Inngangen til den nye amerikanske ambassaden i Jerusalem. 13 mai 2018. Foto: Ronen Zvulun/Reuters/Scanpix

For noen år siden skapte Sør-Afrikas sjefsrabbiner, Warren Goldstein, internasjonal debatt da han i et oppslag i The Jerusalem Post hevdet at den beste beskrivelsen av anti-israelske aktivisters anstrengelser var gitt av en viss propagandaminister som skal ha uttalt at «hvis du forteller en løgn som er stor nok, og fortsetter å gjenta den, vil folk til slutt begynne å tro på den.»

Saken gjaldt fremstillingen i mediene av Israel som «apartheid-stat,» noe rabbi Goldstein hadde personlig erfaring omkring som ikke-hvit innbygger i den sør-afrikanske apartheid-staten.  Men både de store og de små løgnene om Israel dreier seg om langt flere ting enn påstanden om at den jødiske staten bygger på et apartheid-regime.

I disse dager har de som til stadighet bruker mediene til å hetse den jødiske staten, vært særskilt opptatt av to forhold: Israels forsvar mot terrorangrep fra Gaza og landets boligpolitikk.  Blant verdens 193 stater er det i grunnen bare Israel som tilgodeses med hyppig negativt ladet særbehandling i mediene på slike områder.  I alle fall tror vi at den omtalte propagandaministeren ville ha måttet gi både norske og andre medier et anerkjennende nikk for den innsatsen de gjør for å konvertere gamle løgner til nye sannheter.

 Mediestriden omkring USAs og president Trumps anerkjennelse av at det faktisk er Jerusalem som er Israels hovedstad, ble skrudd opp til maksimalt støyvolum under feiringen av landets 70års-markering av gjenopprettelsen.  Da ble også USAs ambassade offisielt flyttet fra de midlertidige lokalene den hadde i Tel Aviv (på grunn av nabostatenes krigshandlinger i 1948-49), til hovedstaden, Jerusalem, som alle siviliserte stater som har diplomatisk og politisk kontakt med Israel, ved offisielle anledninger og statsbesøk både de facto og de jure tydelig anerkjenner som Israels hovedstad uten innsigelser.

Dette gjelder også Norge, selv om utenriksministeren ikke tør innrømme det offentlig ennå.  Den norske regjeringen sier den frykter at USAs anerkjennelse av Jerusalem som israelsk hovedstad kan føre til dypere splittelse i regionen.  Finnes det en splittelse i regionen som kan bli dypere av at vestlige politikere begynner å snakke sant, og er de daglige terrorangrepene og det hatefulle oppvigleriet i de norsk-støttede mediene tegn på fredsvilje, eller har utenriksministeren bare hørt den påstanden tilstrekkelig mange ganger til at hun tror på den?

Utenriksministeren er opptatt av at «… ingen land kan alene endre status på Jerusalem, heller ikke USA.»  Men er det ikke nettopp det hun selv forsøker å gjøre ved å nekte å anse byens status som hva den er og har vært helt siden dens lovlige og rette myndigheter erklærte den som landets hovedstad for 70 år siden?  Ser hun ikke at hun særbehandler Israel på en nedlatende og urettskaffen måte?  Er det ingen som kan forklare henne dette på kammerset?

Den 14. mai fikk vi anskuelsesundervisning i hvordan mediene manipulerer sine betalende kunder med hyppig gjentatte løgner.  Da Hamas samlet 40.000 mennesker for å storme grensegjerdet mot Israel, en operasjon som for øvrig ikke var støttet av Norge, men av Iran, forhindret Israel gjennombruddet ved etter gjentatte advarsler å skyte ned de som på forskjellig måte var nær ved å sprenge grensen.  Mange av dem ble drept, hvorav de fleste ble identifisert som Hamas-terrorister.

