Skader etter den nylige bombeeksplosjonen på Södermalm. Foto: Privat / Document.

Kvart på elleve torsdag kveld går den av. En stund senere får jeg nyheten om at en bombe har eksplodert i en trappeoppgang i Solna, noen kilometer fra hjemmet mitt. Leiegården som ble sprengt, skal være så hardt skadet at den kan kollapse, og eksplosjonen ble hørt over store deler av Nord-Stockholm.

En dag senere er skjer det igjen. Ved midnatt er det en eksplosjon ved en leiegård på Södermalm, noen hundre meter fra leiligheten jeg flyttet fra i fjor sommer – og rett ved lekeplassen hvor sønnen min pleide å leke. Eksplosjonen runger over Stockholm sentrum. «Ja vel», tenker jeg og går og pusser tennene.

Vent nå. Hva er det jeg sier? Jeg hører en bombe sprenge en bygård og går for å pusse tennene?

I disse dager reagerer jeg ikke sterkere enn det når det skjer eksplosjoner, skyting, knivstikking eller ran i nærheten av meg – og det skremmer meg.

Likevel tenker jeg ofte på normaliseringen av volden som pågår, både hos meg og i mine omgivelser. I et innslag på Sveriges Radio intervjues Maria, som bor vegg i vegg med det sprengte huset på Södermalm og våknet av eksplosjonen:

– Jag tänkte «är det så här det låter när de spränger en port» och så gick jag ut och det var fullt av grannar ute och polisbilar och brandbilar och allt möjligt, sier hun.

På spørsmål om hun ikke var redd, svarer hun at hun ikke var det «fordi det eksploderer hele tiden et sted i Sverige».

Ja. Sånn er det.

Det er eksplosjoner og skyting hele tiden, og mannen som ble skutt i Kristianstad torsdag, ble skyteoffer nummer 48 hittil i år. Førtiåtte skutt og drept frem til 23. september – det er flere enn det som har blitt skutt og drept i noe tidligere år, og det er litt over tre måneder igjen av dette året. Tallet 48 er også noen dager gammelt i skrivende stund, før denne artikkelen publiseres, kan det godt ha økt. Så fort går det – og hvem som helst kan bli rammet.

Det absurde er at svenskene i mange år har trøstet seg med at eksplosjonene og skytingene kun rammer kriminelle, og at dødsfallene dermed kan betraktes som en form for «selvrensing». Faktisk har volden blitt oppfattet som noe som også hadde en positiv side, fordi den renset ut de alvorlige kriminelle på en mer effektiv måte enn landets rettslige myndigheter kunne gjøre.

Men det var før barna våre havnet i skuddlinjen, det var før våre egne hjem ble sprengt.

Bomber mot bolighus har blitt en del av den svenske hverdagen. Her er en sprengt oppgang og ødelagte biler på Östermalm i Stockholm i januar 2020. Etterforskerne manifesterer en egen faglig ro. Foto: Janerik Henriksson / TT / NTB.

Nå er det en annen situasjon, men fortsatt er det ingen som protesterer. I stedet har vi sunket ned i apati. Vi reagerer ikke lenger. Vi protesterer ikke. Vi prøver bare å eksistere så upåvirket som mulig, og håper at neste eksplosjon, neste skyting, neste voldtekt, neste ran ikke skjer med oss ​​eller noen vi elsker. At vi ikke skal være «på feil sted til feil tid».

Det er så rart og så uendelig trist.

Jeg husker hvordan det var å komme hjem fra Afghanistan og oppdage at det var mer skyting og bombing i min daværende hjemby Malmö enn det var i Mazar-e Sharif. Jeg husker også hvor rart det føltes at jeg ikke fikk gå bevæpnet i Malmö, samtidig fikk jeg ikke gå ubevæpnet selv til porten ved Camp Northern Lights.

Tilbake i Malmö lærte jeg raskt å finne ut hvor langt unna en skyting eller eksplosjon var, og å sovne igjen når det var mer enn noen kvartaler unna. Jeg bodde tross alt i en del av byen som for ti år siden fortsatt var rolig og skjermet. Der kunne man gå ut med hunden om kvelden uten å være redd.

Men alt endret seg. Sakte men sikkert kom alt nærmere og sikkerheten forsvant, men med så små maureskritt at det ikke ble lagt merke til før senere.

Min egen definitive oppvåkning kom da min yngste sønn var fem år gammel, og jeg ble tvunget til å forklare ham hvilke lyder som vekket ham om natten, og hvorfor det var kulehull i fasaden til huset der han bodde da han var sammen med faren sin.

Tro meg, det er ikke noen lett diskusjon å ha med et lite barn. Først da forsto jeg hvor skadet og sykt samfunnet faktisk var blitt, hvor nærme det var kommet og at det ikke var noe trygt sted igjen.

I dag har mange flere svensker fått sine oppvåkninger, sine «Jimmie moments», det viser forrige søndags valgresultat. Likevel er det her vi er i dag, der selv en kvinne i det vernede og politisk rødgrønne Södermalm mener at «det eksploderer hele tiden et sted».

Vi er der vi er, fordi vi ikke reagerte i tide. Vi tok aldri sjansen, vi passet ikke på å snu utviklingen da muligheten fortsatt var tilstede. I stedet valgte vi å se bort, late som om alt var under kontroll og la dagene gå – også de av oss som har sett krig og død på nært hold, og derfor burde vite bedre.

Men volden skred frem med museskritt, og det lot oss late som om alt var i orden. Så kom kvelden da jeg hørte et hus eksplodere for andre natt på rad – og reagerte med å pusse tennene.

Hva har skjedd med meg? Med oss? Hvor kom apatien fra, og hva venter oss og barna våre i fremtiden hvis vi ikke kommer oss ut av det?

Jeg er ikke helt sikker på at jeg vil ha svaret på det siste spørsmålet, men jeg håper andre samfunn lærer av det som skjer med oss ​​nå.