Av en eller annen grunn er Lillian Gran utsatt for en behandling fra politi, rettsvesen og nå også rettspsykiatri som trosser alle forestillinger om hva som er mulig i Norge. Folk som ikke kjenner saken, reagerer med skepsis: Noe må hun da ha gjort! Ja, det har hun. Hun har forsvart ungene sine mot overgrep både fra far/stefar og myndighetene, som er nådeløse.

Onsdag var det nytt rettsmøte på Hamar med dommer Atle Løhren Hess og politijurist Wenche Brandstad på link fra Ålesund. Brandstad ville ha forlenget tvangsobservasjon av Gran på Østmarka under St. Olavs hospital. To psykologer fikk seks uker til å vurdere hennes «skyld-evne» etter at hun har sittet i maksimal varetekt i Ravneberget ved Sarpsborg (03.12.25–21.04.26). Brandstad vil ha forlenget innesperringen på sikkerhetsavdelingen på Østmarka til 17. juni. Det er ikke fordi Gran er et komplisert tilfelle som er ekstra krevende. Det er fordi Brandstad vil holde Gran innesperret så lenge som mulig; hun legger ikke en gang skjul på det.

Brandstad er ute på hevntokt. Hun sier selv at 17. juni vil Gran ha «oversonet». Da vil hun ha sittet innesperret i 198 dager – for ingenting. Hun er ikke blitt dømt for noe.

Glattcelle i seks døgn

Hennes «forbrytelse» er at hun svarte på et anrop fra barna sine, som var plassert i fosterhjem i Surnadal. Der var det utrygt. Gran gjorde da hva alle normale mødre ville gjort. Hun dro dit og hentet dem. På Atna ble de stanset av politiet. Mor og barn ble skilt. Lillian ble kastet på glattcelle i Kristiansund. Der satt hun to døgn. Dette var 14. mai 2023.

Hun skulle løslates, men politiet anket, og hun måtte tilbringe fire døgn i fengsel i Bergen, sammen med harde kriminelle.

Når politiet og domstoler lar seg bruke til å trakassere en mor som kjemper for barna sine, har noe urimelig skjedd.

Verden opp ned

Vanlige mennesker er ikke klar over at barnevernet har utviklet en egen terminologi som snur virkeligheten på hodet. Det Lillian gjorde da hun svarte på anrop fra barna, kalles «omsorgsunndragelse». Det er Staten som har overtatt omsorgen for barna, og hun skal bare holde seg unna. Dette er forestillinger vi forbinder med totalitære stater, og den norske Statens behanding av familier begynner å vekke internasjonal oppsikt. Ikke bare er Norge dømt en rekke ganger ved den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Der er ankepunktet i særdeleshet Statens uvilje mot å la biologiske foreldre ha kontakt med sine barn. Dét er nemlig målet for lovgivningen, selv om barna i utgangspunktet skal tilbake til foreldrene. Men dét vil ikke den norske Staten. Den «eier» barna, og dette preger både lovgivning og behandling.

Flere utenlandske familier har opplevd den norske Statens maktbrynde, og deres historier har vakt internasjonal oppsikt. Denne uken har filmen til den rumenske regissøren Christian Mungius blitt vist på Cannes-festivalen. Den omhandler en rumensk familie som havner i konflikt med det norske barnevernet. Moren, spilt av superskuespilleren Renate Reinsve, er konservativ kristen og vil ikke være med på homo-dyrkelsen i skolen. Da nedkaller du Statens vrede over ditt hode. Reinsve står langt fra morens holdninger, men er profesjonell og spiller henne med innlevelse. Det får mediene til å skrive at de oppdager en side ved Norge som de ikke ante noe om.

Men hvis du har antennene dine litt ute, vil du ha merket signaler om at noe ikke er som det skal, og gruppen Rettssikkerhet for alle har publisert en rekke historier; Rune Fardal og flere andre er aktive. Aktivistene er i ferd med å få kontakt inn mot storsamfunnet, og dét skremmer Staten.

Under rettsmøtet på Hamar onsdag var temaet besteforeldrenes rett til å være part i saken. Politi og barnevern vil kunne bryte kontakten også mellom besteforeldre og barnebarn, den siste kontakten de har med mors familie.

Brandstad la ikke skjul på at bestemors kontakt med medier har gitt negativ omtale, og dét satte ikke politi og barnevern pris på.

Dette foregår i en norsk rettssal anno 2026.

Strasbourg

Hva er det som gjør Lillian og hennes mor farlige for Staten? De er selvstendige og sterke, og de er oppfinnsomme. De kjemper for sitt eget blod. Det har man ikke lov til i det nye Norge, og det går rett inn i innføringen i det nye samfunnet de bygger, der barna tilhører Staten.

I Strasbourg ligger Den europeiske menneskerettsdomstolen, og i prinsippet har alle medlemmer av Europarådet rett til å anke sin sak inn for domstolen. Men det må skje innen fire måneder etter at saken er avsluttet. Og det må skje per post. Mange har sendt inn og ikke hørt noe. Lillian og moren fattet mistanke om at alt kanskje ikke var som det skulle. De la sporingsenheter i pakken. Der kunne de følge dens vei nedover i Europa, og så at den ble liggende på et postkontor ved grensen til Frankrike, før den ble sendt i retur derfra. Sabotasje! Alle veier skal være lukket for å spare den norske Staten for nederlag.

Men her kommer Lillian og hennes mors standhaftighet inn: Lillian fløy ned til Strasbourg, troppet opp hos domstolen og leverte dokumenthaugen personlig.

Da blir du en statsfiende. Hvis du nekter å bøye deg, hvis du viser at du har ressurser til å utfordre Staten, blir du en statsfiende.

