre var altså UD tilsynelatende av den oppfatning at det å legge ut avtalen på «Rabat-prosessens hjemmesider», som ingen hadde hørt om, var en kurant form for offentliggjøring. Noen lenke til den angjeldende siden var forresten ikke departementet sjenerøst nok til å gi Document.

For alle praktiske formål var UDs kommunikasjon til omverdenen om dette utenrikspolitiske initiativet ikke-eksisterende, og bestrebelsene på å finne ut av saken bringer tankene hen på en passus fra «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» av Douglas Adams:

“But the plans were on display…”

“On display? I eventually had to go down to the cellar to find them.”

“That’s the display department.”

“With a flashlight.”

“Ah, well, the lights had probably gone.”

“So had the stairs.”

“But look, you found the notice, didn’t you?”

“Yes,” said Arthur, “yes I did. It was on display in the bottom of a locked filing cabinet stuck in a disused lavatory with a sign on the door saying ‘Beware of the Leopard.”

Rabat-prosessens hjemmesider har faktisk visse likhetstrekk med en dass i ustand.

Det er klart at vi ikke kan snakke om aktivt hemmelighold, så lenge dokumentets eksistens og Norges samtykke til det ikke benektes på forespørsel.

Men det er likevel full dekning for å si at myndighetene har holdt noe skjult. Sylo Taraku har ingen dekning for å avfeie det. For det ingen forteller om, forblir jo skjult for alle andre enn den knøttlille kretsen med førstehåndskjennskap til det som foregår. Mange militære hemmeligheter vil være mer kjent enn Marrakesh-avtalen var i mai.

Denne tausheten grenset altså i praksis til hemmelighold, og den var ikke bare klanderverdig: Den var, er og blir umulig å forsvare. Det utenrikstjenesten og statsapparatet har drevet med, er en skam. Adferden er ensbetydende med å si at det den hersens befolkningen ikke vet, har den ikke vondt av – som om de var kloner av Sir Humphrey fra komiserien «Yes, Minister», om enn man leter forgjeves etter glimtet i øynene.

Men dere er altså folkets tjenere, sleipinger – utro sådanne. Det er ikke bare i Washington de har en sump som må tørkes ut.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.