Kommentar

Neimen om jeg vet hvilke av navneordene ovenfor som forekommer mest aparte eller malplasserte; kanskje er det kombinasjonen som gjør susen. Men det finnes en direkte foranledning til den underlige substantiviske treenigheten. Som så mye annet rart i samtidens verden, har også dette sitt utspring i USA. Forbindelsen til Norge er likevel tydelig, om enn sekundær.

Etter at «de begrædeliges» anfører vant det amerikanske presidentvalget – trass i utallige advarsler mot syndefallet fra «gode mennesker» på begge sider av Atlanteren, skal tilføyes – har herr Trump arbeidet målbevisst med å sette sammen et passende kabinett for å håndheve regjeringsmakt alt fra dag én når det formelle skiftet skjer. Kandidater fra mange «walks of life» er finsiktet og deretter forkastet eller akseptert, blant dem flere som har skapt oppmerksomhet også langt utenfor landets grenser. Særlig har «The Donald’s» tilbøyelighet til å invitere tidligere generaler inn i ledende sivile stillinger påkalt interesse, ofte negativ sådan i toneangivende medier som The New York Times og denne avisens europeiske beundrere og meningsfeller. Enn så lenge er det David H. Petraeus, James N. Mattis, Michael T. Flynn og John F. Kelly som har vært i fokus, hvorav de tre sistnevnte ser ut til å være klare som henholdsvis forsvarsminister, National Security Adviser og Secretary of Homeland Security.

Jeg skal konsentrere meg om bare den ene av disse tidligere toppoffiserene, kommende forsvarminister Mattis (bildet). Det er verdt å merke seg at eks-generalen har vært en ordentlig kriger som har tilbrakt store deler av sitt voksne liv ganske andre steder enn bak et skrivebord. Han kommer fra USMC, altså Marinekorpset som slett ikke er kjent for å dytte pinglete offiserer, om disse nå overhodet søker seg dit, oppover karrierestigen. Tøff har Mattis alltid vært jamfør kallenavnet «Mad Dog» som han fikk før han med alderens og erfaringens rett ble kalt tilbake fra aktiv stridende tjeneste til stabs- og planleggingsfunksjoner; da har vi samtidig forklaringen på den første tredjedelen av overskriften.

Ville det være tenkelig at en høyere offiser med et slikt tilnavn kunne bli utpekt til norsk forsvarsminister? Jeg har ikke dårlig fantasi vanligvis, oppvokst som jeg er med norske avisers beskrivelse av virkeligheten, men noe slikt kan jeg knapt forestille meg. Dertil er soldatsjargong for tabu i mer fisefine politiske kretser, jamfør blant annet Valhalla-krisen for noen år siden da forsvarsminister Faremo tok fordømmende avstand fra enhver sleivete språkbruk hos norske Afghanistan-soldater og endatil mente at slikt avslørte dårlige holdninger, ja, riktige etiske skavanker. «Mad Dog» Mattis er ikke bare bærer av et saftig kallenavn, han har selv opp gjennom årene produsert et rikt sortiment av sitater hvis lødighet helt sikkert ville blitt fornektet på det mest frenetiske av norske politikere, mediefolk og øvrige opinionsskapere, jamfør følgende frodige sammenfatning. Jeg vil ikke si at alt på listen gjør meg like glad, men utvalget vitner definitivt om et nærere kjennskap til virkelighetens verden enn noe som måtte finnes reflektert i norske ministres språkbruk. La meg hitføre bare tre av hans perler fremført i taler til underordnede marinesoldater, altså menn han hadde ansvar for i kamp og som samfunnet der hjemme stolte på ville gjøre jobben de var satt til: “Be polite, be professional, but have a plan to kill everybody you meet;” “The most important six inches on the battlefield is between your ears;” og “You are part of the world’s most feared and trusted force. Engage your brain before you engage your weapon.”

Sammenlign dette med norske samfunnstoppers opptreden og tale under de siste tiårene og tenk så nøye gjennom hvem du tror har den mest realistiske oppfatningen av hva krig, inklusive politiske avveininger for og imot det å skulle bruke militære midler i en gitt konflikt, går ut på. For meg er det ikke tvil om hvem som fortjener mest intuitiv tillit.

Titter vi på en liste over norske forsvarsministre siden parlamentarismen på slutten av 1800-tallet ble innført her i landet, ser vi et småpussig fenomen: Før årtusenskiftet bekledde kun menn statsrådsposten – slik var tidens vane – mens alle senere ministre har vært kvinner med unntak for to skarve år og statsråder (Bjørn Tore Godal i 2000-2001 og Espen Barth Eide i 2012-2013). Reflekterer denne samtidige stripen av prektige piker kan hende noe mer enn et rent numerisk skifte i feminin, for ikke å si feministisk, retning?