Dette er et gammelt drama: Staten mot folket. Stoltenberg og Støre viser noe av den samme arrogansen i spørsmål om avgifter og strøm. Nordmenn skal ikke tro de er noe, og har heller ikke gjort seg fortjent til noe.

Dette er et gammelt skuespill som ble oppført i 434 år mens Norge ble regjert av Danmark. Den danske adelen var vant til å ha hals- og håndsrett over bøndene, og de tok med seg disse holdningene hit, hvor det fantes frie bønder.

Nissen og Roma midt imot

Nissen ble med på lasset inn i det nye Norge. Nå er Staten blitt så rik at den ser på seg selv som hevet høyt over folket. Den er ikke folkets tjener. Den kan diktere.

Jeg spør Lillian hvorfor Staten går etter henne og er villig til å begå grove overtramp for å knuse henne. Hun forstår det ikke selv, men jeg vet det. Det er hennes «Roma midt imot»-holdning; Lillian Grans reise til Strasbourg.

Filmen «Fjord» fikk ti minutters stående applaus i Cannes, til tross for at dette publikummet holdningsmessig står fjernt fra miljøene som skildres. Men historiens menneskelige aspekt griper. Det er blodet som snakker, og som forteller hva vi er villig til å gjøre for dem vi elsker.

Den umenneskelige siden ved den Staten som vokser frem i Europa, bør få oss til å reflektere: Det er vel ikke bare tyskere som kan oppføre seg som tyskere? Kanskje det også er nordmenn og briter? For i våre land skjer det ting som er uforenlig med det vi trodde vi var, og sprekkene blir bare større og større.

Begynte med faren

Saken mot Lillian begynner ikke med henne, den begynner med at barnas far er voldelig mot henne og begår overgrep mot barna deres. Ikke grove, men grenseoverskridende, nok til at barnevern og politi kobles inn. Når barnevern setter inn tiltak og flytter barna til fosterhjem i Surnadal, våkner beskytterinstinktet hos Lillian. Det er da saken går fra å være en sak mot barnas far til å bli en sak mot henne. Men hun nekter å bøye seg.

Og nå kommer det til syne igjen hvor «farlig» hun er. Hun undersøkte firmaet som drev fosterhjemmet: Anne Todal A/S. Lillian fant ut at Anne Todal A/S ikke lenger hadde autorisasjon til å drive som fosterhjem. Mannen var for gammel. Så Lillian overprøvde Staten og tok den i å begå «feil». Men dét skulle ikke Staten ha noe av. Du utfordrer ikke den norske Staten ustraffet. Derfor ble det fra da av glattcelle og innesperring.

Og det skjedde på bakgrunn av forhold mennesker i det sivile samfunn vil anse som rene bagateller, eksempelvis en sms fra en mor til sine barn.

Det var slik innesperringen begynte, i desember 2025. Da påsto politijurist Brandstad at Lillian hadde sendt en e-post i datterens navn. Hvorfor skulle Lillian Gran ha gjort dét? Men i det norske systemet er dette alvorlige forbrytelser. Da bar det rett inn i Ravneberget fengsel.

Her er en liten detalj: Lillian er en opposisjonell og behandles som sådan. I fengsel er tilgangen til Document.no og Steigan.no sperret.

På Østmarka er de faktisk åpne, men der kommer tre politimenn inn og tar fra henne telefon og laptop.

Brandstad påstår at hun har sendt en sms – med to hjerter – fra et nummer hun ikke har tilgang til, på et tidspunkt hvor hun ikke har fått utlevert telefon og laptop. Det skjer først kl. 12.00, og sms-en var sendt ved 10-tiden. Men selv disse selvmotsigelsene bryr ikke politiet seg om, og dommeren banker igjennom at hun skal sitte innesperret til 17. juni.

Østmarka ligger i et naturskjønt område på Lade utenfor Trondheim. Det går en tursti ned mot sjøen, men den får ikke Lillian gå på. Hun har 30 minutters lufting hver dag.

En bekjent som kjører Document til Østmarka, har skrevet et brev til Lillian og vil gjerne besøke henne. Da må det søkes, og hver tirsdag avgjøres det om søknaden skal innvilges. Hun får ett besøk i uka.

Dette er et regime, det er ikke et vanlig fengselsopphold.

I rommet hvor vi snakker sammen, er det en vegg utenfor: En brungrå betong- eller mursteinsvegg. Den skal minne deg om at du er innesperret og maktesløs. Den skal gi deg den klaustrofobiske følelsen som fengsel gir mennesker som kommer inn fra frihet.

Man skulle tro at målet med en behandling, psykiatrisk eller strafferettslig, var å beholde håpet hos den innsatte.

Muren forteller deg det motsatte: De ønsker å knekke deg.

Det preger selvsagt de innsatte, som utvikler en ambivalent holdning til alle de kommer i kontakt med. De er med på noe de skammer seg over. Derfor er besøkende potensielt en trussel.

Du slippes inn gjennom sluser, som om det var et høysikkerhetsfengsel full av farlige innsatte. Du må levere fra deg mobil. Nøkkelen til skapene er bøyelige, slik at de ikke kan brukes som våpen. De tenker på alt.

Vi får to timer sammen. Man rekker ganske mye på to timer. Og det er hva Lillian forteller, koblet opp mot det vi ser rundt oss, som gir meg historien:

Bygningene er fra en svunnen tid, da Norge hadde råd og smak til å bygge vakre bygninger. De nye er funksjonalistiske monstre bestående av betong, og alt er i 90 graders vinkler. Ingen forskjønning, ingen bård eller utsmykning.

Vår kunstanmelder Paul Grøtvedt anmeldte nye Våler kirke etter at den var brent ned, og sa at den så ut som om den var tegnet av Djevelen – så kald og umenneskelig var den.

Slik er også Staten som har overtatt Norge.