Kommentar

Husker du barndommens naive aksept av at de store og voksne visste bedre og kunne mer? Ikke at det vi trodde var totalt bak mål – det var ikke feil bestandig, kanskje ikke en gang som oftest, for de både kunne og visste jo mer enn oss, de som hadde levd lenger – men de hverken kunne eller visste alt, og på et eller annet tidspunkt begynner slikt å gå opp for barnet. Man innser at far ikke er allvitende eller uendelig sterk, for eksempel, etter hvert skjønner man også at selv ikke lærerne vet alt, samt at det finnes råtne epler eller brodne kar i politiet og blant prester og stortingsmenn og egentlig overalt der man ser nøyere etter. Det er en tøff læringsprosess å gjennomgå, en del av det å bli et voksent menneske med egne erfaringer og evne til å tenke selv. For de godtroende blant oss snakker vi her bokstavelig talt om livslang læring, og de mest naive åpner aldri øynene.

En venn av meg som er oberst, sukket i en gitt sammenheng at det først var en god stund etter fullført befalsskole han skjønte at det slett ikke alltid var de beste offiserene som endte opp med å bli utnevnt til general (bare så det er sagt: obersten snakket så absolutt ikke for sin syke mor!). For meg tok det sin lille tid å innse at ikke alle professorer hverken er sannhetssøkende eller påfallende begavede. Igjen: Slikt er en del av det å bli riktig voksen, å skjønne at ikke alt er like blankt og rent som skinnet antyder. Innsikter av denne typen innebærer ikke sjelden et element av skuffelse.

Disse innledningstankene har en spesiell foranledning, nemlig tilløpene til offentlig oppmerksomhet, endog polemikk, som kom i etterkant av saken i Høyesterett nylig der dommerne fant at staten ved Forsvarsdepartementet ikke hadde gjort feil da Louise Dedichen ble utnevnt til sjef for Forsvarets skolesenter. Jeg regner med at det er flere blant dere som ikke har sakens fakta present, så la meg rekapitulere kort hva det hele dreide seg om.

Det var i 2008 at den da 44-årige Louise Kathrine Dedichen Bastviken ble forfremmet fra flaggkommandør til kontreadmiral og gjort til sjef for Forsvarets høyskoler eller skolesenter. Hun var ikke den som de militære fagmyndighetene hadde innstilt, først og fremst fordi hun hadde liten operativ erfaring (altså erfaring med stridslignende situasjoner), kun ett år på fregatt og da som forvaltningsoffiser (en slags økonomiansvarlig; hennes vesentligste utdanning er fra Intendanturlinjen på Sjøkrigsskolen). Også ellers hadde hun mindre erfaring i lederposisjoner enn konkurrentene til stillingen.

I avisene og fra politisk hold ble valget fremstilt som enda en seier for likestillingsarbeidet i Forsvaret. Underdirektør Ann Kristin Salbuvik i Forsvarsdepartementet uttrykte den rådende oppfatningen: «Vi er svært fornøyd med Bastvikens forfremmelse. Alle jentene er stolte i dag.» Dedichen ble med utnevnelsen ikke bare historisk i Sjøforsvaret, det var forste gang overhodet at en kvinne ble utnevnt til generals- eller admiralsnivået i Forsvaret.

Det fantes dem som ikke spilte med og tok bølgen for flaggkommandørens raske forfremmelse. Brigader Øyvind Kirsebom Strandman hadde vært innstilt som nummer 1 av Forsvarsstaben (Dedichen hadde ikke vært på topp 3-listen) og mente seg usaklig forbigått. Strandman og Befalets Fellesorganisasjon (BFO) saksøkte staten ved Forsvarsdepartementet med bakgrunn i at man mente Dedichen var valgt og tilsatt på usaklig grunnlag; ikke fordi hun var den beste kandidaten til stillingen, men primært fordi hun var kvinne og staten ved forsvarsministeren, Anne-Grete Strøm-Erichsen fra Arbeiderpartiet, ønsket å foreta en symboltung utnevnelse på området.

Jeg skal ikke gå i detalj om rettssakene som fulgte, den som vil kan selv google og finne ut mer. Men milstolpene i utviklingen var at Strandman og BFO tapte i Tingretten, vant i Lagmannsretten før de i vår tapte i Høyesterett med stemmetallene fire mot én. Flertallet fant at staten ikke hadde fraveket de sakkyndiges innstilling i større grad enn det som arbeidsgiver har rett til når de skal ansette noen. Dermed er saken endelig avgjort, i alle fall hva behandling i rettssystemet angår.