Fordi mediene spilte på lag med Hamas og dag etter dag anklaget Israel for å drepe uskyldige sivile demonstranter, kom mange i Vesten i skade for å tro at dette var tilfelle.  Det var ingen av mediene som fortalte at de tusener som var utkommandert som levende skjold var ofre for en dobbel krigsforbrytelse begått av Hamas: Hamas lot sine soldater, skjult bak sivile levende skjold, rette angrep mot sivile lokalsamfunn på israelsk side av grensen.  Også utenriksministeren lot seg bløffe av denne mediestrategien til Hamas.

 En tilsvarende usann fortelling som er blitt gjentatt til «troverdighet,» er påstanden om at det er ulovlig for israelske borgere å utvide de jødiske boligområdene i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  I Dagsavisens versjon av denne løgnen heter det bl.a. at «… utvidelsene omfatter 30 av Israels flere hundre bosetninger, som verdenssamfunnet har slått fast er ulovlige i henhold til folkeretten.»  Det man støtter seg på her er at forskjellige organer i FN, inkludert Sikkerhetsrådet, har avgitt politiske meningsytringerom dette.  Det er slett ikke «fastslått av verdenssamfunnet.»

 Det finnes ingen rettskraftig dom eller annet bindende vedtak som sier noe slikt. Påstanden om at «… bosettingene er opprettet i strid med den fjerde Genève-konvensjonen» er falsk.  Den fjerde Genève-konvensjon gjelder tvangsflytting og deportasjon av egne borgere inn på okkupert territorium, og den er dessuten ikke gjort gjeldende i området.  Den forutsetter at et territorium må være okkupert under væpnet konflikt med en annen stat som er suverenitetshaver til området og som er kontraherende part til konvensjonen.  Dette er ikke tilfelle for denne konvensjonen i det angjeldende området.  At Israel selv har valgt å følge noen av dens bestemmelser i forvaltningen av disse områdene er irrelevant.  Det finnes ingen bestemmelser i folkeretten som sier at Judea skal være «judenrein.»

 Etter inngåelsen av freds- og grensetraktaten mellom Israel og Jordan i 1994, har Judea, Samaria og Øst-Jerusalem ligget innenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser og forvaltes under israelsk suverenitet med mindre Israel gjør avtale om noe annet med sine naboer eller minoritetsgrupper.  Det har Israel gjort gjennom de såkalte Oslo-avtalene som ikke er internasjonalt omstridte.  Og – Nota Bene! – når man sier at et lands grense er «internasjonalt anerkjent» betyr det at den gjennom lovlig inngått grenseavtale mellom de to land er anerkjent av de to.  Det finnes ingen annen internasjonal anerkjennelsesordning for grenser og spørsmålet angår ingen andre enn de to nabostatene.  Dette må vi andre og utenforstående forholde oss til.  Vi har ingen rett til å blande oss inn i andre staters indre anliggender.  Heller ikke i spørsmål om hvor statenes hovedstad befinner seg.

 Påstanden om ulovlig okkupasjon og ulovlige bosettinger er derfor akkurat like fjerne fra sannheten som påstanden om «apartheid» og israelske «krigsforbrytelser» i Gaza.  Hadde påstandene om at Israel «ulovlig okkuperer palestinske områder» vært sann, ville Oslo-avtalene ha vært ugyldige.  Er de det, statsråd Ine Marie Eriksen Søreide?

 Det faktum at Israel i økende grad er offer for en agitasjon som fremstiller den jødiske staten som aggressor og forbryter, er en utvikling som ikke kan unngå å sette spor i menneskers sinn og i deres oppfatning av jødisk kultur og samfunnsliv.  Det har alltid vært på denne måten antisemittismen har blitt skapt og vedlikeholdt omkring i verden.  Vi ser ingen tegn til lyspunkter på dette området for Europa og Norge.  Israels voksende orientering mot land som India, Russland, Japan og Kina er et tegn i tiden som europeere burde merke seg.  Vedvarende usaklig, kritisk særbehandling og diskriminering av den jødiske staten som vi ser praktiseres også av norske myndigheter, er i seg selv et utslag av en uakseptabel holdning til jødisk samfunnsliv og eksistens som det bør gjøres slutt på.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

  Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!