En av de viktigste operative grunnene til den vedvarende menneskestrømmen til Europa, er eksistensen av internasjonale nettverk av menneskesmuglere. Det har lenge vært kjent at disse driver svært kynisk, profesjonalisert og spesialisert, og at det internasjonale politisamarbeidet ikke holder tritt med utviklingen.

Den som smugler en tvers over Sahara, er ikke den samme som besørger ferden gjennom Frankrike eller Skandinavia. Og de som organiserer smuglingen i Skandinavia, er gjerne fastboende her med utenlandsk bakgrunn, som hjelper andre med samme bakgrunn. Det er kort fortalt klansamfunnene som smugler sine egne til Norge.

Dette innebærer at det finnes kriminelle nettverk i Norge som befatter seg med disse tingene. Slike nettverk hjelper migrantene med alt fra billetter, falske dokumenter og fysisk transport, til proforma-ekteskap, gode asylsøkerskrøner og anskaffelse av jobb eller husrom.

ANNONSE

Hva gjør norske myndigheter for å bekjempe dem?

Fint lite, viser en rapport fra regjeringens analysegruppe på migrasjonsfeltet som er unntatt offentlighet.

Rapporten konstaterer innledningsvis at det er tale om et europeisk problem på stor skala:

Ifølge Europol har 90 prosent av de over én million flyktningene og migrantene som tok seg til Europa i 2015 benyttet smuglertjenester under hele eller deler av reisen. I de fleste tilfellene er disse tjenestene utført av kriminelle grupper. I 2015 var derfor menneskesmugling blant de mest lønnsomme kriminelle aktivitetene i Europa. Europol anslår at menneskesmuglere i 2015 tjente et sted mellom tre og seks mrd. euro, eller mer enn 40–50 mrd. kroner.

Straffenivået for menneskesmugling i Norge er ikke avskrekkende. I utgangspunktet er strafferammen tre års fengsel, hvilket fordobles til seks i grove tilfeller.

Men det som er adskillig verre, er at norsk politi mangler evnen til å straffeforfølge smuglerne.

Norsk politi har få straffesaker og generelt lav kunnskap om menneskesmugling til Norge. Det gjøres lite for å etterforske bredt med tanke på å avdekke organiserte kriminelle nettverk. Årsakene kan være manglende fokus og kompetanse til å oppdage og etterforske denne type kriminalitet.

Forgreningene til utlandet kompliserer bildet, det gjør også manglende samarbeidsvilje hos dem som måtte tas:

Når forhold avdekkes, erfarer politiet at ingen av de involverte er interessert i å gi opplysninger som kan bidra til oppklaring.

Mye av forklaringen på dette er et fenomen nordmennene, herunder også norsk politi, ikke har hatt noen større befatning med de siste tusen årene, men som fortsatt er luften man puster i lenger sør i verden, nemlig klankulturen. Nettverkene er etnisk og slektsmessig basert, og de hard en indre justis som den offentlige ikke får has på.

Noen reiseruter kontrolleres nesten utelukkende av medlemmer fra en enkelt klan eller etnisk gruppe. Eksempel på dette er reiseruten gjennom Sahel fra Arlit (Niger) til Ghat eller Ubari (Libya) som kontrolleres av tuareg-grupper, mens reiseruten til Libya fra Agadez (Niger) kontrolleres av tebu, hausa eller arabere. På Afrikas Horn kontrolleres vesentlige deler av trafikken fra Eritrea til Sudan av den nomadiske folkegruppen rashaida, som lenge har hatt smugling i grenseområdene som levevei.

De benytter seg også av korrupte myndigheter:

Samtlige migranter som er intervjuet av EUNAVFORMED har dessuten fortalt at den libyske kystvakten har en aksje i den ulovlige migrasjonsstrømmen, enten ved at de passivt tillater avreiser eller ved aktivt å støtte systemet.

Rapportens har i det hele tatt et imponerende detaljnivå både hva angår geografi og organisasjon. Teknologien spiller en vesentlig rolle:

Sosiale medier er et avgjørende verktøy for å etablere kontakt mellom smuglernettverkene og potensielle migranter. Dernest oppnås fysisk kontakt på offentlige steder og sentrale transportknutepunkter. Det er også rapportert om dørsalg av tjenester i lokalsamfunn, bl.a. i Afghanistan.

Smuglerne vet også godt hva myndigheter foretar seg. Så godt at man må spørre seg om de ikke har flere utro tjenere i myndighetsapparatet – også i vårt eget land, en mulighet rapporten ikke lufter.

Smuglernettverkene har vist at de er dynamiske og tilpasningsdyktige med hensyn til myndighetenes tiltak, for eksempel ved valg av reiseruter. Noen ledsager kun frem til grensepasseringsstedene og utstyrer migrantene med falske dokumenter og instruksjoner for reisen videre slik at de selv unngår å krysse grensene. Ifølge PU er det mange eksempler på dette når det gjelder siste etappe inn til Norge.

Norsk politi kjenner altså godt til at det foregår menneskesmugling, viser en etterretningsrapport fra Kripos. Etterretningen er mangelfull, men nettverk er ikke desto mindre identifisert:

Kripos har, etter en grov sammenstilling av informasjon fra politidistriktene og PU fra perioden september 2015 til februar 2016, identifisert flere menneskesmuglingsnettverk som fremstår som veletablerte og som har vært aktive i flere år i Norge. Det er indikasjoner på at enkelte nettverk har kapasitet til å smugle mange personer og at smuglervirksomheten har generert betydelig profitt.

I flere år. For det meste ustraffet. Og regjeringen vet det godt. Ikke rart den vil holde opplysningene for seg selv.

Ambisjonene er det likevel ikke noe i veien med. Norge kan innta en pådriverrolle, konkluderer man. Virkeligheten er av og til mer lattervekkende enn humoristene.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629