Hvordan har media og partene håndtert beslutningen i Høyesterett? Strandman har jeg ikke sett kommentere saken offentlig, men advokat Ødegård gir i en artikkel i Dagens Næringsliv uttrykk for et syn som jeg formoder ligger nært opp til Strandmans. Fra Dedichen med støttespilleres side har man derimot kunnet bivåne livlig medieaktivitet – igjen kan leserne google selv og lese hvis de har mage til det, skjønt en del av artiklene er tilgjengelige bare i avisenes papirutgaver eller for abonnenter – der hun blant annet strålende forteller hvordan hun ropte «yess, yess» med minst dobbelkonsonant på slutten av ordet mens hun løp med oppstrakte armer gjennom arbeidsplassens korridorer, da det ble klart at hun hadde vunnet. Her er lenker til noen representative artikler fra dekningen i Aftenposten, Dagbladet og Se og Hør. Man har kunnet lese at hun feiret seieren i selskap med samboer Per Høiby, direktør i First House og vår kronprinsesses eldre bror, og at Dedichen nå har høyere grad enn selveste dronning Sonja, halvslektningen som er blitt stående igjen på oberst-nivået, stakkar. Ånden i fremstillingene er stort sett at kontreadmiralen var blitt motarbeidet av likestillingsfiendtlige menn i Forsvaret, inklusive hennes egne sjefer, og at småligheten til og med ledet til forsøk på å få omstøtt forfremmelsesbeslutningen via rettssystemet. Likevel: Rettferdigheten seiret til slutt.

Jeg har lest og jeg har undret meg. Ikke kjenner jeg Dedichen – jeg har kun sett henne i en morsom birolle i den fornøyelige filmen «Lange flate ballær II» – og ikke kjenner jeg Strandman. Men jeg kjenner da iallfall litt til norsk politikk og rettsvesen, og jeg synes jeg i saken ser spor av en regi som ikke sjelden trer i kraft når politisk makt møter sakkunnskap i forbindelse med personvalg.

Da Bjørn Tore Godal ble forsvarsminister i regjeringen Jagland for snart 20 år siden, ble han spurt hva han anså som det viktigste i sin nye rolle: «Det er å øke kvinneandelen i Forsvaret,» var den nyslåtte statsrådens klare melding. Jeg fikk hakeslepp av svaret, intet mindre. Skjønt enda mer forferdende enn at holdningen til Forsvaret nå var blitt slik i mitt fedreland, at fagansvarlig minister kunne fremholde som det viktigste ved institusjonen at den skulle bidra til allmenn likestilling, var at dette ikke skapte ramaskrik i mediene. Når samfunnsklimaet tillater slikt, er det kan hende ikke lenger til å undres over at man i den politiske debatten i kongeriket ivrig diskuterer detaljer, petitesser, mens man stort sett holder knallende og kollektivt tyst om elefantene i rommet, om det som virkelig berører vår fremtid som nasjon.

Godals innstilling har slått rot i Forsvarets politiske ledelse, later det til, kanskje er den til og med blitt enda mer typisk for statsmaktens holdninger i årene som er gått. Og det er ikke spesielt vanskelig å finne makt- og karrierelystne personer som gjerne benytter seg av det nye «kriteriesettet» som nå gjøres gjeldende for å vurdere søkere til høyere stillinger, heller ikke blant dem som en gang ble sagt å tilhøre spinnesiden. I alle fall hva dette angår har samfunnsnytenkerne helt rett; kvinner kan være minst like ærgjerrige og ambisiøse som menn når det gjelder klatring oppover i de ulike nettverkene som står dem til rådighet.

At sistnevnte vurdering konkret har gjort seg gjeldende i saken om den nye sjefen for Forsvarets skolesenter, ble jeg ytterligere befestet i troen på da jeg leste general Sverre Diesens omtale av Dedichens tolkninger og adferd i forbindelse med Høyesteretts behandling av saken. Dessverre finnes ikke leserinnlegget av 13. mai i Aftenposten fritt tilgjengelig på nett.