Vi snakker nok om en særdeles meningsfull trend, ja. Før nevnte Godal var mannen som ved sin tiltredelse klarest satte ord på den nye tids prioriteringer. Stilt spørsmål om hva som var hans viktigste oppgave som ny topp i Forsvarsdepartementet, svarte han at det var å øke kvinneandelen i Forsvaret. Siden har samme tendens «ballet på seg,» våger jeg å påstå. Selv Forsvaret er blitt et utstillingsvindu for det postmaskuline samfunnets nyorientering, trass i enkelte midlertidige tilbakeslag som da Arbeiderpartiets Anne-Grete Strøm-Erichsen ikke riktig fikk seg til å utnevne en kvinnelig forsvarssjef trass i at viljen og ønsket om å gå over i historien som den som knuste enda et likestillingsglasstak, åpenbart var glødende.

Betyr det ovenstående – som av noen sikkert blir tolket som en gammel manns sure gynofobi samme hvor hardt jeg benekter berettigelsen av en slik konklusjon – at jeg mener kvinner ikke kan fylle rollen som forsvarsminister? Overhodet ikke, som jeg heller ikke mener at kvinner ikke kan være statsminister eller bekle andre fremtredende samfunnsposter. Men jeg reagerer sterkt mot at man misbruker vårt militære forsvar og dets sivile ledelse til å bedrive symbol- og signalpolitikk, og jeg tror heller ikke at det i sin alminnelighet er klokt å velge noen til statsråd for saker de er uten innsikt i. Det er ikke nødvendig å være offiser for å skjønne seg på forsvarspolitiske spørsmål eller lege for å bli helseminister, men slik erfaringsbakgrunn vil alle dager vært en kompetansemessig fordel. Bare innsiktsløse generalister med maktbegjær – les: politikere – innbiller seg at god ledelse kan utøves uten kjennskap til funksjonene man får ansvar for.

La oss se på ytterligere noen sider ved general Mattis som illustrerer hans egnethet både på grunn av personligheten og yrkesbakgrunnen. Mannen har også et annet kallenavn i tillegg til «Mad Dog,» nemlig «Warrior Monk.» Han har nemlig alltid vært en bokens mann, en som leste svært mye og slett ikke bare faglitteratur, hvilket opp gjennom årene gjorde inntrykk på offiserskollegene så vel som de mange menn han ledet. Vidsynet dette vitner om bidro sikkert til at de sistnevnte følte seg ivaretatt av ham som kommandant; gode offiserer – og generaler bør så absolutt være nettopp dét, framifrå offiserer – har genuin omsorg for sine underlagte. De som selv har sett og erfart krig, er gjerne forsiktigere når det gjelder å gripe til våpen enn tilfellet er med mer uerfarne ledere. Dessuten motbeviser bokormsiden ved Mattis og andre av hans stridende kolleger en sørgelig hyppig misoppfatning om at offiserer ikke har kognitive evner og interesser minst på nivå med det man finner i sivile yrker; man møter folk med god så vel som mindre god intellektuell kapasitet blant både offiserer og professorer, og neimen om jeg er sikker på at forekomsten er hyppigere innen den sistnevnte kategorien. At jeg ikke trekker inn politikere i sammenligningen, bunner i en unnlatelsesbeslutning styrt av hensynsfullhet.

Feministisk markeringspolitikk er skadelig for alle, kvinner som menn. Vi må slutte med dette tøvet, ganske spesielt må det bringes til opphør innen livsviktige samfunnsområder som forsvars- og militærpolitikk. Drømmer og idealistiske forestillinger om hvordan livet og samfunnet burde være (disse bærer i seg kimen til moralistiske feilslutninger) må ikke tillates å styre hvordan vi ivaretar vår nasjonale sikkerhet, for drømmepolitikk er farlig. Illusjonsfunderte beslutninger bringer sjelden noe godt med seg, hvorfor en realitetsorientering innen politikersjiktet er å ønske velkommen hos vår viktigste allierte. Derfor er det økte innslaget av militære fagfolk i kretsen rundt president Trump et lovende tegn i tiden. Det er overveiende sannsynlig at gale hunder av typen James N. Mattis er vesentlig bedre egnet enn prektige piker til å føre sikkerhetspolitikk, uansett hvor mye politisk erfaring de sistnevnte måtte besitte.

Forhåpentlig vil utviklingen i USA følges av tilsvarende forandringer også hos oss, skjønt det kan ta tid før Norges kurs endres bort fra dagens Disneyland-drømmer. Man bør definitivt ikke satse på å holde pusten mens man bier på vårens komme.