Sakset/Fra hofta

Det finnes en kostelig historie fra det store selvstendighetsåret i norsk historie, 1905, som gir bakgrunnen for formuleringen brukt i tittelen ovenfor. Den dreier seg om en kort meningsutveksling mellom to særdeles målbevisste og kjente nordmenn av den generasjonen, nemlig forfatteren og taleren Bjørnstjerne Bjørnson som den ene kontrahenten og, som den andre, den betydelig kjøligere statsministeren som ledet Norge under de vanskelige forhandlingene med svenskene, venstremannen Christian Michelsen. Mens det hele var som mest spent, klarte ikke den alltid taletrengte Bjørnson å holde seg lenger og sendte et telegram til statsministeren med følgende oppfordrende tekst: «Nu gjelder det at holde sammen!» Svaret tilbake var av det lakoniske slaget til tross for at avsenderen var bergenser god som noen: «Nu gjelder det at holde kjeft!» Jeg vet ikke om historien er sann eller bare god, men nå den i alle fall viderebefordret.

 

Jeg kom i tanker om ovenstående for litt siden da jeg så og hørte et bysbarn av Michelsen, nåværende forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen, velte hele den metaforiske bøtten med bønner utover gulvet (intet norsk språklig uttrykk, jeg vet det godt, men i blant er det moro med anglisismer) i forbindelse med en politisk tilspisset situasjon innenfor sitt virksomhetsområde. Det dreide seg om krangelen – eller diskusjonen om man vil uttrykke det penere – om hvordan man fremtidig best skal organisere de norske spesialstyrkene, og der etter hva man kan skjønne av medienes dekning forsvarsledelsen med forsvarssjef Sunde i spissen står steilt mot fagmiljøene i Marinejegerkommandoen (MJK), som til alt overmål mestedels er basert på Håkonsvern i nettopp Bergen. Jeg har tidligere vært litt inn på konflikten her.

 

I sakens anledning hadde flere av de aktive ved MJK skrevet et varslingsbrev til den fagansvarlige ministeren, altså Strøm-Erichsen, der de fortalte om særdeles utidige forsøk fra forsvarsledelsens side på å få dem til å gi opp sin motstand mot omorganiseringsplanene. Hvis det er sant det som står i brevet, så har travet fra ledelsens side vært åpenbart urent og uverdig et presumtivt velfungerende demokrati der selv Forsvaret skal måtte holde seg til visse spilleregler når organisatoriske endringer er på trappene.

 

Hva gjorde forsvarsministeren? Jo, én ting er nå at hun tydeligvis ikke leste brevet godt nok (selv om hun innrømmet å ha både sett og «lest» det) og deretter bare lot varslingen i bero; slikt kan jeg på en måte forstå om hun ikke straks oppfattet alvoret i situasjonen. Men så kom det utrolige: Saken ble lagt ut på departementets hjemmeside, med navns nevnelse på underskriverne av varslingsbrevet (hvem i departementet som eksakt hadde bestemt at brevet skulle legges ut, er uvesentlig; slikt er ministerens ansvar, og hun har uansett ikke beklaget hendelsen i ettertid)! For å forbli i det bergenske, iallfall av gammel dialektal type: Av slikt blir man månebedotten.

 

Departementets øverste ledelse begikk på denne måten to kardinalfeil. Den ene er at varsleren/varslerne i en konflikt i en statlig virksomhet ble «outet» overfor sjefene de klaget på, og det av den øverste politiske ledelsen i egen etat. Vet ikke ministeren at slikt ikke skal skje, at det er et utilgivelig tillitsbrudd og et «varsko her» for alle som fremtidig måtte ønske å si fra om det de oppfatter som uakseptable forhold på sin arbeidsplass? Skjønt hun vet det nok, erfaren som hun er, ikke minst fra konflikter innen helsesektoren. Snarere er vel offentliggjøringen en beskjed til alle misnøyde rundt omkring: Prøv ikke på å sette dere opp mot dem som makt har!

