Den som tror at Norge er et rettssamfunn, får problemer når man skal forklare behandlingen av Lillian Gran. Gran har først sittet i maksimal varetekt i Ravneberget fengsel i Sarpsborg i fem måneder. Gran holdt ut, hun trodde hun ville slippe ut når myndighetene ikke lenger hadde fullmakt til å holde henne innesperret. Men da dukket en annen mulighet opp: tvangsobservasjon.

Gran ble overført til Østmarka, en avdeling under St. Olav i Trondheim, 21. april. Her er hun innlagt for å vurderes av to psykologer. Også her er det grenser for hvor lenge hun kan holdes. Men for Gran gjelder helt andre grenser, dvs. det virker som det for hennes del ikke gjelder noen grenser i det hele tatt.

Tvangsobservasjonen var fastsatt til seks uker. Det er et ganske langt tidsrom å vurdere «skyldevne» på av to fagpersoner.

Men når tiden utløper, kommer en ny beskjed: Tvangsobservasjonen forlenges til 17. juni. Samtidig trakasseres hun av tre politifolk som kommer og beslaglegger hennes eneste kommunikasjonsmidler med omverdenen.

Tirsdag fikk vi denne beskjeden:

Hei

Det er Lillian som skriver til deg. Det kom tre politi og tok telefonen og pc i dag. Har fått tilbake pc, men de hadde beslutning om ransakelse fra dommer Terje Lundby Michaelsen på telefon.

Begrunnelsen er at det skal være sendt en sms fra en telefon til datteren.

I dag ble det lagt frem «bevis» på at jeg skulle ha send sms til min datter 13.5.2026 klokka 10.42 dette stemmer ikke fordi 1. jeg hadde ikke tilgang til noen pc eller mobil før 12.00 noen dager. 2. jeg har ikke hatt tilgang på mobil nummer …….  siden 2.12.25 og 3. jeg har ikke gjort det – noe de vil se i beslaget..

Dette er samme type anklager som er fremsatt tidligere, og som det er gjort et stort nummer ut av.

Lillian Gran er nektet kontakt med sine barn, som er i fosterhjem hos sin biologiske far.

Å straffe en mor med 5 måneders varetekt for en sms, og nå forlenget tvangsobservasjon pga. en ny sms, er utenfor enhver rasjonell grunn.

Det lukter overgrep og vilkårlighet lang vei.

Det eneste politijurist Wenche Brandstad hadde å anføre, var at det var sendt en sms fra en mobil til datteren. Dette sim-kortet tilhører Lillians mor, som har gjort oppgaver på nettet for Lillian. Det virker konstruert at Lillian skulle sendt en sms fra en telefon hun ikke har kontroll på.

Sett ut fra behandlingen Lillian har fått, kan det ikke utelukkes at dette er en provokasjon.

Har det kommet så langt her i landet at påtalemyndigheten kan gjøre som den vil?

Lillian Gran er en oppegående dame som har tråkket på noen tær, og de som er rammet, har makt til å statuere et eksempel.

Det virker ikke som om de som har ansvaret for hennes sak, har noen begrensninger. De metodene hun utsettes for, er hinsides enhver proporsjonalitet. Disse dommerne og politijuristene demonstrerer en forakt for loven.

Dommer på Hamar onsdag var Atle Løhren Hess. Det var han som forlenget tvangsobservasjonen til 17. juni.

Det er bare den offentlige opinionen som kan stanse dem.

Hvis de slipper unna med dette, kan de gjøre det mot hvem som helst.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!