Da Marias datter ble født, bodde familien i Malmö. «I en av de virkelig gode delene av Malmö», er hun nøye med å påpeke. Byen var fullstendig segregert, og grensene mellom hvilke områder som var dominert av vold og hvilke som fortsatt var søvnige øvre middelklasse-områder, kunne trekkes ved en bestemt vei. På den ene siden av veien narkotika, våpen og kaos – på den andre siden fredelig Svensson-liv.

Etter noen år skilte Maria og partneren seg. Maria og datteren flyttet til Stockholm, mens datterens far ble igjen i Malmö. Datteren reiste så til faren i helger og ferier, en ordning som fungerte. Men en varm junikveld da datteren var fem år, endret idyllen seg. Her forteller Maria (som egentlig heter noe annet) om sine og familiens opplevelser:

«Kvelden 18. juni 2018 satt jeg ved datamaskinen min og jobbet da jeg plutselig fikk melding om en skyteepisode i Malmö. Da jeg så mediebildene, kjente jeg igjen huset – det var huset der min eksmann bodde og huset der datteren min var på den tiden. Klokken var åtte om kvelden, og ifølge nyhetsreportasjen hadde gaten utenfor huset fra forrige århundreskifte vært full av mennesker som nøt sommerkvelden, da det ble avfyrt rundt 20 skudd mot en internettkafé på husets bakkeplan. Tre unge menn hadde omkommet, og ytterligere tre hadde blitt skadet.

Jeg ble fortalt at datteren min nettopp hadde sovnet da hun ble vekket av lyden av automatvåpen-ild, men at faren hennes hadde fått henne til å sove igjen. Vinduene som ble knust av kulene, ble skiftet ganske raskt, men kulehullene i fasaden ble stående i flere måneder.

Kort tid senere detonerte en bombe i gatekrysset cirka tyve meter fra huset. Også i det tilfellet var datteren sammen med faren – og det var på tide med nye forklaringer, nye forsøk på avdramatisering og trøst når folk blir skutt, sprengt og myrdet innenfor syns- og hørevidde. Vi la begge merke til hvor vanskelig det var å prøve å forklare bomber, kulehull og gigantiske politioperasjoner på måter som ikke skremte et barn. Ja, det var faktisk umulig.

På denne tiden forsto vi begge at det ikke var mulig å bli i Malmö lenger, og min eksmann bestemte seg for å flytte til Stockholm. For tre år siden var Stockholm roligere enn Malmö, men selv dét var i ferd med å endre seg.

Datteren var veldig fornøyd da faren flyttet inn i en leilighet ikke så langt unna vår, i en forstad til Stockholm som var kjent som rolig og trygg, et sted hvor de som hadde råd, hadde flyttet for å unnslippe problemene som fantes i mange andre bydeler rundt omkring hovedstaden. Hun begynte å bo hos faren sin annenhver uke og likte å være nær oss begge.

Men en sen kveld i 2020 var det slutt på roen. En ung mann ble skutt til døde inne på gårdsplassen til huset der datteren var. Alt ble gjentatt: Skyting, sirener, blålys, politi, sperringer, hvite telt for kriminalteknikere, avisoverskrifter. Og datterens spørsmål, hennes bekymringer og tanker om liv, død og sikkerhet. Kan far også bli skutt? Kan mor bli skutt? Kan katten bli skutt? Kan hun selv bli skutt? Hva skal man svare ..? Hun godtok ikke et enkelt «nei».

Jeg ble plutselig slått av tanken på hvor absurd det faktisk var: Hvis jeg hadde kommet til Sverige fra et annet land og fortalt Migrationsverket om hvordan barnet mitt ble traumatisert av skyting utenfor hjemmet, drap (i flertall) utenfor døren og bomber i gatekryss, hadde vi fått asyl i Sverige. Men nå bor vi allerede i Sverige, ikke sant?

Men problemet fikk en uventet og faktisk uønsket løsning. Over tid har vi alle, datteren og vi voksne, normalisert situasjonen. Vi reagerer ikke lenger på nyheter om at noen er skutt eller at en bombe har eksplodert i et nærliggende boligområde. Forleden opplyste den nå ni år gamle datteren at McDonald’s-restauranten der en mann ble skutt til døde på nyttårsaften, var den samme McDonald’s som hun og faren pleier å spise på – det er mindre enn en kilometer unna der de bor. Klassekameratene, de går i tredje klasse, diskuterer hvem som bor nærmest den siste bomben og om noen kjenner noen som har sett noe. Det er like normalt for dem å snakke om skyteepisoder som det er for deg å snakke om det du har gjort i løpet av helgen.

Det er egentlig helt sprøtt, men vi reagerer ikke lenger. Det eneste vi gjør, er å håpe at det ikke er oss eller noen vi elsker som står i veien for neste kule eller får hjemmet sprengt i stykker. Å flytte er heller ikke en mulighet lenger, for hvor skal vi flytte? Problemene er overalt. Selv små byer langt ute på landsbygda er rammet av omreisende tyveribander, og et område som er relativt rolig i dag, kan bli arena for neste gjengkonflikt i morgen.

Alle som kan bruke titalls millioner på å kjøpe bolig i en økonomisk «gated community» og betale for private vaktere, kan muligens kjøpe seg relativ sikkerhet. Det samme kan alle dem som kan velge å forlate Sverige for en tryggere fremtid i Spania, Portugal eller et annet land. De av oss som mangler de økonomiske og praktiske mulighetene, har ikke annet valg enn å bli, krysse fingrene og håpe at vi ikke blir berørt. Vi har ingen steder å flykte til, og for barna våre er vold allerede normalt. Dette er det Sverige vi har skapt for dem.»

 

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.