 

Den andre feilen er enda verre og forsvarsspesifikk, nettopp en slik bommert som særlig forsvarsministeren bare ikke MÅ begå: Hun «outet» igjen, altså avslørte, flere medlemmer av MJK, spesialsoldater hvis identitet av sikkerhetsgrunner skal holdes hemmelig. Man spør seg: Hvor himmelropende inkompetent går det an å opptre for en forsvarsminister, skulle man ikke tro at hun, av alle, skjønte betydningen av å holde dét hemmelig som skal holdes hemmelig? Vet man virkelig ikke i Forsvarsdepartementet at i spesialstyrkene er det bare de øverste sjefenes navn som skal være offentlig kjent?

 

Har vi her kan hende å gjøre med en typisk norsk inkompetanse, for opplevde vi ikke for relativt kort tid siden noe lignende i en åpen høring i Stortinget med daværende sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Janne Kristiansen? Under utspørringene buste hun ut med at Norge hadde agenter i Pakistan, en opplysning som åpenbart kunne være farlig for dem hun refererte til. Etter en tids offentlig så vel som privat hoderysten måtte Kristiansen forlate stillingen, hvilket kan synes som en åpenbar konsekvens.

 

Ennå har ikke det samme skjedd med Strøm-Erichsen. For meg har hun alltid fortonet seg som en typisk lavkompetent Ap-statsråd, en lokal partipamp som ble løftet fram på den nasjonale scenen (når man snakker om forhold med en tydelig tilknytning til Bergen, så må man tillates et slikt ordspill!) først og fremst av balansegrunner (kjønn og geografi), en som lojalt mener det partiet vil hun skal mene, men som besitter minimal fagkompetanse innen de områdene hun er satt til å lede. Hennes første periode som forsvarsminister var preget av at hun «hoppet etter Eddie the Eagle», skulle man kunne si, i og med at hun avløste Kristin Krohn Devold som mange i Forsvaret syntes var det verste innen politisk toppledelse de var blitt rammet av på lang, lang tid. Ingenting er som å etterfølge en sterkt mislikt tidligere sjef, som kjent; det hjelper godt på ens eget omdømme hos undersåttene, iallfall for en stund. Deretter ble damen helseminister, og man kan vel trygt konkludere med at hun ikke akkurat strålte i rollen. Hennes nye runde i Forsvarsdepartementet så inntil den ovennevnte skandalen ut til å være preget av at hun ikke gjorde så mye av seg, det var mest som om hun trådde vannet før pensjoneringen. Du får neppe store penger tilbake fra bettingselskapene om du satser på at Strøm-Erichsens tid som minister er over i september, uansett hvordan det måtte gå ved valget.

 

Selvsagt burde det skapt alvorlig og umiddelbar brudulje når en forsvarsminister blamerer seg sikkerhetsmessig på denne måten. At så ikke skjer, oppfatter jeg som et tegn på dels maktfullkommenhet, dels at man på politisk hold ikke skjønner sikkerhetstenkning og behovet for hemmelighold: Åpenhet er jo det nye idealet, må vite, og da tror kanskje statsråden at dette gjelder også for personell i spesialstyrkene? Man får i så fall bare håpe at noen forteller henne at hun tar styggelig og skadelig feil.

 

At to toppsjefer innen etater som har ansvaret for sikkerheten i Norge, forsvarsministeren og sjefen for PST, i løpet av kort tid blamerer seg hva evne til å holde munn om hemmeligheter, er hårreisende. Selvsagt burde Strøm-Erichsen sparkes som Kristiansen ble det. Og deretter burde rette vedkommende gå i seg selv rundt spørsmålet om hvordan vi rekrutterer ledere til slike stillinger her i landet. Her finnes et «betydelig forbedringspotensiale» som det så vakkert heter.

Les også

-
-
-
-
-
-
-