Det Diesen gjør, er kaldt og klart å sannsynliggjøre overfor leseren at Dedichen faktisk ikke faglig nådde opp i konkurransen mellom søkerne uansett hva nå avisene måtte skrive i etterforløpet av høyesterettsdommen og uansett hvilke gledesrop kontreadmiralen og hennes tilhengere måtte komme med i ulike medier. Som den dissenterende dommeren tydelig skrev, var Strandman best kvalifisert etter de kriteriene Forsvaret selv hadde satt opp, men arbeidsgiver valgte å la andre hensyn veie tyngre. Flertallet fant at dette var departementet i sin fulle rett til å gjøre – avstanden mellom søkerne var ikke SÅ stor at det var ulovlig – men dommen kunne ikke med noen rimelighet tolkes dit hen at den viste at Dedichen hadde vært den best kvalifiserte søkeren.

Jeg skrev ovenfor at Diesen sannsynliggjorde at hans fremstilling var den riktige, og verbet var valgt med omhu, for jeg kan ikke VITE at det er han som har rett. Men «You gotta trust somebody» som det heter, i alle fall i noen grad, og i utgangspunktet forekommer meg den tidligere forsvarssjefen å være en langt mer troverdig kilde enn den ene parten i saken (Dedichen) og hennes mange venner i mediene; Diesens vinkling på konflikten virket tvers igjennom saklig. At Dedichen dessuten, med sin minimale operative erfaring, etter utnevnelsen til skolesjef også mente seg skikket til å bli forsvarssjef, vitner ikke om noen dypere selvinnsikt fra hennes side slik jeg forstår kompetanse- og erfaringskravene for den som pålegges et slikt ansvar.

Sannheten er trolig at hun meget vel kunne endt opp som ny forsvarssjef etter general Sunde om ikke Strandman hadde tatt til motmæle over forbigåelsen og brakt saken inn for rettssystemet der den gjennom behandling i flere omganger vekket betydelig og ubehagelig oppmerksomhet. Statsråd Strøm-Erichsen ville nok mer enn gjerne vært den som utnevnte Norges – og kanskje verdens, hva vet vel jeg – første kvinnelige forsvarssjef på sin vakt; det er akkurat slikt som smaker riktig godt i de kretser, enda en fjær i knapphullet i den lange rekken av «merkesaker» i den såkalte likestillingskampen. At angjeldende kvinne ikke hadde noen operativ erfaring å snakke om: pytt, pytt, hva gjør vel det når man til gjengjeld kan sende et sterkt signal om vilje til kjønnslikhet ut i det politiske kosmos? For oss som tror at Forsvaret først og fremst er noe annet enn et politisk utstillingsvindu, nemlig en livsforsikring av umistelig nasjonal verdi for å trygge vår selvstendighet, gjør slikt vondt helt inn i margen, men det er nå en gang ikke våre stemmer ved valgene man fra det hold koketterer for å tiltrekke seg.

Er det ikke likevel slik at sannheten om saken mest sannsynlig må befinne seg i forlengelsen av høyesterettsdommen som tross alt utfalt til støtte for Dedichen, er det ikke slikt rettsvesenet og særlig de høyeste domstolene er til for, å avgjøre endelig hva som er sant og ikke sant i samfunnet, hva som er rett og feil? Tror man dette om domstolene, så kommer man før eller senere til å få «ein grausames Erwachen». Saken er jo den at vårt rettsvesens plikt og oppgave er å påse at lovens tekst og bokstav etterfølges, både i saker borgerne imellom og når uoverensstemmelser oppstår mellom staten og en eller flere enkeltmennesker, ikke at rettferdighet skjer fyllest, og de to er faktisk slett ikke nødvendigvis samme sak. Dette har noen gode sider for borgernes rettssikkerhet, men så sannelig leder det også til rare resultater innimellom. Det avgjørende er likevel at man holder tungen rett i munnen og skiller mellom streben etter rettferdighet og streben etter rett lovanvendelse.

Arbeidsgiver, i vårt tilfelle staten, kan i betydelig grad fravike prinsippet om at den formelt best kvalifiserte søker skal velges når stillinger lyses ut, det er den vesentligste juridiske lærdommen av Dedichen-saken. Den politiske lærdommen er at Staten, i alle fall Ap-staten, setter likestillingssymbolikk foran faglig kompetanse ved tilsetting av personer i våre aller mest fremtredende militære stillinger.

Slik vektlegger altså våre øverste politiske ledere hva som er viktigst i samfunnet. Lærdommen får meg til å fryse på ryggen.